Biologi og demografi er ikke det samme

Kleivset argumenterer med at feminister ikke er en etnisk gruppe, Suckow skriver at ideer ikke overføres gjennom morsmelka eller biologisk arv. Biologi dreier seg om genetisk arv, demografi handler om befolkningsutvikling over tid. Det er to helt forskjellige ting.

Mitt poeng dreier seg ikke om biologi, men om å forstå hvordan demografiske mønstre påvirker hvilke ideer som får gjennomslag.

Mitt anliggende er ikke at feminisme ikke er riktig eller viktig, men å forstå hvilke betingelser ideologier utvikler seg innenfor.

Spoler vi litt tilbake i tid, var demografiforskere, politikere og samfunnsplanleggere bekymret for voldsom befolkningsvekst. Bekymringen ga sterke argumenter for klimatiltak som oppnådde konsensus og blomstring i grønn politikk. Men befolkningsveksten avtok og justerte seg over tid. Noe av det kan delvis forklares med verdiomstilling: Både unge og voksne har uttalt at de ikke vil ha barn av klimahensyn.

Suckow skriver at premisset for tankeeksperimentet mitt ikke treffer helt, at dersom demografi kan utfordre feminismen må den også kunne utfordre andre idésett. Poenget jeg løfter i sammenheng med feminismen, gjelder alle ideologier.

Men, feminismen er spesielt interessant å se på, med «tradwife»-bevegelsen som fremstår som en ugjenkjennelig feminisme og møter spørsmål om familieliv og lave fødselstall direkte.

Som Suckow skriver: Feminisme endrer form over tid for å møte utfordringene i tiden. Så kan man selvsagt diskutere om tradwives er en feministisk bevegelse – jeg tolker den slik.

Suckow trekker frem forklaringsforslag på lave fødselstall:

• Dårlig likestillingspolitikk

• Økonomisk usikkerhet

• Et vanskelig boligmarked

• Dårlig arbeidstid og svake arbeidsrettigheter

Vi må tilbake på 70-tallet for å se fertilitetstall over 2,0 i Norge. I samme periode mellom cirka 50- og 80-tallet hadde Husbanken sin storhetstid, så her er det kanskje noe angående vanskelig boligmarked.

Samtidig tenker jeg at dersom brorparten av forklaringsforslagene for lave fødselstall skal holde vann, bør disse ha vokst frem samtidig som den drastiske nedgangen i tallene tok til – og det skjedde mellom 2009 med 1,98 og 2023 med rekordlave 1,4. Var faktorene Suckow løfter frem mer gjeldende i 2023 enn i 2009? Det tror jeg ikke vi kan slå fast.

Klassiske forklaringsmodeller på lave fødselstall er høyere utdanning, senere etablering, eldre fødende og at det kanskje ikke er like attraktivt med 3–4 barn i tidsklemma, som Suckow også er inne på.

I forklaringsforslagene utvider hun til slutt «en ufullført likestilling – at den ikke har gått langt nok». Dette gjør et interessant frempek. Hvordan ser en fullført likestilling ut? Og hvordan vil en fullført likestilling bidra til bærekraftige fødselstall?

Kleivset kommer med forslag til hvordan fødselstallene kan bli mer bærekraftige: Bedre permisjonsordninger, bedre og flere rausere arbeidsplasser, billigere barnehager og deling av omsorgsarbeidet.

Permisjonsordningene ble styrket i 2024 (for å forebygge statistisk sett større andel ulønnet permisjon for mor). Barnehageprisene ble redusert noe i samme periode. Det er fra og med 2024 den nedadgående trenden i fødselstall i Norge har snudd pilene oppover.

Nylig har fødselstall for 2025 på 1,48 kommet, med en ørliten økning fra 1,44 i 2024. Det kan tyde på flere ting:

At økonomiske og politiske tiltak påvirker utviklingen, at kulturpendelen svinger i preferanser om barn og familieliv. Og det kan dreie seg om at de statistikken forventet skulle få flere barn rundt 2009 og ikke har fått noen eller flere enn ett barn frem til 2023, i større grad får barn fra og med 2024, slik fødselstallprognosen kan indikere.

Kanskje vil fødselstallene justere seg slik befolkningsveksten gjorde, etter en kombinasjon av litt forsinkelser, litt kulturpendel, enda litt mer husstandsøkonomivennlig permisjons- og barnehagepolitikk og litt nye sjangre innen feminismen?

Åpen

Åpen

Åpen

Åpen

Åpen

Åpen