Bare barnehagelærer, sa du?

DEBATT: I studiet mitt fikk jeg i oppgave å skrive et leserinnlegg. Jeg ble overrasket over hvor mange følelser denne teksten vekket i meg.

Bildet er fra en reportasje fra Tommeliten barnehage i Stavanger februar i fjor. Foto: Hilde Moi Østbø

Mitt navn er Celine Bjelland Bjørnevoll. Jeg er 31 år, jobber i barnehage og studerer barnehagelærer på deltid. Til sommeren fullfører jeg bachelorgraden min.

Jeg har jobbet i barnehage i over 12 år. I løpet av den tiden har jeg flere ganger forsøkt å ta utdanning innen andre yrker, men har alltid «endt» tilbake i barnehagen. Ikke fordi jeg har følt på et kall, men fordi det bare ble sånn. Etter mitt første år som assistent, sa jeg bestemt at jeg aldri skulle jobbe i barnehage igjen. Familie og venner var enige.

Også tunge dager

Jeg har opplevd arbeid som er tungt, preget av mye sykefravær og mange ulike mennesker å forholde seg til, både barn og voksne. Arbeidsoppgavene er tidvis krevende, men kan også ærlig talt være litt kjedelige. Jeg har møtt både gode og dårlige ledere, utfordrende samarbeidsrelasjoner og svært gode relasjoner. Likevel snakket jeg ofte negativt om yrket.

Men noe har skjedd. Da jeg begynte å skrive dette leserinnlegget, visste jeg ikke helt hvor jeg skulle. Underveis ble jeg imidlertid slått av en erkjennelse: Se på hva jeg har lært. Se hva jeg faktisk kan. Jeg kan reflektere over god og dårlig ledelse. Jeg kan drøfte pedagogiske syn på barn og barndom. Jeg har lært å lede meg selv, barn og med arbeidere. Jeg kan skape funksjonelle relasjoner, gi omsorg og bruke fagbegreper som «støttende stillas» og «flow» i praksis.

Det viktigste jeg har lært, er å tro på meg selv.

Ikke snakk deg ned!

Altfor ofte presenterer jeg yrke mitt med setningen: «Jeg jobber bare som barnehagelærer», og lar det være med det. Noen ganger møtes jeg av blikk som sier «stakkars deg». Med det er ikke «bare» barnehagelærer. Det ligger fire år med høyere utdanning bak, kombinert med jobb og familieliv.

I sosiale sammenhenger gir enkelte yrker automatisk høyere status, enten de krever formell utdanning eller ikke. Samtidig snakker vi sjelden om verdien av ledere og fagpersoner som faktisk har både kunnskap og erfaring. Er ikke det noe å løfte fram?

Jeg er lei av at barnehageyrket stadig omtales i negative ordvalg. Lei av et søkelys på hvor tungt det er, på økonomi og bemanning – uten samtidig å løfte fram alt det meningsfulle. Derfor vil jeg gjøre en helomvending og skryte av yrket mitt.

Jeg er heldig som får tilbringe dagene med nysgjerrige, læringssultne og humoristiske barn. Jeg får være ute når sola skinner, og når snøen faller. Jeg får oppleve verden på nytt gjennom barns øyne. Jeg får støtte barn i både det mest sårbare og det mest fantastiske de møter. Jeg får være i bevegelse gjennom hele arbeidsdagen, fordi barn er kropp og bevegelse. Og jeg lærer daglig å håndtere motgang – for i barnehage endres planer raskt, og ender som oftest ikke med kjøreplan A, B eller C.

Hvem klappet for oss?

Under pandemien klappet vi med rette for helsepersonell. Men hvem klapper de ansatte i barnehagene som også holdt samfunnet i gang?

Med dette sagt har jeg også tydelige ønsker. Vi trenger flere kompetente og erfarne ansatte, men også mennesker som brenner for yrke og kan gi et friskt pust. Vi trenger støtte fra staten for å kunne gjennomføre pedagogiske aktiviteter med faglig innhold. Vi trenger flere menn i barnehagen – som gode forbilder, i alle deler av virksomheten. Og vi trenger et samfunn som tar seg tid til å anerkjenne arbeidet som gjøres i barnehagene hver eneste dag. 

Slutt å si: «Jeg kunne aldri jobbet i barnehage.» Ta utfordringen. Søk barnehagelærerutdanningen. Og begynn å snakke om barnehageyrket som det det er: et kunnskapsyrke med enorm betydning.