Det er stor risiko både ved å la Støre bli sittende, og ved å bytte ham ut. Begge alternativene har mer nedside enn oppside.
Det er vanskelig å se for seg at Ap gjennom det knappe året som gjenstår før neste stortingsvalg skal klare å reise seg, også med en ny leder. Til det er krisen for dyp, og tallene for dårlige.
Da kan det være lettere for en ny leder å bygge opp igjen partiet fra ruinene av et valgnederlag, og ha fire friske år foran seg før neste stortingsvalg, i 2029. Dyrke opposisjonsrollen, reise rundt i landet og gjenreise partiorganisasjonen.
Men samtidig mener mange i Ap at partiet ikke har råd til å la det skure frem mot valget med Jonas Gahr Støre ved roret. Da er de fleste sikre på at valgnederlaget vil være bortimot garantert.
Mye har gått galt
Utsikten til fire nye år utenfor regjeringskontorene, kanskje til og med åtte år, skremmer mange i Ap. Alle vet at partiet takler dårlig å ikke ha makt. Organisasjonen surner, partiet mister selvtillit. Flinke folk faller fra.
Men - slik er det også nå, på tross av at partiet har regjeringsmakt. Det er sur stemning, partiet preges av dårlig selvtillit, og flinke folk faller fra.
Mye har gått galt etter at Støre og hans folk tok over regjeringsmakt for tre år siden. Det kan virke som om regjeringen ikke klarte å justere kursen da alt skjedde omtrent på samme tid:
Pandemien, som ikke ville gi seg, lenge etter at folk flest var lei av stadige nedstengninger.
Russlands fullskala invasjon i Ukraina, som skapte en helt ny sikkerhetssituasjon også for oss. Og strømkrisen, som rammet mange av dem Ap omtaler som «vanlige folk».
Valgløfter skulle holdes
Det var stor usikkerhet, både her hjemme, og i verden rundt oss. I slike tider trengs godt lederskap. Ledere som justerer kursen i forhold til det vi står oppe i, som snakker direkte og gir oss innsikt i de vanskelige vurderingene. Og som gir trygghet for at de kommer til å føre oss trygt gjennom krisen.
Det skjedde ikke. For den ganske nye regjeringen, med Sp og Ap, var alt tilsynelatende som før. Alle valgløfter skulle holdes, enten det var snakk om å reversere sammenslåing av fylker og kommuner, eller å opprette nye lensmannskontorer. Eller andre kostbare løfter, avgitt mens virkeligheten var en helt annen.
Dette ble en tapt mulighet for regjeringen. Mye av kritikken mot Støre innad i Ap handler om nettopp dette. At Aps ledelse, som tradisjonelt har styrt Norge godt gjennom kriser, og hatt tillit i befolkningen, denne gangen lot krisen styre dem.
De lovet at alt skulle bli bedre, snart. Lente seg på at forhold utenfor deres kontroll skulle hjelpe dem. Som rentekutt og lavere inflasjon.
Sps distriktsprofil
Krisen som nå har slått ut for fullt, begynte egentlig før Ap rykket inn i regjeringskontorene. Gjennom forrige valgkamp endret Ap fullstendig profil - og la seg tett opp til Sps distriktsprofil.
Deretter valgte Støre å gå i kompaniskap med Sp, uten SV. Daværende SV-leder Audun Lysbakken beskriver i sin nylige bok hvordan han opplevde at Støre overhodet ikke lyttet til hans innsigelser, eller forsto at SV kom til å si nei dersom de ikke fikk mer i forhandlingene.
Resultatet ble en regjering der Ap fremstår som konservative og tilbakeskuende, ikke som et fremtidsrettet reformparti. En regjering der Sp har fått gjennomslag for mange av sine symbolsaker, som egentlig er stikk i strid med alt Ap står for.
Tallenes tydelige språk
Støre og hans folk vil si at disse veivalgene tross alt sikret dem regjeringsmakt. Men alt som har skjedd etterpå, viser at regningen for dette linjeskiftet har vært svært høy.
Ap mistet Oslo, først. Nå har de knapt stemmer igjen i Nord-Norge, der de alltid har stått sterkt. Eller andre steder. Tallene taler sitt tydelige språk - over hele Norge.
Spørsmålet nå er hva Støre velger å gjøre. Det er avhengig av hvor sterkt presset er på ham for å trekke seg. Dersom han på et tidspunkt kommer frem til at han tror at slaget er tapt, bør han gjøre det raskt. Både slik at en etterfølger kan få tid til å etablere seg, og slik at han selv kan få en avgang han kan leve greit med.
Kun Ap-regjering
Den partiet nå ser ut til å kunne samle seg bak, er dagens nestleder, Tonje Brenna. Hun er ung, men ikke fersk, i norsk politikk. Hun mangler både stortingserfaring, og erfaring fra internasjonal politikk. Men hun skaper energi og begeistring i en utarmet og sliten partiorganisasjon.
Hva med jobben som statsminister? Ap har dårlig erfaring med delt lederskap. Men hva skjer med regjeringen dersom Støre går av som statsminister? Vil Ap i så fall fortsette å regjere sammen med Sp? Eller vil Norge frem mot valget bli styrt av en Ap-regjering med svært smalt maktgrunnlag bak seg i Stortinget?
Det finnes dem i Ap som ser dette som et bedre alternativ frem mot valget enn dagens Ap/Sp-regjering.
Ørnen er borte
Brenna er 37 år, fire år yngre enn Jens Stoltenberg var da han i år 2000 for første gang ble statsminister. Stoltenberg gikk på et gedigent valgnederlag halvannet år senere. Men han reiste seg igjen, vant valget med en rødgrønn flertallsregjering i 2005, og ble sittende som statsminister i åtte år.
Det kjennes lenge siden for de aller fleste i Ap akkurat nå. Der kjenner de mest på følelsen av nederlag. Av at de er et helt annet sted nå enn der de hører hjemme.
Ap var kjent som ørnen i norsk politikk. For øyeblikket fremstår partiet mest som en ribbet høne.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.