De bør takke Trump!

1 day ago 11

Det fremste beviset på den devisen ligger 250 mil nord for Mar-a-Lago. For i Ottawa, Canadas hovedstad, har den politiske vinden dreid nesten 180 grader siden Trump tiltrådte.

Det handler om en oppstandelse verden knapt har sett siden Lasarus forlot graven, slik det hevdes i Skriften.

Da Canadas tidligere statsminister, den sentrumsliberale posterboyen Justin Trudeau varslet sin avgang 6. januar, hadde han lenge vært så upopulær at den populistisk anlagte konservative statsministerkandidaten Pierre Poilievre gikk frem på målingene for hvert inn- og utpust.

På en måling to dager etter Trudeaus avskjedserklæring fikk Poilievres parti en oppslutning på 46 prosent. Trudeaus regjerende liberale parti fikk 20 prosent.

To uker senere ble Trump innsatt som president i USA.

Noe av det første han gjorde var å – og det høres fortsatt så vilt ut, at man må klype seg der det gjør mest vondt – gå til frontalangrep på ... Canada!

Canada burde bli USAs 51. stat, buldret Trump. Og Justin Trudeau, som fortsatt satt som statsminister i påvente av en ny partileder i Det liberale partiet, ble konsekvent omtalt som «guvernør».

Ordet «annektering» ble uttalt.

Deretter begynte toll-truslene mot det enorme nabolandet i nord, som kun grenser mot USA.

Fredfulle kanadiere satte lønnesirupen i halsen, og trodde ikke sine egne øyne (eller ører). Mer enn det: De fikk panikk. Trusler mot Canada? Bli en del av USA? Den 51. staten?

«Putain!», som de franskspråklige kanadierne sier når irritasjonen melder seg.

9. mars ble Mark Carney valgt til leder i Det liberale partiet. Fem dager senere inntok han statsministerkontorene i Wellington Street i det sentrale Ottawa.

Som Trumps rake motsetning – lærd, kultivert, veltalende og moderat – tok han hardt og resolutt til motmæle, ikke minst i møtet med Trumps tariffer.

Nå, snaue tre uker før det kanadiske parlamentsvalget, har Carney og Det liberale partiet en ledelse på 6,5 prosentpoeng på snittmålingene.

Fra 26 prosentpoeng bak, til 6,5 foran siden Trump deiset inn i verdenspolitikken som en oransjefarget rivningskule løpt løpsk.

Det kanadiske valget går av stabelen 28. april, og så ustadig som alt er nå, er det plent umulig å si noe sikkert om utfallet.

Men per nå ligger De liberale og Mark Carney svært godt an til å beholde regjeringsmakten. Partiet leder i alle velgergrupper, med unntak for menn mellom 35 og 54 år.

Og Carney selv er svært populær.

Canada er ikke det eneste landet der sentrumsorienterte krefter tjener på Trumps handlekraftige høyrepopulisme.

Men hva med Storbritannia, der Trump-kompis Nigel Farage i det høyrepopulistiske Reform UK-partiet stadig flyr skyhøyt på målingene?

Trumps omvendte Midas-touch har så langt ikke rammet den gamle Brexit-forkjemperen i særlig grad.

Men det er tendenser til huller i vegg-til-vegg-teppet som utgjør Farages parti – samtidig som Labour-statsminister Keir Starmer er blitt mer populær, mye takket være Trump.

For selv om Storbritannia ikke er utsatt for den samme trumpske fiendtligheten som Canada og våre venner i Danmark (der Mette Frederiksens sosialdemokrater har styrket seg på målingene), bidrar Trump til et visst oppsving for den moderate Starmer.

Farage gjorde et taktisk riktig grep da han allerede i januar tok ut avstand til Elon Musk, da denne på sedvanlig vis blandet seg inn i de indre anliggender på de britiske øyene.

«Han har ikke det som trengs», erklærte sørafrikanske Musk da Farage nektet å ta den høyreradikale oppvigleren «Tommy Robinson» (Stephen Yaxley-Lennon) inn i partiet.

Reform-parlamentarikeren Rupert Lowe tok side med Musk/Robinson, og ble deretter kastet ut av partiet.

«En politisk henrettelse», ifølge Lowe, som nå er uavhengig representant og advarer mot Farages ambisjon om å gå hele veien til Downing Street 10. «Han må aldri bli statsminister», sier Lowe om sin tidligere sjef.

De interne stridighetene kan ha avverget eventuelle Trump-relaterte problemer for Farage, som i flere år, og kanskje mer enn noen andre europeiske politikere, har klistret seg tett innpå Trump.

Nå kommer han attpåtil med mild kritikk av Trumps tollpolitikk, og innrømmer at de ikke lenger har samme kontakt som i Trumps første periode.

Farages politiske teft kan ingen ta fra ham.

Det kan berge det skadeskutte Reform-partiet dras med i det som nå ser ut som et Trump-dragsug – og som er en gyllen gave til politiske partier som står for det tvert motsatte av den amerikanske presidenten:

Multilateralt samarbeid, frihandel og liberale verdier.

Det er ett stort og viktig unntak: For i et Tyskland som ennå ikke har en ny regjering på plass, nesten to måneder etter valget, så måles nå ytre høyre-partiet AfD til 25 prosent, og er dermed forbundsstatens største parti.

Det er et paradoks, all den tid både visepresident Vance og Elon Musk flere ganger har uttrykt sin støtte til AfD.

Blir den ferske avtalen mellom Kristendemokratene og Sosialdemokratene godkjent av partienes organer, blir Friedrich Merz ny kansler over påske.

Selv antyder han begynnelsen av mai.

Så spørs det om en storkoalisjon mellom de moderate kreftene på høyre- og venstresiden er det som skal til for å bremse ytre høyres fremganger.

Til tross for Donald Trumps stadig mer dramatiske harehopp, hit og dit, frem og tilbake, til stor uro, også i et land som frykter slikt mer enn noe annet.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article