Angrepet på Iran er ingen folkefest

USA har i flere tiår hevdet å forsvare en internasjonal orden basert på regler om respekt for staters selvbestemmelse. Samtidig finnes det en lang historie med direkte og indirekte inngrep i andre lands politiske utvikling. Iran kjenner dette særlig godt etter kuppet i 1953, da den demokratisk valgte statsministeren Mohammad Mossadegh ble styrtet med støtte fra CIA og britisk etterretning. Også i Latin-Amerika og Midtøsten finnes tilsvarende eksempler. Når slike inngrep begrunnes med «demokrati» og «stabilitet», men ender i kontroll og avhengighet, blir det vanskelig å ta retorikken om suverenitet på alvor.

Det iranske regimet har begått alvorlige overgrep mot egen befolkning. Undertrykkelse, fengslinger og vold mot demonstranter er dokumentert. Kritikk av dette er både legitim og nødvendig. Likevel følger det ikke av denne kritikken at en fremmed makt har rett til å gripe inn militært for å forme landets politiske fremtid. En slik logikk innebærer at sterke stater gis myndighet til å avgjøre hvilke regjeringer som er akseptable.

En stat kan ikke fratas sin suverenitet fordi den styres dårlig eller autoritært. Dersom det prinsippet først svekkes, er det ikke lenger rett som avgjør, men makt. Da blir suverenitet noe som gis eller trekkes tilbake av den sterkeste aktøren i systemet.

Det hevdes ofte at intervensjoner skjer av hensyn til menneskerettigheter. Men menneskerettigheter kan ikke brukes selektivt som begrunnelse for militær maktbruk i noen land, samtidig som allierte med tilsvarende eller verre praksis skjermes fra press. En slik selektiv moral avslører at hensynet ikke først og fremst er universelle prinsipper, men strategiske interesser.

Iran har interne konflikter, motstand og krav om reform. Slike prosesser er smertefulle og langsomme. Likevel er det bare gjennom interne politiske bevegelser at reell og varig endring kan oppstå. Når en fremmed makt griper inn militært, omdefineres konflikten. Opposisjonelle stemmer kan lett stemples som forlengede armer for ytre fiender. Resultatet er ofte at de mest ytterliggående kreftene i maktapparatet styrkes, ikke svekkes.

Dersom nasjonal selvbestemmelse skal tas på alvor, må den gjelde også når utfallet ikke er i tråd med vestlige interesser. Alternativet er å akseptere at militær makt brukes for å styre et annet lands politiske utvikling. Det betyr at politiske endringer ikke avgjøres av landets egen befolkning, men av ytre makt.

Angrepet på Iran er derfor ikke et uttrykk for solidaritet med det iranske folk. Den er et uttrykk for en maktpolitisk tradisjon der sterke stater tar seg retten til å gripe inn når det passer dem. Et slikt prinsipp undergraver ikke bare Iran, men selve ideen om at politisk autoritet skal springe ut av et folks egen vilje.