Aftenposten pynter på et svik mot Tøyen

Gamle Munch var Tøyens storstue, skriver innleggsforfatterne. Fra utstillingen «Gi meg et navn» i det gamle Munchmuseet på Tøyen. Foto: Morten Uglum, Aftenposten

Gamle Munch var Tøyens hjerte, åpent for hele byen.

20. mars omtaler Aftenposten i sin leder salget av Gamle Munch som en «gave» til Tøyen og Gamle Oslo. Vi kaller det hva det er: et svik mot oss. Enda et eksempel på at Oslo øst skal være takknemlig for å motta rester fra vestkantbyrådet – pakket inn i gavepapir.

Når Gamle Munch selges, går bygningen fra å tilhøre fellesskapet til å bli eid av aktører som stenger de fleste ute. Aftenposten argumenterer som om all kultur er lik, men det stemmer ikke. Selv om Nationaltheatret flytter inn, vil kjernetilbudet rette seg mot et etablert publikum med råd til billetter. Det åpne, gratis lavterskeltilbudet Gamle Munch representerte, er noe helt annet og treffer en helt annen målgruppe. Nationaltheatret kan ikke erstatte det Tøyen nå har mistet.

Mangel på møteplasser

Aftenposten hevder det finnes nok møteplasser på Tøyen. Besøk Tøyen og tell selv. Det er kritisk mangel på lokaler for frivilligheten. Frivillighetshuset står i fare, meråpent på biblioteket kuttes, og Tøyen orkester mangler konsertsted. Tøyen sportsklubb har inntil videre fått leie kjelleren på Gamle Munch, men hvor skal de gjøre av seg når salget er et faktum? Byrådet erklærte kommunal krise, kuttet til beinet – og sitter nå på milliardoverskudd.

Gamle Munch var Tøyens storstue. En gratis møteplass som fungerte for nabolaget og hele Oslo. Med språkkafé, lyrikkverksted, ungdomsklubb og konserter side om side ble det bygget tilhørighet det tar årevis å skape. Nå står brukerne igjen uten et slikt sted og ser kun et tomt bygg i påvente av en ny eier. Gamle Munch var Tøyens hjerte, åpent for hele byen.

Meningsfull fritid

Hvor skal befolkningen nå møtes for å gjøre felles aktiviteter uten at det koster mye? I en bydel preget av trangboddhet og levekårsutfordringer, og med mange familier i vedvarende fattigdom, er behovet for slike steder større enn noen gang. Ungdom trenger et sted å gå for å gjøre sine lekser og ha et fellesskap, med trygge voksne til stede. Bydelen trenger også rammer som gjør det mulig for frivillige organisasjoner å fortsette å skape meningsfulle aktiviteter for både barn, unge og eldre.

Gamle Munch var forebygging i praksis. Forskningen er tydelig: Gevinstene ved å forebygge marginalisering og utenforskap er enorme. Anslag fra Oslo Economics viser at utenforskap blant unge koster samfunnet 73 milliarder kroner årlig. Ildsjelene bak Gamle Munch skapte en modell som burde vært videreført og spredt, ikke solgt unna. Behovet for åpne møteplasser er ikke blitt mindre.

Vedtak kan omgjøres. Byrådet valgte å selge – og kan velge å snu. Det er fortsatt mulig, men vinduet lukker seg. Spørsmålet er om det kreves nok politisk mot til å innrømme en feil.