2 hours ago
3
Foto: Dado Ruvic, Reuters/NTBHvilket ansvar har de som tilbyr en tjeneste som fungerer som en markedsplass for voldsoppdrag? Bør dette ansvaret være mer tydelig definert gjennom lovgivning?
Publisert: 16.11.2025 19:50
Økningen i ungdomskriminaliteten har fått mye oppmerksomhet, og i den siste tiden på grunn av fenomenet som går ut på å bestille kriminalitet via sosiale medier, noe politiet omtaler som «crime as a service».
Dette foregår ikke bare på krypterte plattformer som Telegram og Signal. Også Instagram og Snapchat brukes til å bestille drap og andre kriminelle handlinger utført av svært unge gjerningspersoner. Utviklingen har ført til en rekke forslag til lovendringer og tiltak som retter seg både mot forebygging og økte ressurser til politiet og barnevern, samt skjerpede straffer for rekruttering og større muligheter for bruk av fengsel og tvang mot barn og unge.
Et tema som har vært påfallende fraværende fra den offentlige debatten, er teknologiselskapenes ansvar for formidling av «crime as a service». Vi lever i en tid hvor en sårbar 13-åring kan kontaktes av kriminelle aktører enten han befinner seg på gutterommet eller på en institusjon. Og selv om samfunnet i alle tider har hatt sårbare unge som både utfører og utsettes for kriminalitet, gjør den digitale tilgjengeligheten at barn i dag kan utnyttes på måter som ikke var mulig før.
Elefanten i rommet
Det er en vanlig og effektiv tilnærming innenfor kriminalitetsforebygging at man endrer utformingen av omgivelsene slik at lovbrudd blir vanskeligere å gjennomføre (såkalt situasjonell kriminalitetsforebygging).
For eksempel ville det ved en sterk økning i trafikkulykker være naturlig å rette oppmerksomhet mot veisikkerhet og veiutforming og ikke bare satse på strengere straffer for bilister som kjører uforsiktig eller under påvirkning av rus.
For å utvide analogien viser utviklingen i ungdomskriminalitet med all tydelighet at norske barn og ungdommer ikke kjører på trygge veier. Men ulikt det fysiske veinettet driftes den digitale infrastrukturen ikke av staten, men av mektige kommersielle utenlandske aktører som har vist seg svært motstandsdyktige mot strengere regulering.
Det er likevel ikke uvanlig at private aktører ikke bare bidrar til, men også pålegges ansvar for kriminalitetsforebygging. Banker har et lovpålagt ansvar for å bekjempe hvitvasking og terrorfinansiering ved å «kjenne sine kunder», noe som innebærer å registrere legitimasjon og overvåke bruken av sine tjenester. Også flyselskaper gjøres økonomisk ansvarlig hvis de frakter passasjerer uten gyldige reisedokumenter.
De kommersielle aktørene er derfor elefanten i rommet når vi diskuterer forebygging av ungdomskriminalitet. Disse aktørene eier og drifter den digitale infrastrukturen som muliggjør bestilling av volds- og drapsoppdrag.
Teknologiselskaper er vanskelige å få i dialog, men forvalter samtidig betydelige ressurser. Både de og politiet utvikler stadig bedre metoder for gjenkjenning av skadelig innhold. Og selv om tjenester som Snapchat opplyser om at de samarbeider med politiet, er det svært lite kunnskap og åpenhet om disse prosessene.
Nyere nordisk forskning viser at kommersielle aktørers bruk av algoritmer kan virke kriminalitetsfremmende ved at kjøpere og selgere lettere finner hverandre. Der er derfor på tide at disse aktørene ansvarliggjøres og utfordres på hvordan de bidrar til kriminalitetsforebygging og hvilket samfunnsansvar de har og bør ha.
Pr. i dag er de lite åpne om hva de faktisk gjør, og få i den offentlige debatten etterspør det. Signal tilbyr for eksempel en tjeneste basert på ende-til-ende-kryptering av innhold. Og selv om det er gode grunner til at en slik tjeneste finnes, særlig i en tid hvor nettopp overvåking av kommunikasjon fra autoritære regimer og kommersielle aktører er et voksende problem, er det uklart hvorfor en slik tjeneste har 13-års aldersgrense.
Mot amerikanske tilstander?
Alle kriminalitetsforebyggende tiltak har en intervensjonsrisiko, det vil si en risiko for uønskede effekter. Spørsmålet er hvem som skal bære risikoen: sårbare unge som rekrutteres til kriminalitet, ressurssterke teknologiselskaper som Meta, eller folk flest som kan få sin ytringsfrihet begrenset.
Regulering av uønsket adferd, særlig kriminalitet, skaper en spenning mellom frihet og kontroll. Komparative studier viser at verdiliberale samfunn som setter borgernes frihet høyt, oftere tyr til straff som en foretrukken form for kriminalitetskontroll.
Et av de mest ekstreme eksemplene er USAs manglende evne og vilje til å regulere våpensalg som kommer til uttrykk i slagordet «Våpen dreper ikke folk, folk dreper folk». Landet setter borgernes rett til å bære våpen høyere enn kriminalitetsforebygging, til tross for dramatisk høye forekomster av drap og vold med skytevåpen. USAs tilnærming viser også at det er svært vanskelig å «straffe seg» ut av den voldelige kriminaliteten som følge av denne manglende reguleringen.
Press mot tradisjon
Europeiske land har derimot en sterkere tradisjon for å ta tak i strukturelle årsaker til kriminalitet og har hatt lavere tersker for regulering også av digitale aktører. EU vedtok i 2022 Digital Services Act, som pålegger digitale plattformer å vurdere hvordan deres utforming og funksjoner, inkludert algoritmer, bidrar til ‘systemiske risikoer som desinformasjon, valgmanipulasjon og skade på mindreårige’.
Lovforslaget er sendt ut på høring i Norge, men ennå ikke implementert i norsk rett. Frankrike har gått enda et steg videre og har vedtatt en lovendring som innfører blant annet krav til aldersverifisering på noen digitale plattformer.
Norge har hatt en tradisjon for å bruke straff sparsomt og bruke ressurser på andre virkemidler i kriminalitetsbekjempelsen, noe som har, sammenlignet med andre land, ført til både et tryggere og et mer humant samfunn.
Denne tradisjonen er nå under press. Kanskje bør vi, i tillegg til bekymring for svenske tilstander i norske gater, vurdere også risiko for amerikanske tilstander i norsk kriminalpolitikk om teknologiselskapene som tilrettelegger for kriminalitet, ikke får og tar ansvar.
English (US)