Artssjåvinismen

Bare to dager inn i det nye året kunne vi lese om sju katter som var dumpet, sultne og avmagrede, på en søppelfylling på Sørlandet.

Dette er ikke en unik hendelse, men snarere en del av et trist mønster som gjenspeiler hvordan katter ofte behandles som mindre verdifulle enn andre kjæledyr.

Katter dumpes altfor ofte, og mye oftere enn hunder. De ID-merkes også langt sjeldnere enn hunder, noe som gjør det umulig å finne eier samt de ansvarlige for dumpingen.

Obligatorisk id-merking av katt har vært oppe til diskusjon tidligere. Så sent som i januar i 2024 stemte stortinget ned et forslag for å innføre lovpålagt id-merking av katter. Da sa landbruks- og matminister Geir Pollestad (Sp) at velferd hos katter skulle bli omtalt i den nye dyrevelferdsmeldingen.

Noen få dager før julen ble ringt inn kom den nye dyrevelferdsmeldingen. En melding som regjeringen har jobbet med i mange år, og som har blitt utsatt utallige ganger. Men endelig så kom den.

Holdt landbruksministeren løftet sitt?

*trommelvirvel*

Nei, det gjorde han ikke. Katt nevntes faktisk med bare én hel setning i nyhetssaken på regjeringen.no, nemlig at det skal innføres en forskrift om registreringsplikt av store kattehold.

Ikke et pip om id-merking. Eller noe som helst annet som skal kunne bedre velferden hos katter i Norge.

Hvorfor skal det innføres obligatorisk ID-merking og registrering av hunder samt forskriftsregulering av hundeavl, men ikke på katt? Dette speiler mer enn politiske prioriteringer; det reflekterer holdningene våre til dyrenes verdi.

Det er ingen tvil – katter blir behandlet som mindre verdifulle kjæledyr enn hunder. Mye av statistikken peker i alle fall i den retningen.

Er det fordi den oppfattes som selvstendig at vi fraskriver oss ansvaret, eller bryr vi oss rett og slett mindre om katten?

Kattens flokkliv er annerledes enn det vi ser hos hunder og hos mennesker. Det bidrar til at de blir misforstått.

Katter kommuniserer med et helt annet språk enn det hunder gjør, og hvor hunder kan bli litt i overmåte glade for å se eierne sine, så vil en stereotypisk katt kunne ta det med litt mer ro.

I tillegg så trenger eiere ikke å lufte kattene sine, siden de går på dokassa inne eller surrer en tur rundt i nabolaget når de føler for det.

Kattens uavhengighet gjør at eierens ansvar for helse og velferd ofte nedprioriteres – fra veterinærbesøk til ID-merking og kastrering.

Veterinærforeningen anbefaler årlig helsekontroll for alle kjæledyr i Norge. Bare én av tre katter er å finne på den årlige anbefalte kontrollen, i motsetning til hunder, hvor hele to av tre stiller opp.

Når det gjelder forsikring så er forskjellen mellom hund og katt enda mer slående. Ifølge Agria forsikres kun 10 prosent av kattene i Norge, i motsetning til hunder, hvor hele 70 prosent forsikres.

I dag anslås det at det finnes mellom 600 000 og 800 000 katter i Norge, et betydelig antall flere enn hunder. Likevel lever rundt 50 000 av dem som hjemløse, og ifølge Dyrebeskyttelsen Norge dør opptil 250 000 hjemløse katter – de fleste kattunger – hvert år i den harde, norske naturen

Så kort oppsummert: Sammenlignet med hunder så dumpes katter oftere, de forsikres mye sjeldnere, de tas sjeldnere til veterinæren og de ID-merkes sjeldnere.

Artssjåvinisme, et begrep fra syttitallet, handler om hvordan vi rangerer dyrearter etter verdi. Noen arter, som hunder, gis flere rettigheter og mer omsorg enn andre, som katter eller kaniner – kjæledyr som ofte blir misforstått og oversett.

Forskjellen stopper heller ikke der. Vi behandler kjæledyrene våre annerledes enn de såkalte produksjonsdyrene, selv om dyrevelferdsloven krever respekt og egenverdi for alle dyr. Men i praksis er det tydelig: Ikke alle dyr er like, noen dyr er likere enn andre.

Vi er artssjåvinister hele gjengen, enten vi vil det eller ikke. Men kanskje kan vi begynne å endre på dette ved å gi katten den respekten og omsorgen den fortjener – ikke bare i ord, men i handling.

For hvis vi virkelig mener at alle dyr har egenverdi, må vi begynne å behandle dem deretter.