Bortforklaringer, kunnskapsløshet og usanne fortellinger tærer på tilliten

GJESTEKOMMENTAR: Nå strides regjeringspartiene om tilslutning til EUs 4. energimarkedspakke. Kablene i seg selv er ikke hovedproblemet, men bortforklaringer, kunnskapsløshet og usanne fortellinger tærer på tilliten.

Finansminister og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre og energiminister Terje Aasland (Ap) har viklet en knute de ikke får løst opp. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

På mange måter er det ingen dum idé å bygge kabler til Europa. Men det er de store konsekvensene av dette som virker så lite gjennomtenkt. Mange, som professor i samfunnsøkonomi Anders Skonhoft, har pekt på at Statnett i utredningen av kablene i 2013 stort sett fokuserte på den økte lønnsomheten for kraftprodusentene, men overså konsekvensene for forbrukerne, landet som helhet og konkurransekraften vår.

Merkelige begrunnelser

Politikerne solgte kablene inn som at det handlet om forsyningssikkerhet. Uten kabler, het det, måtte vi ha bygget masse ny kraft for å sikre oss mot «tørrår» – et ord som plutselig satt løst i munnen blant politikere. Én ting er at det gir liten mening å snakke om tørrår i et land med lagringskapasitet på flere år i de største magasiner, en annen er at et hypotetisk tørrår kunne vært avhjulpet ved midlertidig å strupe litt inn på vår kraftkrevende industri (som bruker mer strøm enn hele Danmark). Og selvsagt at vi allerede hadde stor forsyningssikkerhet, særlig med kablene til overskuddslandet Sverige.

Og hvis forsyningssikkerhet var målet, hvorfor bygget vi kabler til land med liten og synkende elproduksjon? Vi visste jo at Tyskland skulle avvikle kjernekraften. Hvorfor prioriterte vi ikke overføringskapasitet innad i landet, spesielt til Nord-Norge, som ofte sitter på inneklemt strøm? Og den enorme overføringskapasiteten mer enn antyder at hovedtanken var storstilt eksport, ikke forsyningssikkerhet.

Man har også underkommunisert utfordringene med uregulerbar vindkraft i systemet. Selv om NVE har advart mot at vi i framtiden kan få mangel på effekt når det ikke blåser, ser det heller ikke ut som man tar det på alvor. Det kan nemlig ikke løses med mer vindkraft. Når det er vindstille, har det ingenting å si om vi har 10 eller 10.000 vindturbiner.

Åpne grenser jevner ut prisene

Og når man endelig innrømmer at prissmitten er en realitet, innbiller man seg at utbygging av enda mer kraft vil bøte på problemet. At det ikke er slik det virker, ser vi ved at vår del av landet har et enormt kraftoverskudd, men kablene gir oss likevel høyere priser enn resten av landet. Forstår man ikke konseptet frihandel? Man kan ikke på samme tid inngå i et felles marked med fri flyt av strøm, bygge kabler med ekstremt stor overføringskapasitet, og på samme tid ha lavere strømpriser enn andre land. Man må nesten bestemme seg.

Så later man som at strøm er en fleksibel vare. Men det er det jo ikke. I realiteten er det en av de minst fleksible varene vi har. Paradokset er at husholdningene anspores til å monitorere og fordele strømforbruket i sanntid for ikke å belaste nettet, når effekten er småtterier i forhold til den ustyrlige vindkraften vi har invitert inn i systemet. Enda mer paradoksalt blir det når kostnadene for å forsterke nettet veltes over på husholdningene via nettleien, når det på ingen måte er vi som er ansvarlig for det økte forbruket eller den økte effekten.

Grønn sinke eller strømmangel

Det verserer også en usann forestilling om at vi er en sinke i omstillingen til grønn energi, når vi i realiteten er milevis foran de aller fleste i verden. Vi går dessuten mot akutt strømkrise, roper politikere, vindkraftlobby og næringsliv i kor, men sannheten er at vi er suverent i verdenstoppen på strømproduksjon pr. innbygger, med fire–fem ganger så mye som de fleste land i Europa, med et stort jevnlig overskudd. Bare overskuddet vårt i fjor tilsvarte halvparten av Danmark totale elproduksjon.

Problemet er selvsagt at vi har bestemt oss for å bruke store mengder strøm. Den fikse ideen om at mer kraft og datasentre, batterifabrikker og annen strømslukende industri er det eneste verden trenger, og at det er vi som skal ta på oss denne rollen, er merkelig. Det ville for så vidt vært greit nok hvis dette hadde folkelig forankring, men da måtte politikerne våget å selge det inn som hva det er: Å rasere natur for å bli en råvareprodusent av strøm, og bruke den til kraftkrevende prosjekter som datalagring for amerikanske tek-giganter, eller for å ta opp konkurransen med Kinas gigantiske batteriproduksjon. Er det virkelig den rette politikken for et høykostland med en høyt utdannet befolkning, og storslagne natur- og landskapskvaliteter? Det lyder mer som et u-land, hvis det er lov å si i dag. En strømkoloni.

Kommet for å bli

Ja, når man i økende grad baserer seg på uregulerbar vind- og solkraft, er det både sympatisk og nødvendig å ha utveksling mellom landegrensene. Jeg tror det er en dårlig idé, som vil skade vårt omdømme, ikke å fornye kablene til Danmark. Vi er allerede langt inn i en fundamental endring av energipolitikken. Vi må enten leve med at vi er integrert i et felles strømmarked, og at vi dermed mistet vår konkurransefordel – eller i alle fall prøve å forhandle fram en viss grad av politisk kontroll over kraftflyten og prissettingen, med utgangspunkt i vår unike situasjon som et land som for hundre år siden tok det grønne skiftet i kraftproduksjonen, og som allerede har elektrifisert det meste. Vi har satset alt på ett kort – elektrisitet i form av vannkraft som brukes til livsnødvendigheter som å varme opp husene. Da er strømpriser og sikker forsyning mye viktigere for oss enn andre land. Vi har ingen back-up i form av gasskraftverk eller noe, og ingen mekanismer for å tøyle eksport fra skrinne vannmagasiner, annet enn å prise ekstremt høyt.

Og fornybardirektivet i EUs 4. energimarkedspakke, som nå splitter regjeringen, vil i alle fall øke presset på meningsløs og naturskadelig vindkraft i Norge.

• Jørg Arne Jørgensens gjestekommentarer
• Andre gjestekommentarer