-Alle skal åpenbart ikke med i skolen

DEBATT: Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har foreslått å bortvise elever i inntil fire uker – helt ned i barneskolealder. Arbeiderpartiets mantra om at alle skal med synes ikke lenger å gjelde – i hvert fall ikke i skolen.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap). Bildet er fra et besøk på Lervig skole i vinter. Foto: Carina Johansen / NTB

Vi har over tid kunnet lese om sosiale problemer, psykisk uhelse, atferdsvansker og kriminalitet i skolen. I november 2025 fortalte NRK om en voldsutvikling i Oslo-skolen. Det etterlyses flere ressurser, lærerne er fortvilte, og enkelte opplever at den eneste muligheten er sykemelding. Utviklingen i skolen truer utvilsomt også retten til opplæring og et trygt skolemiljø. Det er grunn til å ta situasjonen på største alvor, men å utvise elever er ikke løsningen. Fagfolk har påpekt at det er nettopp skolen som er den viktigste arenaen for å styrke psykisk helse blant barn og unge. Skolen er viktig for alle barn.

Utrygge barn kan bli utrygge for andre

Barn og unge som strever kan gjøre ting andre barn og voksne ikke liker – eller vet hvordan man skal håndtere. Barn som lever i omsorgssvikt, mangler venner, har skolevansker eller diagnoser, kan bære på vonde følelser. Det kan komme til uttrykk på måter som kan være vanskelig å forstå. Får ikke disse barna hjelp, kan det føre til atferd med større eller mindre alvorlighetsgrad for omgivelsene. Mens noen trekker seg tilbake, vil andre bli synlige og åpenbart plagsomme. I mer alvorlige tilfeller er det snakk om mobbing, trakassering, trusler eller i verste fall vold mot medelever eller lærere. Når elever kommer bevæpnet på skolen, er det ikke plagsomt – det er farlig – både for store og små.

Utenforskap på bestilling

Forslaget kan forstås som et forsøk på å få orden i rekkene, innføre trygghet og et godt læringsmiljø. Urokråkene som bortvises tilbys egne opplegg for å ivareta retten til opplæring. Men hva med retten til omsorg og inkludering? Hva gjør det med små mennesker å avvises fra sin hverdagsarena?

Vi vet fra forskning at utenforskap har sammenheng med og kan forsterke negativ utvikling. Barn og unge trenger tilhørighet, de må bli sett og møtt for å utvikle gode prososiale ferdigheter og identitet. De trenger forutsigbare rammer og positiv sosial kontakt. Hvordan vi har det avhenger også i stor grad av hvordan andre møter og oppfatter oss. Avvises man allerede i barneskolealder, er dette et kraftig signal til et lite menneske i utvikling. Dette kan medføre svekket selvbilde og skolevegring, kjente risikofaktorer for utenforskap i voksenlivet.

Alle bør med i skolen

Utrygge barn må gis muligheter for endring innen den hverdagsrammen og kontinuiteten skolen er. Fremfor kostbare sideopplegg, trengs en satsing på sosialfag i skolen. Vi har tidligere vært kritiske til at regjeringen har redusert kompetansekravet i barnevernet og åpnet for en praksis hvor også ufaglærte skal med. I stedet for å senke den faglige terskelen i barnevernet, bør vi styrke sosialfaget – også i skolen. Allerede i NOU 2015:2, som utredet virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø, ble dette foreslått. Utvalgsleder Djupedal skrev i forordet: «Det vil gjøre skolen tryggere (…) At vi voksne ikke av usikkerhet snur oss bort, men vet hva vi skal gjøre og vet at hva vi gjør har betydning.»

Gode sosialfaglige team vet hva de skal gjøre og er sentrale ressurser for tettere oppfølging av elever. Evalueringer og prosjekter viser at miljøterapeuter kan være avgjørende for elevenes trivsel. Dessverre går det i feil retning – kommuner kutter i antall miljøterapeuter i skolen.

Forslaget fra kunnskapsministeren fremstår også som en ironisk tvist ikke lenge etter stortingsmeldingen Å ha tro på framtida – uansett bakgrunn kom. Her ble skolen fremhevet som en sentral arena for barnet. I meldingen er det presisert et ønske om en mangfoldig skole hvor sammensatt kompetanse er nødvendig. Likevel er situasjonen i dag slik at bare 1 av 10 barneskoler har ansatte miljøterapeuter.

Gjentar historien seg?

Norge har en vond historie med å forvise barn. Mange kjenner til Bastøy, og i Karis hjemtrakter lå Lindøy skolehjem. Akademikeren Storø stilte allerede for 16 år siden spørsmålet om det var urimelig å sammenligne Bastøy med nåtiden. Han skrev: «Den etiske beredskapen er høyere. Prinsippet om barnets beste er brakt inn i sentrum.» Tja, stemmer dette fortsatt, Kari?

Reverseres nå forståelsen mot «vanskelig barn», og forsvinner den etiske beredskapen? Forslaget vil skape ro i klassen på kort sikt, men politikken kan føre til store belastninger for barna som utvises. På lang sikt kan det skape farlige voksne. Samfunnskostnader knyttet til utenforskap er beregnet til svimlende 73 milliarder i året. Å satse på tverrfaglig kompetanse i skolen er den åpenbare løsningen. La oss ikke åpne porten mot det som burde være et tilbakelagt kapittel. Utestengelse gir neppe barna troen på fremtiden.