Blir vi mer kriminelle av å sone en fengselsstraff?

GJESTEKOMMENTAR: Sykehus dreper ikke. Men blir vi mer kriminelle av å sone en fengselsstraff?

Det overordnede problemet med å forske på effekten av straff er det samme som i sykehus-eksempelet. Folk i fengsel er i snitt ulike folk som ikke er i fengsel. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Hvis du sammenligner folk som har vært innlagt på sykehus det siste året med dem som ikke har det, vil du finne et tydelig mønster. De som har vært innlagt på sykehus har langt høyere sannsynlighet for å dø det påfølgende året. Betyr det at sykehus dreper?

Selvfølgelig ikke. Helsetjenester gjør at vi lever lenger. Grunnen til at den enkle sammenligningen kan gi inntrykk av det motsatte, er at det er mer som skiller gruppene enn hvorvidt de var innlagt på sykehus: De sykehusinnlagte har i snitt dårligere helse i utgangspunktet, før innleggelsen.

Det gjør at du ikke kan bruke den enkle sammenligningen til å si noe om den kausale effekten sykehusopphold har på forventet levealder, altså endringen i levealder som skyldes nettopp sykehusoppholdet.

Epler og appelsiner

Det samme problemet gjør det vanskelig å si noe om kausaleffekten av en rekke tiltak. Gjør høyere utdanning at du tjener mer? Gjør trening at du lever lenger? Gjør mindre skatt på lav arbeidsinntekt at du jobber mer? Så lenge gruppene du sammenligner er systematisk ulike, er det vanskelig å skille ut hvor mye av lønnen, levealderen eller sysselsettingsraten som skyldes henholdsvis utdanning, trening eller skattesatsen. Det er ikke tilfeldig hvem som tar høyere utdanning, trener eller har lav lønn.

I tilfellet med skattesats og sysselsetting blir problemet nå forsøkt overvunnet med loddtrekning. Når det er tilfeldig hvem som får skattelette, vil gruppene vi sammenligner i snitt være like. De som får skattelette har ikke systematisk høyere arbeidsmoral eller arbeidsevne enn dem som ikke blir trukket ut. Det åpner for at vi kan si noe vettugt om den kausale effekten av lavere skatt.

Men slike eksperimenter er en sjelden luksus. Ofte er forskere overlatt til å saumfare verden etter naturlige «lotterier».

Dommer-lotto

Rettssystemet vårt byr på et interessant (og i en rettsstat, litt skremmende) eksempel på et slikt naturlig lotteri. I artikkelen « Incarceration, Recidivism and Employment» (Fengsling, tilbakefall og sysselsetting) utnytter økonomiprofessorene Katrine V. Løken og Magne Mogstad mfl. at det er tilfeldig om du får en streng eller mindre streng dommer i en rettssak, for å finne ut om fengsel er rehabiliterende.

Det overordnede problemet med å forske på effekten av straff er det samme som i sykehus-eksempelet. Folk i fengsel er i snitt ulike folk som ikke er i fengsel. Har du vært i fengsel én gang, er sannsynligheten større for at du blir fengslet igjen. Ikke nødvendigvis på grunn av fengselsoppholdet i seg selv, men fordi en tidligere straffedømt ofte er mer tilbøyelig til å gjøre noe kriminelt også i fremtiden.

I stedet for å sammenligne de i og de utenfor fengsel, sammenligner forfatterne dem som ble tilfeldig tildelt en dommer som har en historikk med å dømme strengt, med dem som fikk tildelt en dommer med en mindre streng historikk. På grunn av tilfeldig tildeling av dommer og et stort utvalg folk, er de to gruppene i snitt ganske like.

Å få tildelt en streng dommer øker sannsynligheten noe for at du får en fengselsstraff. Men den økningen i sannsynlighet for hard straff henger ikke direkte sammen med din tilbøyelighet til å begå kriminalitet. På den måten isolerer de effekten av selve straffen. Dersom gruppen som fikk en streng dommer i snitt klarer seg bedre i fremtiden, enn de som fikk en mild dommer, tyder det på at streng straff er bra, og motsatt dersom de klarer seg dårligere.

Fungerer straff?

Så, hva fant de? Fengsling i Norge reduserer tilbakefall. De som fikk en «streng dommer» var mindre tilbøyelige til å gjøre nye lovbrudd etter soning. Straff øker også sysselsettingsgraden for dem som sto utenfor arbeidslivet før soning, men ikke for dem som allerede var i jobb. En plausibel forklaring er at de som i utgangspunktet var i jobb mistet fotfestet i arbeidsmarkedet som følge av soningen. Sysselsettingseffekten av straff avhenger altså av hvem som straffes.

Artikkelen ble i vinter trukket fram av Jon Helgheim (Frp), som et bevis på at fengselsstraffer fungerer. Helgheim bør imidlertid ikke tolke resultatene som en ren omfavnelse av Frp's justispolitikk. Studien sammenligner det norske systemet med det amerikanske (hvor det er gjort lignende dommer-studier), hvor straffene er strengere og lengre. Resultatene tyder på at vi gjør lurt i å holde fast på kjernen i det norske systemet, hvor oppholdet er kort og fokuset på rehabilitering er stort.

Det er litt sørgelig å tenke på at tilfeldigheter som hvilken dommer du får tildelt virker inn på sannsynligheten for å få en streng straff. Et plaster på såret er at livets urettferdigheter i det minste kan brukes til å gjøre oss litt klokere.