Åmås og Stavrum tar feil: Politikk hører hjemme i museene!

Christian Krohgs maleri «Leiv Erikson oppdager Amerika» ble hengt opp igjen etter debatt i 2023. Nasjonalmuseet ble en scene for politisk komedie, skriver Ina Blom. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Åmås og Stavrum tar feil: Politikk hører hjemme i museene.

Når Knut Olav Åmås, leder for Fritt Ord, og Kjersti Løken Stavrum, leder for Tinius-stiftelsen og tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund uttaler seg om museer, politikk og ytringsfrihet i Aftenposten 5. november, er det grunn til å lytte. Alternativt å sette kaffen i halsen.

I forlengelsen av den harde kritikken av Nasjonalmuseets håndtering av kunstverk knyttet til krigen i Gaza har de kommet frem til at det beste ville være om Nasjonalmuseet ikke defineres som en politisk aktør. Hvorfor? Fordi det bare er slik kunstens ytringsfrihet kan bevares.

Det er ikke lett å forstå logikken i dette argumentet, men man kan jo prøve. Det innebærer imidlertid å akseptere en idé om museer og kuratorisk arbeid som ligger et stykke unna virkelighetens verden.

Er politisk

Det første man må gjøre, er å glemme at Det Norske Museumsforbundet for lengst har minnet om at museer er politiske aktører, enten man liker det eller ikke. (Direktør og styreleder for Nasjonalmuseet var ikke helt informert om at det var slik det forholdt seg, men de later til å ha tatt lærdom.)

Dernest må man se for seg kuratorisk arbeid som en slags abstrakt, teknisk-administrativ virksomhet: Man plukker en bunke verk fra et lager, installerer dem på en måte som ser bra ut, og overlater resten til publikum. Dermed er kunsten fri for overordnede føringer, og hvert kunstverk kan leses på egne premisser.

En slik idé forutsetter imidlertid at det er en mur mellom kunstnerisk frihet og kuratorisk arbeid, i den forstand at kunstverk kan være (politiske) ytringer, mens kuratering og samlingsvirksomhet pr. definisjon ikke er det. Men hvor kommer denne ideen fra?

Kuratorer og konservatorer arbeider hardt med å identifisere, fortolke og formidle verk som springer ut av og handler om faktiske forhold i en faktisk verden som blant mye annet også har politiske dimensjoner man må forholde seg til. Daglige diskusjoner om utstillingsprofil og innkjøp er ofte politikk i sin reneste form.

Når norske museer endelig gir prominent plass til samisk kunst, er det selvsagt ikke rent apolitisk-estetiske vurderinger som ligger til grunn, like lite som den gangen de innså at man måtte gjøre noe med kjønnsbalansen i samlingene eller det ensidige fokuset på vestlig-europeisk kunst.

Da Christian Krohgs omdiskuterte Leiv Erikson-maleri ble tatt ned og hengt opp igjen raskt tempo, og til lyden av en rekke motstridende utsagn, var museet en scene for politisk komedie.

Legitim kritikk

For museumsutstillinger skaper kontekster, fortellinger og sammenhenger som er ytringer i like stor grad som andre kulturuttrykk og underlagt samme frihet og ansvar – enten de er signert av en navngitt enkeltkurator eller av museet som helhet.

Noen ganger er fortellingene tydelige og profilerte, andre ganger mer åpne og antydende – men ytringer er de er uansett.

Når Nasjonalmuseet i en ekstrem, asymmetrisk krigssituasjon viser Noa Eshkols israelske sorgarbeid som et eksempel på politisk-aktivistisk kunst uten samtidig å gi rom for palestinske perspektiver på den samme endeløse konflikten, er det et politisk valg det er helt legitimt å kritisere.

Kritikken går ikke løs på den kunstneriske friheten – Eshkols selvsagte rett til å bearbeide israelske traumer i et kunstverk og museets like selvsagte rett til å innlemme det i sin samling og stille det ut. Den er rett og slett uenig i museets fortelling i et politisk her og nå som angår oss alle. Et bredere publikum får dermed, om noe, et mer rikholdig utgangspunkt for egne vurderinger av verket som diskuteres.

Museenes oppgave

Men Åmås og Stavrum overser ikke bare disse åpenbare sannhetene om kuratering og museumsarbeid. De vil også skremme oss med visjoner om hva som kan komme til å skje når museene fremstår som politiske aktører.

Og det er her argumentasjonen kollapser i en deprimerende sirkeltenkning: Museer bør være apolitiske, for hvis de fremstår som politiske aktører, kan et Maga-inspirert ytre høyre beskylde dem for å være politiske og (hvis de får makt) legge begrensninger på deres ytringsfrihet. Museene og deres fagpersoner bør med andre pålegge seg selvsensur av frykt for kanskje en gang å kunne bli sensurert.

Det er lenge siden jeg har sett et så slående forsvar for falsk nøytralitet som dette innlegget.

Museenes oppgave i en demokratisk kultur er – blant mye annet – å beskytte og forsvare offentlige rom som åsteder for uenighet og debatt. Man skulle tro folk som Åmås og Stavrum ville være på deres side.