Barna ble oversett – politikerne valgte feil

Ikke bare utenfor rådhuset, men også inne i bystyresalen. Flertallspolitikerne klappet hverandre på skulderen for å stå i en «krevende sak». Men krevende for hvem? For barna som nå må leve med konsekvensene, er svaret tydelig: De tapte voteringen.

Kristiansand trenger flere boliger til mennesker som sliter med rus og psykiatri. Rundt 100 mennesker står uten et trygt sted å bo. Det er alvorlig. Men vilje alene er ikke nok. Plassering og gjennomføring er avgjørende.

Vedtaket er fattet: Tomta ved Tretjønnveien/Borghilds vei på Gimlekollen skal prioriteres. Det er ikke et nøytralt valg. Området er tett knyttet til skoleveier for hundrevis av barn ved Presteheia skole, Oddemarka skole og Kristiansand katedralskole Gimle. Det er også et viktig møtested for ungdom. Krysset er allerede trafikkutsatt. En utbygging vil gjøre det mindre oversiktlig – og mer belastende for barna som ferdes der hver dag.

Barna som sto utenfor bystyret, tapte. Flertallet lyttet ikke.

Dette handler ikke om manglende medmenneskelighet. Det handler om virkelighet.

Barn vil se rus, høre uro og oppleve uforutsigbarhet i hverdagen. Selv om risikoen for alvorlige hendelser kan være lav, er den psykiske belastningen reell. Trygghet handler ikke bare om statistikk – men om hvordan hverdagen oppleves.

Danial Jaferi og Ungdommens bystyre var tydelige: skoleveien skal være trygg, og de ba om ny vurdering av plasseringen. Samtidig understreker Bjørn-Erik Enge, barn og unges representant i plansaker, at lokasjoner som kommer i direkte konflikt med barns oppvekstmiljø ikke bør vedtas. Begge ble oversett.

Det gjør beslutningen vanskelig å forstå – fordi vi la fram gode alternativer.

Vi fremmet konkrete forslag til en annen vei. Løsninger som både dekker behovet for boliger og ivaretar tryggheten i nærmiljøene. Kommunen kan ta i bruk eksisterende kommunale boliger som i dag står tomme – raskt. Beboere kan fordeles i mindre enheter med tett oppfølging, for å redusere belastningen på både nærmiljø og beboere. Midlertidige botilbud kan etableres i områder som Sørlandsparken, med god tilgang til transport og tjenester – uten å plasseres midt i barns skoleveier. Samtidig må det stilles tydelige krav til rusfrie boliger i ordinære boområder, slik at både beboere og nærmiljø får forutsigbarhet.

Dette er ikke urealistiske forslag. Det er ansvarlig politikk.

Vedtaket er gjort. Nå må det rettes:

• Bruk eksisterende kommunale boliger – nå

• Spre beboere i små enheter med oppfølging

• Etabler midlertidige botilbud i egnede områder – ikke skoleveier

• Innfør tydelige krav til rusfrie boliger i ordinære boområder

• Kutt byråkrati – få folk inn i bolig raskt

• Skill tydeligere mellom behov: noen kan bo alene, andre trenger samlokaliserte løsninger

Det er mulig å hjelpe mennesker i nød – uten å skyve belastningen over på barn. Men da må flertallspolitikerne ta ansvar for mer enn vedtak. De må ta ansvar for virkeligheten de skaper.

Barna utenfor bystyret ble oversett av flertallet. Nå må kommunen ta ansvar for konsekvensene