Åpen debatt om folkemord krever ærlig dialog – også fra Amnesty

En debatt om definisjonen på folkemord er for snever, er legitim og nødvendig, skriver Louise Kahn og Ester Nafstad. På bildet fra venstre: Hanne Skartveit, Bergdis Joelsdottir, Cecilie Hellestveit, Natasha Hausdorff, Dag Tuastad og Ervin Kohn. Skjermdump: UKLFI Charitable Trust, Youtube

Det er skuffende at Amnesty svarer med sverting.

Etter paneldebatten «Hva er folkemord?» tegnet Sindre Tollefsen, kommunikasjonssjef i Amnesty International Norge, et uriktig bilde av arrangementet i et innlegg på Facebook.

Det er ikke kritikken i seg selv som skuffer, men hvordan uenighet møtes med usaklig retorikk og uredelighet. Det hevdes at Amnestys representant Bergdis Joelsdottir ble møtt med buing og roping. Det stemmer ikke. Debatten var følelsesladet, men respektfull. Joelsdottir var en sentral stemme som fikk mye taletid.

Fordrer ærlighet

Det er skuffende at Amnesty svarer med sverting fremfor dialog, ikke bare etter denne debatten.

Da Amnesty International Israel advarte mot ukritisk bruk av folkemordbegrepet og at det kan undergrave menneskerettighetene og det rettslige rammeverket, ble avdelingen kort tid etter oppløst. Dette reiser spørsmål om hvordan Amnesty tolererer uenighet.

I stedet for å invitere til refleksjon rundt et så ladet begrep gir de inntrykk av at de allerede har truffet konklusjonen. Å betegne Israels handlinger i Gaza som folkemord fremstår mer drevet av moralsk overbevisning enn juridiske vurderinger. Et legitimt etisk standpunkt, men det fordrer ærlighet: Man utfordrer det etablerte rammeverket snarere enn å operere innenfor det.

En debatt om hvorvidt folkemorddefinisjonen er for snever, er legitim og nødvendig. Men man kan ikke avvise det juridiske rammeverket og samtidig insistere på å bruke begrepet som om det har rettskraftig tyngde.

Det undergraver språklig presisjon og tilliten til det viktige menneskerettsarbeidet Amnesty ellers gjør.

Flere takket nei til å delta

Debatten var forankret i jødisk debattradisjon, der uenighet og kompleksitet står i sentrum. Målet er ikke å vinne, men å forstå mer. Vi inviterte Amnesty, ikke til konfrontasjon, men til samtale. Joelsdottir bidro konstruktivt, og vi satte pris på deltagelsen.

Derfor er det beklagelig at Tollefsens fremstilling undergraver dette og svekker tilliten til Amnestys vilje til reell meningsutveksling.

Tollefsen kritiserte også juristen Natasha Hausdorffs deltagelse. Hun har omfattende folkerettslig bakgrunn og har deltatt i debatter ved Oxford Union, Munk-debatten og i det britiske parlamentet, særlig i diskusjoner om Israels forhold til Den internasjonale straffedomstolen.

Hun var dermed en relevant stemme. Vi forsøkte å finne en jurist med tilsvarende kompetanse og et annet perspektiv, men flere takket nei.

Urettferdig og nedlatende fremstilling

En annen alvorlig anklage fra Tollefsen rettes mot Ervin Kohn, tidligere forstander i Det Mosaiske Trossamfund. Kohns bekymring for at Amnestys retorikk kan ha utilsiktede antisemittiske følger, blir betegnet som en hersketeknikk.

Det er en urettferdig og nedlatende fremstilling. Kohn forklarte at visse former for kritikk av Israel kan få uheldige konsekvenser. Å avfeie dette som en emosjonell overreaksjon er å ignorere et viktig og reelt poeng.

I en tid preget av konflikt og polarisering trenger vi mer enn noen gang rom for nyansert og ærlig dialog. Når komplekse spørsmål forenkles og kritikk møtes med mistenkeliggjøring, skader det både det offentlige ordskiftet og tilliten til organisasjoner som Amnesty.