– Da det traff meg, var det allerede for sent

2 days ago 6

– Vår kamp er for å overleve. Folk kan bokstavelig talt dø.

Georges Azzi sto åpent frem som homofil på libanesisk TV. Han var blant de første forkjemperne for homofiles rettigheter i Midtøsten.

– Hva er hovedforskjellen mellom der du er fra, og her vi sitter nå?

– Det er en enorm kontrast du spør om. Du snakker om det ekstreme. Den arabiske verden er en av de verste regionene å være homofil i, sier han.

Han vet hva han snakker om. Alt han har blitt utsatt for fikk til slutt store konsekvenser for hans egen helse.

TV 2 møter ham i forbindelse med menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum, og han skryter av hvordan det var å få være med på pridefestivalen i Oslo i 2012.

– Jeg kom fra Libanon til en by hvor folk ikke egentlig trenger pride lenger, erindrer han.

– Hovedforskjellen er at her blir ikke homofile drept. Men det er alltid diskriminering over alt, så klart.

Hvilke utfordringer man kan møte som skeiv muslim her i Norge, kommer vi tilbake til. Først løfter vi blikket ut i verden.

– Også gale folk kan bli presidenter

Azzi var med på å grunnlegge Helem – den første LHBTQ-organisasjonen i den arabiske verden. Ordet betyr «Drøm».

Han lister opp noen av problemene som preger regionen:

I Irak gjør ny lovgivning at forhold mellom to personer av samme kjønn kan straffes med opp til 15 års fengsel.
I Saudi-Arabia risikerer man henrettelse for legningen.
I Egypt og Jordan nevnes ikke homofili, men såkalt «morallovgivning» gjør at seksuelle minoriteter likevel risikerer fengsel.

– For oss handler ikke kampen enda om å bekjempe diskriminering en gang. Her handler det om å redde folks liv, sier Azzi.

– Men også her i Oslo ble folk skutt i en skyting som var motivert av hat mot LHBT-grupper for bare to år siden?

– Ingen rettigheter kan tas for gitt. Kvinners rettigheter, LHBT-samfunnets rettigheter eller selv ytringsfriheten. De kan tas fra oss om vi ikke vedlikeholder dem, svarer han.

– Det virker kanskje fjernt for et land som Norge, fordi dette er et av de mest liberale og åpne samfunnene som finnes. Men lar vi ting ligge, kan de gale folkene som finnes ta over, sier Azzi videre.

– Vi kan aldri si aldri. I andre land har vi sett at også gale folk kan bli presidenter, påpeker han.

100 meldinger: «Soper, du bør dø»

Det var med støtte fra venner og allierte at Azzi selv kunne komme ut av skapet i Libanon. Seks år tok det å planlegge for å kunne være åpent homofil.

Med organisasjonen Helem, ville han gi andre homofile samme støtte.

– Familien min likte ikke at jeg var aktivist. De sa: «Det er en ting å være homo, men må du virkelig si det til alle på TV?». Men jeg vet at det hjalp folk, sier Azzi.

Åpenheten gjorde ham også til en målskive. Politiet huket ham inn, og hatmeldingene strømmet på.

– Selv i dag får jeg minst 100 meldinger med «Soper, du bør dø», hver gang jeg legger ut noe om hva som foregår i Libanon, sier Azzi.

– Men jeg er immun mot dette nå. Politiet trakasserte meg fortsatt, men som aktivist er jeg ikke et individ de kan skremme. Jeg følte jeg sto i en posisjon hvor jeg kunne si «jeg er ikke redd dere lenger».

Høsten 2019 var temperaturen høy i Beiruts gater. Det som startet med en misnøye mot nye skatter, vokste raskt til massive demonstrasjoner også mot Libanons styresett – hvor makten fordeles proporsjonalt mellom religiøse grupperinger.

Også LHBT-miljøet demonstrerte aktivt for sine rettigheter.

– Føltes det som om Libanon i 2019 hadde sitt øyeblikk?

– Ja, det var sånn det føltes. Og trist nok har regjeringen vår blitt gode på å bryte ned bevegelser nå. De arresterer ikke folk, men går inn i bevegelsen og ødelegger den fra innsiden, svarer Azzi.

Blod, skrik og knust glass

– Det var ikke det at de angrep folk. Folk ble arrestert og torturert, men det er noe vi vet hvordan vi skal håndtere. Men hvordan håndterer man at ryktet ditt blir ødelagt? fortsetter han.

I kjølvannet av protestene ble Azzi gjenstand for det han mener var en målrettet kampanje med ryktespredning i sosiale medier.

– Min etikk og rykte ble satt i tvil. Det var ekstremt sårende. Folk delte det ukritisk, fordi det var skandaløst. Og innen jeg rakk å dele bevis på at påstandene var usanne, var det for sent – de ville bare høre første del av historien, forteller Azzi.

I tillegg kom truslene:

– De delte bilder av moren min, og sa «vi skal voldta og drepe henne».

På toppen av det hele kom eksplosjonen som rystet Libanon – og som den 4. august 2020 kunne kjennes som et jordskjelv selv i naboland, på Kypros og i deler av Europa.

Azzi husker fremdeles blodet, skrikene og lyden av glass som knuste. Han filmet fra sitt eget hustak:

– Jeg kom ned, og så at alt sammen var ødelagt. Jeg dro til naboen min, og skar opp foten min da jeg forsøkte å hjelpe henne. Fra her til her, forteller han.

Med fingeren tegner han opp hvor den lange riften hadde gått oppover foten hans.

Da han i 2020 skulle besøke en av sine nærmeste venner i Barcelona, kollapset han på flyplassen. Alt stresset hadde gjort ham syk.

Han lister opp: Politiet trakasserte ham, ryktet hans var ødelagt, han mottok trusler – og huset hans var delvis ødelagt.

– Jeg måtte isolere meg selv. Jeg ventet på at noen skulle komme og hjelpe meg. Det fikk jeg ikke. Da følte jeg virkelig at jeg var ødelagt, sier Azzi.

– Aldri hadde jeg trodd på utbrenthet og depresjon. Jeg sa alltid «bare ta deg sammen», og sånne ting, fortsetter han.

– Da det traff meg, var det allerede for sent.

Fra flyplassen i Barcelona ble Azzi kjørt rett til sykehus.

Dobbel identitet i Norge

Nestleder Wesam Almadani i den norske organisasjonen Skeiv Verden er selv både homofil og troende muslim.

Hen forstår godt den utbrentheten Georges Azzi opplevde etter så mange år med kamp for homofiles rettigheter i Midtøsten.

– Kampen skal ta lang tid. Samtidig må man beskytte seg på en eller annen måte. Aktivister i Midtøsten får ingen beskyttelse. Derfor må vi beskytte hverandre.

Selv er Almadini opprinnelig fra Palestina, og bor nå i Norge. Her gjør det doble minoritetsstempelet at problemene kommer fra hver sin kant.

– Noen etniske grupper, inkludert enkelte muslimer, kan oppleve utfordringer med å tilpasse seg det nye samfunnet i Norge. Det kan føles som om de lever i en egen boble, hvor de holder fast ved tradisjonene fra hjemlandet, sier Almadani.

– Mens deres eget hjemland og Norge utvikler seg, er de låst til hvordan ting var da de forlot hjemlandet. De blir mer og mer konservative, forklarer hen.

– Det kan bidra til økt negativ sosial kontroll, som rammer enkelte skeive personer, mener Almadani.

Akkurat det samme advarte Venstres Abid Raja om i et intervju med TV 2 tidligere denne uken. Men Almadani sier det også er en annen utfordring.

Mange muslimer møter også fordommer i skeive miljøer.

– Noen mener vi lever i et åpent samfunn, hvor det er viktig å være åpen om sin skeive identitet. Samtidig må vi være bevisste på at noen har utfordringer som gjør at de føler et behov for å holde denne delen av identiteten skjult, forklarer nestlederen i Skeiv Verden.

I tillegg møter man islamofobi, og spørsmål om hvordan man som skeiv også kan være troende muslim. Da ender man opp med en dobbel identitet.

– Jeg må skjule meg, men komme ut. Følge min Islam, eller forlate Islam. Være del av en skeiv gruppe, eller muslimsk gruppe. Man blir nødt til å bære kun én identitet av gangen, sier Almadani.

– Alt jeg ønsket

Georges Azzi ble værende i Barcelona. Det tok to uker før han ble skrevet ut av sykehus.

– Jeg fokuserte på meg selv. På å komme meg igjen, På hva jeg ønsket å gjøre videre i livet. På å leve sammen med hunden min. Og på å oppdage byen jeg nå kaller hjem, forteller han.

Azzi har endelig vendt seg til at han i Spania ikke trenger å krysse veien hver gang han ser en politibetjent. Han kjenner at kroppen er tilbake til normalen.

– Når du står midt i orkanen, tenker du ikke. Så når du kommer ut av den, tenker du «Herregud, jeg tok aldri en pust i bakken. Dette øyeblikket er alt jeg ønsket», forteller han.

Data fra amerikanske PEW Research Center viser at 88 prosent av spanjoler svarer ja på spørsmålet «Bør samfunnet akseptere homofili?». I Libanon svarer 80 prosent nei.

Azzi er tydelig på at bevegelsen er internasjonal. Han snakker direkte til nordmenn:

– Deres pride og bevegelse vokser seg utover Oslo og Norges grenser. Dere må vite at Oslo Pride er styrkende for folk her, men det er også styrkende for folk i Midtøsten som kan se hit. sier han.

– Så jeg vil dere skal huske det. Og jeg vil takke dere for at dere alltid ser etter de svake og sårbare.