Byantikvaren: Vi har ikke råd til å miste flere bedehus

Lekmannsbevegelsen begynte i Danmark tidlig på 1700-tallet, og i 1741 forbød kong Christian VI lekpredikanter å avholde religiøse møter uten sogneprestens tillatelse. Hans Nielsen Hauge ble arrestert flere ganger for brudd på dette forbudet, som først ble opphevd in 1842. I 1845 ble det tillatt for alle kristne grupper å etablere seg i Norge.

Det er på Sørlandet at mange av frikirkene først så dagens lys, noe det store antallet frikirker og bedehus i Kvadraturen vitner om. Mange av disse bygningene er svært interessante fra et både historisk og arkitektonisk synspunkt. I 2022 har Harald Sødal utarbeidet en oversikt over frikirker og bedehus som del av arbeidet med kommunens nye kulturminneplan. Han forteller at arbeidet med temaet har avslørt en kulturhistorisk utfordring:

Det er tre bedehus i gamle Tveit kommune – på Ve, på Drangsholt og på Ålefjær. De er holdt i god stand, men foreningene som gjennom årene har driftet huset, skrumper inn – mye på grunn av at bilen gjør det enkelt for folk å samles i sentrale strøk. Dermed blir det økonomiske ansvaret liggende på få enkeltpersoner. Bedehusene fungerer som møtelokale og til dels som grendehus. De er viktige for lokalmiljøet og er verdt å ta vare på. Men – de som føler ansvaret får ingen økonomisk støtte. De må betale vann- og kloakkutgifter, forsikringer og strømutgifter.

Det samme gjelder for bedehuset i Vågsbygd, der «Eiere er innbyggere i Vågsbygd som...». Det er m.a.o. ingen organisasjon knyttet til eierskapet. I tillegg må nevnes at da biskop Heuch innviet bedehuset i 1899, brøt han formelt en barriere – mellom kirken med dens teologer og bedehuset og legmannsbevegelsen.

Det burde være en konto på byantikvarens, fylkeskonservators eller det kommunale kulturbudsjett som kunne komme til anvendelse i denne sammenheng slik at disse fire kulturhistoriske viktige bygg blir bevart.

I skrivende stund har vi mistet, eller er ved å miste, fire bedehus i kommunen:

• Lund gamle bedehus ble solgt av Lund Misjonsforening på vilkår av at bygningen skulle rives, for å unngå uverdig bruk. Riving er godkjent og vil finne sted i høst.

• Misjonshuset på Lyngmyr har vært brukt av Østre Strandens Indremisjons Kvinneforening, bygningen har også vært brukt som skole og grendehus. Det har nylig vært brukt som fritidsbolig. Riving ble frarådet av byantikvar og av Agder fylkeskommune, og Romsvigas venner har uttalt seg i saken. Riving ble godkjent i 2022 men er ennå ikke gjennomført.

• Bedehuset på Ve, i Dønnestadveien 8, tilhører Indremisjonen. Kommunen har mottatt søknad om å rive bygningen. Eier ønsker å rive for å unngå avgifter og utgifter, men har ingen planer for eiendommen. Bygningen er regulert til bevaring.

• Bedehuset i Vågsbygd planlegges revet i forbindelse med utbedring av et utfordrende veikryss. Reguleringsplanen ble vedtatt i 2016. Riving vil igangsettes til høsten.

De som behandler en søknad om riving, vurderer en enkeltsak, og har ikke oversikten over hvor mange bedehus som har gått tapt i årenes løp. Når sant skal sies så har ikke engang kommunen det. Kartlegging av bedehus og frikirker inngår i kulturminneplanens handlingsdel, men er ikke påbegynt. Vi vet om fire bedehuser som er eller planlegges revet. Hvor mange har det vært i årenes løp?

Stortinget har nylig lansert kirkebevaringsfondet for å bidra til istandsetting av kulturhistorisk verdifulle kirker tilhørende Den norske kirke. Og på høy tid: Våre middelalderkirker er av nasjonal verdi og mange trenger både oppgradering og vedlikehold.

Vi kan ikke sammenligne bedehuset på Ve med Tveit kirke (for å ta et eksempel). Men samtidig forteller de en viktig historie, ikke bare om frikirkebevegelsene, men også om samarbeidet og dialogen med Den norske kirke. Jeg vil igjen sitere Sødal:

Kristiansand har hatt hele spekteret av kristne menigheter helt fra Hans Nielsen Hauges tid. Det som har vært kjennetegnet, har vært samarbeid. Det har ikke vært rivalisering og stridigheter mellom frimenighetene eller med statskirken. Dette av gode grunner: Først og fremst har byen hatt romslige biskoper etter biskop Hansen (det var han som gikk til anmeldelse av Hans Nielsen Hauge). Jørgen Moe talte ofte på bedehuset, og biskop Heuch så på lekmannsbevegelsen som en styrke i sitt arbeid. Senere biskoper har fulgt samme linje. I mange år har det i begynnelsen av januar vært arrangert kristne fellesmøter i Domkirken og i dissentermenighetene.

Bedehusene og frikirkene er viktige kulturminner. De vitner om religionshistorie, men de er også viktige som del av kulturlandskapet og som arkitektoniske verk. De forteller en historie om foreningsånd, frivillighet, engasjement og mangfold. En trenger ikke være troende for å sette pris på disse kulturminnene: Mister vi bedehusene vil noe av stedsånden gå tapt.

Flytting av hus har lang tradisjon i Norge. Det er relativt enkelt å flytte både laftede hus og reisverkshus, og når et hus står i veien for for eksempel veiutbygging, kan dette være en god løsning.

Når et kulturminne er tapt, er det tapt for alltid. Vi har ikke råd til å miste flere bedehus.