Barnet mitt ble bitt i barnehagen. Det er også et problem for Støre

DEBATT: Innlegget jeg skrev om biting i barnehagen handlet egentlig om at barnehagene trenger økt grunnbemanning.

Når biting i barnehagen øker i hyppighet, må vi tørre å stille spørsmål ved hvorfor. Foto: Shutterstock

Enkelte tolket det likevel som en kritikk av barn som biter – eller av ansatte som ikke får med seg alt. Det var aldri hensikten. Kommentarfeltet representerer trolig ikke flertallet, men når tolkningene blir såpass skjeve, trenger jeg å oppklare hva innlegget faktisk handlet om.

For dette handler ikke om bitingen i seg selv. Det handler om bemanningssituasjonen i barnehagene.

Biting skjer i alle barnehager, og det vet jeg godt. Vi har erfart både at våre barn har blitt bitt – og at de selv har bitt andre. Jeg er ikke førstegangsmor, og for øvrig: antall barn man har, bør ikke avgjøre om man har lov til å ytre seg om barns hverdag eller ikke, og jeg har dermed også lang fartstid i denne barnehagen. Det gjør også at vi legger merke til når hverdagen endres.

Når det bites mer

Når biting øker i hyppighet, må vi tørre å stille spørsmål ved hvorfor. Biting er – som det ble påpekt i kommentarfeltet, en uttrykksmåte små barn kan bruke når frustrasjonen blir for stor. I vår barnehage skjedde dette samtidig som bemanningen var lav og ofte skiftet fra dag til dag. Det er ikke et utenkelig scenario at utrygghet, brudd i rutiner og lite forutsigbarhet kan forsterke barns frustrasjon. Derfor er det for meg merkelig at så få i kommentarfeltet er opptatt av å ivareta barna som biter? De gjør det, som det ble påpekt, ikke fordi de er slemme. De gjør det fordi de mangler andre måter å uttrykke seg på. Da burde det være et felles anliggende å sikre dem trygge rammer – ikke å avfeie bekymringen for bemanning med at «dette er noe vi må regne med».

Jeg viste tidligere til Drugli (2022) som understreker at små barn trenger stabile rutiner, trygghet og sensitiv voksenkontakt for å trives og utvikle seg. Når bemanningen er så presset at ansatte ikke rekker å være til stede i situasjoner som krever nettopp dette, er det et systemproblem – ikke et enkeltstående barn eller ansatt som skal pekes på.

I dag ble resultatene fra foreldreundersøkelsen lagt fram. Aftenbladet trekker fram at foreldre i regionen er i all hovedsak fornøyde – og det er vi også. Men undersøkelsen viser tydelig at bemanning er et av områdene der misnøyen er størst. Rådgiver i Kultur og oppvekst, Marianne Lillebø, påpekte i Sandnesposten i går at noen av spørsmålene i undersøkelsen handler om forhold barnehagen selv ikke kan gjøre noe med – slik som bemanning. Bemanningskravene er lovfestede.

Normen oppfylt i to timer

Det gjør funnene fra Hognestad (2025) desto mer relevante. Hognestad undersøkte hvor mange av personalet i barnehager i en kommune som er i direkte arbeid med barn gjennom dagen. I studien fant hun at kun avdelinger for barn over tre år med styrket bemanning (+1) oppfylte normen inne på avdeling, og da bare i to timer av dagen. Resten av dagen lå alle barnehagene under lovpålagt nivå (inne på avdeling, altså i kontakt med barna). Hun advarer om at lav bemanning gir økt risiko for turnover, som igjen rammer kvaliteten.

Dette ser vi også lokalt. Jeg har møtt ansatte som kommer på jobb uten stemme, med influensa, og pedagogiske ledere som legger plantid til kvelder og helger for ikke å forlate avdelingen. De strekker seg langt – lengre enn noen burde forvente.

Men hvor lenge kan dette vare?

Hognestad konkluderer med at en styrket grunnbemanning vil gi bedre muligheter for å støtte barns utvikling og bidra til mer stabile barnehager. Det harmonerer med erfaringene våre, og med det ansatte selv uttrykker.

Så jeg gjentar spørsmålet mitt – nå rettet enda tydeligere:

Kjære statsminister Støre: Kan vi styrke grunnbemanningen i norske barnehager nå?