Borten Moe og Listhaugs grønne drøm

I en kronikk på NRK Ytring beskriver Ola Borten Moe og Sylvi Listhaug hvordan Europa taper konkurransekraft mot USA og Kina. De har helt rett i at Europa har hatt fallende produktivitet, sammenlignet med USA og Kina. Dette er også godt dokumentert i den svært grundige rapporten til Italias tidligere statsminister Mario Draghi.

Men Borten Moe og Listhaug bommer fullstendig når de skal forklare hvorfor Europa sakker akterut. De mener at en hovedgrunn er at Europa har mer ambisiøse klimamål enn USA og Kina.

Det er en sensasjonelt dårlig analyse.

Hvis det er et område hvor USA og Kina virkelig har økt forspranget på Europa de siste årene, er det på alt Borten Moe og Listhaug er imot: fornybar energi, batteriproduksjon og andre klimateknologier.

Kina startet sin grønne satsing allerede for 10–15 år siden og leder nå an i alle deler av det grønne skiftet. Ingen land lager flere solceller, vindmøller, batterier eller elbiler. Den grønne delen av Kinas økonomi vokser fortsatt svært raskt, og det er anslått at den stod for 40 prosent av landets totale BNP-vekst i 2023.

USA har gjennom sin Inflation Reduction Act (IRA) fått på plass skattekutt og andre støtteordninger til produksjon av batterier, hydrogen, karbonfangst og en rekke andre klimateknologier. Programmet skal vare i 10 år, og vil trolig gi en støtte til grønne teknologier på rundt 800 milliarder dollar.

Borten Moe og Listhaug har et viktig poeng når de påpeker at høye energipriser hemmer Europas konkurransekraft.

Årsaken er at Europa er for avhengig av import av fossil energi og ikke minst bortfallet av russisk gass etter krigen i Ukraina.

Løsningen, som EU heldigvis er godt i gang med, er raskere utbygging av fornybar energi. Det vil gi både energisikkerhet og lavere energipriser.

Og hvordan går det forresten med klimakuttene i USA og Kina?

USA har kuttet sine utslipp raskere enn Norge hvis vi sammenligner med 2005, som er utgangspunktet for USAs klimamål. Mens Norge har kuttet litt mer hvis vi sammenligner med 1990, som er startpunktet for Norges mål.

Jeg kaller det uavgjort.

Kina har, som andre utviklingsland og vekstøkonomier, andre forpliktelser i Parisavtalen enn rike land som Norge. Det er de rikeste landene som har det største ansvaret for å kutte sine utslipp.

Kinas mål er at utslippene skal nå toppen og deretter begynne å falle før 2030. Mye tyder på at Kina allerede har innfridd dette målet, og at utslippene trolig vil begynne å falle neste år.

Det er ingen tvil om at Europa har store utfordringer med produktivitet, innovasjon og svak økonomisk vekst.

Det gjelder særlig innen avansert teknologi og den grønne delen av økonomien, hvor både Kina og USA vokser raskt.

Heldigvis er det ikke Ola Borten Moe og Sylvi Listhaug som skal finne svarene på Europas problemer.