Da jeg skulle selge huset på Holmlia hadde jeg glemt at vi som bor her, har et helt annet inntrykk av stedet

Nå som vi skal flytte fra Holmlia, vet vi godt hva vi kommer til å savne, skriver Ida Øverleir. Bildet viser Holmlia på østkanten i Oslo. Foto: Ida Øverleir

I løpet av fem år på Holmlia hadde jeg glemt at vi som bor her, ikke har samme inntrykk av plassen som det berømte nyhetsbildet gir.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Nå har jeg akkurat lukket døren til rekkehuset vårt på Holmlia etter de siste som var her på visning. Jeg tok visningen selv istedenfor megler, og det endte jo opp som ganske interessant. For det kom spørsmål jeg burde ha forberedt meg bedre på.

I løpet av fem år på Holmlia hadde jeg glemt at vi som bor her, ikke har samme inntrykk av plassen som det berømte nyhetsbildet gir.

Jevner ut forskjellene

Holmlia tilhører bydel Søndre Nordstrand i Oslo. En bydel hvor innvandrere og barna deres utgjør 38 prosent av befolkningen, ifølge Statistisk sentralbyrå. Til sammenligning er landsgjennomsnittet 15,1 prosent.

En annen interessant sammenligning får vi ved å kikke over til nabolandet: I det noe beryktede Malmö er også en tredjedel av befolkningen født i et annet land enn Sverige (regner vi med innvandrerbarn, blir nok andelen noe større).

Men på Holmlia bor jo etniske nordmenn og innvandrere og innvandrerbarn side om side. De går på samme skole og handler i samme matbutikk. Dette jevner ut forskjellene.

Jo mer vi blander privilegerte og dermed ressurssterke mennesker med mindre privilegerte og dermed mindre ressurssterke mennesker, jo bedre får alle det.

Ekstreme unntak fra regelen

Samtidig skjer det også fæle ting. Knivstikkingen i åpningstiden på det nyåpnede biblioteket sjokkerte oss alle. Skyting ved Lia barnehage – for øvrig ikke i åpningstiden.

Hvem er disse folkene?

De er heldigvis veldig få. Man blir selvsagt redd av å lese om dette i nyhetene, men jeg vil tro at vi på Holmlia blir mindre redde enn dem som aldri har satt sine ben i en drabantby.

Vi opplever jo hver eneste dag at dette er ekstreme unntak fra regelen, men nå flytter vi til Nord-Norge fordi det er vårt andre hjem og vet allerede ganske godt hva vi kommer til å savne.

Kilometer med gangvei. Blandingsskog rett inn på verandaen. Den lokale stranden – Hvervenbukta – med ølservering til klokken 18. Svære bunter med persille fra den kurdiske grønnsakhandleren. Han blir forresten genuint overlykkelig hvis du utveksler noen fraser med ham på hans morsmål (kjøp også granateple hvis de er i sesong).

Det nydelige arkitekttegnede borettslaget vårt med boenheter som alle ser litt forskjellige ut, slik at de passer inn i terrenget.

Inspirerende mennesker

Hvis du tror det er inspirerende å se mennesker som er født inn i privilegerte liv, lykkes, så kan du fint bosette deg på vestkanten. Men da kommer du aldri til å skjønne at mennesker som virkelig er inspirerende å omgås, er de som startet med null og niks.

Som for eksempel hun som kom fra Marokko med fire års skolegang i bagasjen. Hun bestemte seg i voksen alder for å bli noe mer enn hjemmeværende fembarnsmor og har nå drevet Holmlia kulturkafé i mange år. Denne kafeen er etter hvert blitt navet for holmlianere av alle slag. Her får man marokkansk te, lokalbrent kaffe og fersk bakst.

Hver sommer samles sambygdingene til en musikk- og matbonanza uten sidestykke: Telt på telt så langt øyet kan se med det en nordmann uten flerkulturell kompetanse ville kalt «eksotisk mat». Her på Holmlia er det jo ikke det. Det er i høyeste grad lokal mat.

Det eneste som er å utsette på festivalen, er at den må endre navnet til noe annet enn «Vær stolt-festivalen». Vi holmlianere trenger nemlig ingen oppfordring om å være stolte.

Det er vi jo allerede.