Attenåringer er viktigere enn tallet på elitespillere i norsk fotball

DEBATT: Hvorfor dropper så mange fotballen når de nærmer seg slutten av tenårene? Handler det om manglende interesse, eller handler dette først og fremst om organisering?

Den norske dugnadsmodellen har vært en stor suksess i barnefotballen. Innsenderen mener derimot det må gjøres grep i struktureringen av ungdomsfotballen. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Hver høst starter tusenvis av norske barn på fotballtrening. Banene fylles av små spillere i altfor store drakter, og klubber over hele landet legger ned en enorm dugnadsinnsats for å gi dem et godt tilbud. Men et sted på veien skjer det noe: Når spillerne nærmer seg 16–17 år, forsvinner mange av dem fra fotballen. Spørsmålet er om dette først og fremst skyldes ungdommenes interesser – eller hvordan vi har valgt å organisere ungdomsfotballen.

Fotball er Norges største idrett, med rundt 400 000 aktive spillere fordelt på nær 1800 klubber. Den norske modellen er i stor grad bygget på frivillighet. Foreldre stiller opp som trenere, lagledere og organisatorer, og uten denne dugnadsinnsatsen ville norsk barnefotball neppe eksistert i dagens omfang.

Foreldre som trenere

Samtidig innebærer modellen at kvaliteten på treningsmiljøet i stor grad bestemmes av tilfeldigheter. Kompetansen varierer betydelig fra lag til lag og fra årskull til årskull. Noen lag er heldige og har foreldre med solid fotballbakgrunn eller trenererfaring. Andre lag ledes av velvillige foreldre som først og fremst meldte seg fordi ingen andre gjorde det.

Dette skaper også et mer grunnleggende problem: spørsmålet om nøytralitet.

Foreldretrenere ønsker naturligvis å være rettferdige, og de fleste er svært bevisste på dette. Likevel er det vanskelig å være helt nøytral overfor sitt eget barn. I praksis vil noen trenere – ofte ubevisst – prioritere egne barn noe høyere enn andre spillere, mens andre går i motsatt retning og blir ekstra strenge for å unngå mistanke om favorisering. Begge deler kan skape utfordringer i spillergruppen og bidra til uheldige dynamikk i laget.

I tillegg oppstår en sosial dimensjon som sjelden diskuteres. I barnefotballen er det naturlig og uproblematisk at foreldre er tett involvert. Men i ungdomsårene skjer det en gradvis endring i ungdommers behov for selvstendighet. For mange tenåringer oppleves det mindre attraktivt å ha foreldre i sentrale roller i lagets daglige aktivitet. Det betyr ikke at foreldre gjør en dårlig jobb – men at rollen i seg selv kan bli sosialt krevende for ungdommene.

Kan fremdeles utvikle seg mye

Disse utfordringene blir særlig tydelige når spillerne nærmer seg slutten av ungdomsfotballen.

I mange klubber skjer det et markant organisatorisk skifte når spillerne er 16–17 år. Fram til dette tidspunktet har klubbene ofte lagt stor vekt på å holde årskull samlet. Laget fungerer som en stabil sosial enhet gjennom hele barne- og ungdomstiden.

Når spillerne nærmer seg seniorfotball, oppløses ofte denne strukturen. I stedet etableres rekruttlag hvor flere årskull slås sammen til større treningsgrupper.

Konsekvensen er at en 16-åring plutselig kan trene sammen med spillere som er tre eller fire år eldre. Forskjellene i fysisk utvikling kan være betydelige, samtidig som mange mister tilhørigheten til sitt opprinnelige lagmiljø. Resultatet blir ofte mindre spilletid, svakere sosial tilknytning til laget og økt sannsynlighet for at spillere velger å slutte.

Dette er særlig uheldig fordi perioden mellom 16 og 18 år er en av de mest avgjørende utviklingsfasene i fotball. Spillere er nær fysisk modenhet, har mange års erfaring fra organisert fotball og kan fortsatt utvikle både tekniske, taktiske og mentale ferdigheter betydelig.

En stabil sosial arena

Når store grupper spillere faller fra i denne alderen, mister klubbene ikke bare et viktig sosialt tilbud til ungdom. De mister også en betydelig rekrutteringsbase til egne seniorlag.

I en tid hvor mange uttrykker bekymring for ungdoms psykiske helse, skjermbruk og sosial isolasjon, representerer lagidrett en av de mest stabile sosiale arenaene vi har. Nettopp derfor er det grunn til å diskutere om organiseringen av ungdomsfotballen i tilstrekkelig grad legger til rette for at flest mulig kan fortsette lengst mulig.

Den norske dugnadsmodellen har vært en stor suksess i barnefotballen. Spørsmålet er om modellen i større grad bør suppleres med mer strukturell profesjonalitet i ungdomsfotballen – med bedre trenerkompetanse og en organisering som i større grad ivaretar lagmiljøet også i de siste ungdomsårene.

Målet bør være enkelt: Flere ungdommer må fortsette å spille fotball lenger. For styrken i norsk fotball måles ikke først og fremst i antallet elitespillere. Den måles i hvor mange som fortsatt er en del av laget når de er 18.