Aktivitetstyranniet

Da den tredje endringen av fast treningsdag for fotballen til førsteklassingen ble annonsert, var jeg allerede i harnisk. Så oppdaget jeg at det ikke bare var skifte av treningsdag, men også lagt til en ny treningsøkt. Førsteklassingene skal altså ha to treninger i uka, pluss eventuelle cuper og etter hvert kamper.

Den ene treninga riktignok frivillig. Men jeg har vært guttemamma lenge nok til å vite dette: Fotball er ikke egentlig helt frivillig, i hvert fall ikke for gutta våre. Er du ikke med, er du litt utenfor. Og er du med, men borte fra trening, så merkes det.

Hvorfor ikke folk får flere barn? Det kan jo ha sammenheng med at det forventes at foreldrene skal gi alt de har og enda litt til, for de barna de har? Et annet land hvor disse forventningene har gått helt av skaftet, er Sør-Korea, det er bare å sjekke fødselstallene der.

Selv om jeg personlig synes fotball er ganske kjedelig (ikke si det til faren min), så synes jeg også det er mye bra med det.

Det er gøy, god trening, man lærer seg regler, lagspill, og ballkontroll.

Fotballtrenerne over det ganske land er i stor grad de mest ihuga foreldrene som kanskje håper innerst inne at deres egne håpefulle kanskje skal kunne bli proff en dag.

Og siden resten av foreldregruppa er så takknemlige for at noen gidder å ta trenerjobben (for det må sies: tusen hjertelig takk!) blir også lista lagt av den samme gjengen – de mest ivrige.

Jeg ble usikker på hva som var gjeldende her: Når er det vanlig å begynne med to treninger i uka? Så viste det seg heldigvis at Norges Fotballforbund (NFF) hadde retningslinjer. På deres nettsider fant jeg anbefalinger for aldersgruppen 6–7 år. Her kunne jeg først lese følgende under avsnittet om treningsmengde og tilbud:

«Men vi bør passe på at det ikke blir så mye organisert aktivitet at motivasjonen for egenaktivitet og lek forsvinner. Det skal også være mulig å drive flere aktiviteter eller idretter. Vi skiller derfor mellom vanlige treninger (med laget) og ekstratilbud for de som vil spille enda mer, både i samme årskull og på tvers. I sesong vil også alle spille en kamp i uken. I tabellen under vil «aktivitet» altså omfatte både trening og kamp.»

Og så sto det listet opp, i tabellen under for seks- til syvåringene: To aktiviteter pluss ett ekstratilbud. Så dette betyr altså at fotballklubben vår holdt seg helt innenfor retningslinjene til NFF, kanskje de til og med hang litt etter.

Da blir det påtrengende spørsmålet: Hva i all vide verden er det NFF holder på med? De sier her at det skal være mulig for poden min å holde på med flere aktiviteter eller idretter, samtidig som de aktivt legger opp til at det i praksis blir skikkelig vanskelig. Særlig for de av oss som har flere enn 1,4 barn.

Det må være mulig å melde førsteklassingen på fotball uten at det blir altoppslukende. For de som har glemt hvordan en førsteklassing er, så er det en liten kropp som står i helspenn mellom å ha begynt på skolen, mens den helst vil løpe og leke, og med en hjerne som tar massive utviklingssteg i denne alderen.

Den lille kroppen må også forholde seg til SFO, lekser, sosialisering, familietid, frilek, diverse bursdager og – kanskje – flere aktiviteter.

Er det for lite grasrotopprør innad i NFF, hvor den gjennomsnittlige spilleren og de helt middels ivrige foreldrene også blir hørt?

Eller kanskje er det ikke NFF som er på bærtur. Kan hende hele foreldregenerasjonen jeg er en del av er på villspor, når vi blindt aksepterer disse premissene.

Ungene våre må også få tid til å kjede seg. Da får hjernen noe den virkelig trenger.

Og ikke minst: Vi foreldre må se verdien av variasjon, når vi oppdrar barna våre. Det er ingen grunn til at ungene skal spesialisere seg så fort som mulig. De bør heller få prøve ut mange forskjellige aktiviteter og uttrykksformer.

Det er jo ikke bare fotballen det gjelder. Det er blitt slik at nesten uansett hvilken fritidsaktivitet ungene våre begynner på, så vil mengden aktiviteter øke etter hvert som de blir eldre.

Klart de barna som er helt hekta på fotball skal få lov til å spille mer fotball, men hvorfor skal det være organisert? Det kan virke som om min foreldregenerasjon i fellesskap har konkludert med at organisert aktivitet i mengder, er den eneste løsningen for å få ungene ut av skjermens klamme hånd.

I valget mellom tusen barn som vokser opp til å bli helt gjennomsnittlige fotballspillere, men som fortsatt spiller, og én som vokser opp til å bli proff fotballspiller, så er det helt åpenbart hvilken av disse som tjener folkehelsa og nasjonen best.

Da bør premissene og retningslinjene legge opp til det, og ikke det omvendte.