Clemet tar feil om akademisk boikott

En viktig kontekst er at universitetssektoren i Gaza er i ferd med å bli utslettet, skriver kronikkforfatterne. The Islamic University of Gaza (bildet) ble bombet i oktober. Foto: STRINGER / Reuters / NTB

Dette er en viktig debatt, og det er på høy tid at vi tar den. Kristin Clemets tekst inneholder imidlertid flere feil.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Civita-leder Kristin Clemet introduserte 18. mars debatten om akademisk boikott i Aftenposten. Dette er en viktig debatt, og det er på høy tid at vi tar den. Clemets tekst inneholder imidlertid flere feil.

Clemet hevder at akademisk boikott er et begrep som ikke er lett å definere. Det finnes en klar definisjon: Unngå institusjonelt samarbeid med israelske universiteter. Det norske oppropet for akademisk boikott ber om stopp av «alt institusjonelt samarbeid med høyere utdanningsinstitusjoner i Israel, inkludert formelt forskningssamarbeid og utvekslingsavtaler». Boikott er dermed rettet mot institusjoner, ikke enkeltindivider. Formålet er å støtte opp om frihet og rettferdighet for studenter og akademikere både i Palestina og Israel.

Videre tar Clemet feil når hun sier at universiteter ikke «mener noe». Norges rektorater mener mye på vegne av sine institusjoner. Rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo, der Clemet sitter i styret, har beskrevet Israels angrep mot palestinske sivile som «uakseptable, uforståelige og umenneskelige».

Tidligere har Stølen skrevet et brev til den russiske ambassaden der han tydelig fordømmer den russiske invasjonen av Ukraina, og han har reist det ukrainske flagget på universitetet. Stølen uttaler seg stadig offentlig om politiske spørsmål, som en integrert del av sin rolle.

Forskningsetisk spørsmål

Clemet fremstiller akademisk boikott som et rent politisk spørsmål. Akademisk boikott er heller et viktig forskningsetisk spørsmål.

Det ligger et veletablert prinsipp til grunn for all forsknings- og utdanningsvirksomhet i vår sektor: Vi skal ikke påføre andre skade. Derfor er vi underlagt etiske retningslinjer som setter rammer for akademisk virksomhet.

Helene Ingierd, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene, understreker at universiteter systematisk må vurdere om forskning kan «bidra til å bryte med menneskerettigheter eller stride mot demokratisk utvikling», uavhengig av norsk utenrikspolitikk.

Universiteter har i tillegg egne etiske retningslinjer. Vi antar at Clemet ikke ville argumentert, basert på et prinsipp om akademisk frihet, for et norsk-russisk forskningssamarbeid med mål om å forbedre russisk våpenteknologi.

Etablerte universitetsidealer

Vi er altså forpliktet til å foreta etiske vurderinger av institusjonelt samarbeid. Et sentralt spørsmål nå er om vi bør samarbeide med universiteter som aktivt uttrykker støtte til det FN-domstolen omtaler som et plausibelt folkemord.

Et annet spørsmål har lenge vært om vi bør samarbeide med institusjoner som bidrar til å frarøve palestinske akademikere og studenter sin akademiske frihet. Skal vi utøve vår akademiske frihet på bekostning av andre?

Vi som støtter en akademisk boikott, har konkludert med at institusjonelt samarbeid med israelske universiteter ikke samsvarer med våre etiske forpliktelser. Dette er en vurdering vi tar i tråd med vårt samfunnsansvar som akademikere – med andre ord holder vi fast på etablerte universitetsidealer.

En viktig kontekst er at universitetssektoren i Gaza er i ferd med å bli utslettet. Samtlige universiteter er ødelagt av bomber, og over hundre ansatte og et ukjent antall studenter er drept.

På Vestbredden blir studenter arrestert og torturert, og universiteter blir invadert av israelske styrker. Israel har hatt en bevisst politikk som forhindrer internasjonalt samarbeid med palestinske universiteter.

Flere ansatte ved israelske universiteter som har uttalt seg kritisk til det pågående folkemordet, er blitt suspendert.

Clemet tar dermed feil når hun sier at israelsk akademia står i spissen for interne protester. Det er lite belegg for at den israelske universitetssektoren i betydelig grad har protestert mot Israels okkupasjon av palestinere. Tvert imot er det godt dokumentert, blant annet i boken «Towers of Ivory and Steel» av den israelske akademikeren Maya Wind, at israelske universiteter har spilt en aktiv rolle i undertrykkingen av palestinere i mange tiår. Ingen israelske universiteter har fordømt massakrene på sivile i Gaza, og flere bidrar til den pågående krigføringen.

Blander prinsipp og virkemiddel

Clemet mener at en boikott er «dobbeltmoralsk». Her blander hun prinsipp og virkemiddel. Boikott er ikke et prinsipp. Det prinsipielle standpunktet ligger i våre forskningsetiske vurderinger. Deretter kommer spørsmålet om boikott som virkemiddel vil ha effekt.

Det er åpenbart at dagens «dialoglinje» ikke har forbedret situasjonen for palestinsk akademia. Videre har det palestinske sivilsamfunnet i 20 år argumentert for at boikott er det mest effektive virkemiddelet for å få slutt på Israels okkupasjon. Man bør gå substansielt inn i disse argumentene før man avfeier dem.

Forskning har vist at sanksjoner ikke alltid lykkes. I Israels tilfelle er det imidlertid større sjanse for at boikott kan ha en effekt. Israel er en vestlig alliert og dermed mer avhengig av hva vi foretar oss. Landet har demokratiske valg som kan gi ledere incitament til å endre politikk.

Det finnes også eksempler på at sanksjoner lykkes. Den mest åpenbare sammenligningen er apartheid i Sør-Afrika, der boikott var sentralt for å avvikle apartheidregimet. Når det gjelder Kina og Myanmar, er det mer tvilsomt at boikott vil føre til positive endringer.

Det vesentlige spørsmålet dreier seg om universitetenes etiske forpliktelser i situasjonen vi står overfor. Nå er vi forpliktet til å forebygge folkemord. Debatten om hvordan vi gjør dette, må forhindre stigmatisering av jødiske og palestinske studenter og forskere i Norge.

Vi har alle et ansvar for at studenter og ansatte ved norske universiteter skal ha et trygt og godt arbeidsmiljø. Det betyr ikke at vi kan unngå å ta stilling til om institusjoner er involvert i det FN-domstolen omtaler som et «plausibelt folkemord».

Da Russland invaderte Ukraina, var vi alle opptatt av å ivareta våre russiske kolleger. Det betydde imidlertid ikke at universitetet som institusjon unnlot å kritisere Russland.

Vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig: etterleve våre forskningsetiske forpliktelser og samtidig ivareta alle kolleger i vårt akademiske fellesskap.