1 week ago
16
Den dagen mammaen hennes, Birgitte, fikk en dødelig kreftdiagnose, ble livet brått snudd på hodet for hele familien. Et familieliv Andrea beskriver som veldig trygt og fint – med en veldig trygg og fin mamma.
– Hun var en snill, ærlig og omsorgsfull mamma. Hun satte andre foran seg selv. Vi hadde et veldig fint forhold hvor vi kunne snakke om alt og ingenting, forteller Andrea Faltin Olsen til TV 2.
Saken oppsummert
- Andrea Faltin Olsen mistet moren sin til kreft og deler sin historie for å hjelpe andre i lignende situasjoner.
- Hun har tidligere delt sin historie gjennom podkast og kronikk, og oppfordrer til åpenhet rundt sykdom og død.
- Kreftforeningen støtter Andreas åpenhet og understreker viktigheten av samtaler og støtte for pårørende.
- Andrea fikk psykologhjelp for å bearbeide sorgen. Kreftforeningen kommer også med råd til hvordan man kan ivareta barn som er pårørende.
Oppsummeringen er laget med kunstig intelligens (KI) fra OpenAI. Innholdet er kvalitetssikret av TV 2s journalister.
I dag er Andrea 19 år og ønsker å dele sin historie, fordi hun mener det er viktig å snakke om også de brutale sidene ved livet – og døden.
– Det hjelper ikke å sitte med ting inni seg. Jeg håper å kunne hjelpe andre som står i samme situasjon ved å være åpen.
Hun har tidligere fortalt sin historie i en podkast i Tønsberg Blad. Og ved juletider skrev hun en kronikk i VG i forbindelse med diskusjonen rundt «Snøfall», der en mamma i serien er kreftsyk.
Kreftforeningen roser Andrea sin åpenhet og håper det kan hjelpe andre i lignende situasjon.
– Det står stor respekt av at Andrea deler sin erfaring. Det kan hjelpe andre i samme situasjon. Vi i Kreftforeningen oppfordrer kreftpasienter og pårørende til å være åpne om sykdommen og snakke med dem rundt seg, sier generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross i Kreftforeningen til TV 2 via e-post.
– Åpenhet kan føre til vonde, men gode og viktige samtaler, og det gjør det lettere for andre å forstå og være til støtte for dem man er glad i, fortsetter Ross.
– Jeg hadde fortsatt et lite håp
Mammaen til Andrea ble syk i 2017, og hun husker dagen godt – den dagen hun fikk beskjeden om den alvorlige sykdommen som hadde rammet.
– Jeg kan huske at jeg var på vei hjem fra en klassetur og møtte mamma og pappa og ga dem en klem. Da sa pappa at han måtte snakke med meg og fortalte at mamma hadde fått kreft, forteller hun.
Hun kan også minnes at hun der og da ikke tenkte så mye over at det var en dødelig sykdom. Hun fikk også beskjed om å ikke «google».
– Jeg husker at vi snakket sammen om at dette skulle vi ikke si til noen. Hun ville ikke at folk skulle vite og synes synd på henne.
Diagnosen var bukspyttkjertelkreft. Og Andrea «googlet» likevel.
– Jeg leste sammen med venninnen min. Det står at mange dør. Men jeg tenkte at det kom til å gå bra uansett, forteller hun.
Det tok ganske kort tid fra september 2017, til de like etter jul fikk en beskjed som ikke ga noe håp.
– Jeg følte at hele verden raste. Jeg følte at dette ikke kom til å gå bra, men jeg hadde fortsatt et lite håp om at mamma kom til å leve gjennom hele livet mitt og være der.
Da moren døde
Hun forteller at hun syntes det var vanskelig å snakke om, blant annet redselen, med mammaen og pappaen sin.
– Vi snakket ikke så mye om det. Jeg følte jeg ikke kunne se på mamma da vi fikk beskjeden om at hun ikke kom til å leve. Jeg syntes det var skummelt.
Mot slutten av livet var moren på et sykehjem, og de var sammen med henne hele tiden. Andrea valgte å ikke være der da moren døde.
– Jeg tenkte vel at jeg ikke hadde lyst til å se henne dø.
Hun fikk tatt farvel.
– Jeg gikk inn på rommet hvor hun lå og jeg gikk bort til henne og ga henne en klem og sa: «Nå er det greit, mamma, nå kan du gå».
– Og da vi hadde gått, så døde hun.
Igjen sto pappaen, storesøster og Andrea.
– Det var vanskelig. Jeg følte at jeg ikke klarte å konsentrere meg på skolen. Det gikk veldig mye i de negative tankene. Og savnet var enormt stort. Jeg kunne snakke med pappa om det, men jeg syntes det var veldig vanskelig å snakke med en jeg kjente godt og som var meg nær.
Generalsekretæren i Kreftforeningen forteller at det er mange man kan støtte seg på for å ivareta barn når de blir pårørende til en som blir kreftsyk.
– Når barn blir pårørende, er det veldig viktig at familien er åpen og informerer nettverket slik at barna kan få sjansen til å få støtte fra helsepersonell, lærere, førskolelærere, venner og andre, sier Stenstadvold Ross og utdyper:
– Mange har god nytte av å snakke med sosialrådgiver eller helsesykepleier på skolen. Kreftforeningen har et eget tilbud for barn og unge som heter Treffpunkt, og her kan pårørende og etterlate møte andre i samme situasjon. Det går også an å ringe Kreftforeningens rådgivningstjeneste dersom man ønsker det, eller snakke med en kreftkoordinator i kommunen.
– Det har hjulpet meg i savnet etter mamma
Via fastlegen sin fikk Andrea kontakt med noen som kunne hjelpe henne. Hun fikk en psykolog å snakke med.
– Det var for å få ut alle følelsene og tankene når jeg var så langt nede som jeg var. Jeg følte at hele verden raste og at det ikke var noen vei ut, forteller hun.
– Hvordan var det å dele sine innerste tanker og sorger?
– Jeg syntes det var mye lettere å snakke med en jeg ikke kjente. Det var lettere å dele sine tanker og følelser.
Hun hadde samtaler med psykologen gjennom fem år.
– Det har hjulpet meg i tankene og savnet etter mamma. At jeg kan løfte meg opp igjen, at jeg kan komme meg på beina og stå opp om morgenen.
– Man snakker ofte om at det blir bedre etter hvert. Har det blitt det for deg?
– Jeg syns ikke det er så mye bedre, man kanskje litt lettere å bære sorgen med seg. Det er første gang jeg mistet noen, så jeg syns det var forferdelig vanskelig å styre sorgen.
Det er seks år siden moren hennes døde. Andrea forteller at hun fortsatt tar seg i å ville ringe mamma for å snakke og fortelle.
– Hvordan går det med deg og pappa?
– Det går bedre. Vi har det bra.
Andrea forteller at pappaen hennes støtter
henne og åpenheten hun har valgt. Motivasjonen hennes for å fortelle er fordi
hun er sikker på at det er viktig å dele, også det som er vondt og vanskelig.
– Jeg ser at det er så lite snakk om at man kan miste foreldrene sine. Det er noe man må snakke om, for det skjer mange.
Da mammaen til Andrea ble syk, ville ikke moren at folk skulle vite – i beste hensikt og mening.
– Hvorfor mener du det er så viktig at vi tør å snakke om ting?
– Jeg tror det er veldig viktig for at man skal komme gjennom det. Jeg og mamma burde snakket ordentlig om det, forteller Andrea.
English (US)