Adopsjonståke i NRK

I en nyhetsartikkel publisert 26. juni under tittelen «Får ikke adoptere likevel – nå saksøker de staten» velger NRK å portrettere norske adopsjonssøkere som ofre for statlig overstyring.

I sentrum står paret Torstein og Astrid, som etter flere års venting har fått beskjed om at de likevel ikke får adoptere et barn fra Colombia. Følelsene står i kø: Barnerommet er klart, lekene er på plass, og hjertet er knust.

Det som derimot glimrer med sitt fravær, er den journalistiske forståelsen av hva dette handler om.

For dette er ikke en fortelling om et par som «ikke får barn» – det er en fortelling om systemkritikk, om barns og mødres rettssikkerhet i internasjonale adopsjoner, og om Norges ansvar som mottakerland. Her svikter NRK grovt.

Emosjonell blindsone

I saken får paret rikelig plass til å beskrive sorgen og sinnet. Advokaten deres omtaler Bufdirs avgjørelse som «overfladisk», «dårlig dokumentert» og et resultat av «panikk i forvaltningen».

Dette er sterke påstander, men de møtes ikke med kritiske spørsmål.

I stedet skaper NRK en dramaturgi der søkere fremstilles som hjelpeløse, og Bufdir som et følelseskaldt byråkrati.

Men Bufdirs avgjørelse har en alvorlig og faglig begrunnelse: Direktoratet mener rettssikkerheten til både barnet selv og barnets biologiske mor ikke er ivaretatt. Det finnes mistanke om at mor verken har fått tilstrekkelig informasjon, eller mulighet til å klage på avgjørelsen.

Hvis det stemmer, er adopsjonen ikke bare etisk problematisk – den kan være i strid med både FNs barnekonvensjon, Haagkonvensjonen og norsk lov.

Bufdirs begrunnelse nevnes som et kort mellomspill før vi igjen er tilbake i parets hjem – med bilder av et barnerom som står klart, en tom hems der et barn var ventet å leke, og et hus som skulle fylles med barnelatter.

Det er sterke scener, men de skygger for det som virkelig står på spill: Adopsjonsprosessen er stanset fordi det er alvorlig tvil om både barnets og morens rettssikkerhet er ivaretatt.

NRK prioriterer følelser fremfor struktur, empati fremfor innsikt – og det er en journalistisk unnlatelsessynd.

Den svenske granskingen peker på oss!

Det er oppsiktsvekkende at NRK ikke nevner den svenske adopsjonsgranskingen med ett ord.

I juni leverte professor Anna Singer sin omfattende rapport til den svenske regjeringen, og anbefalte full stans i all internasjonal adopsjon.

Singers konklusjon var krystallklar: Det er ikke mulig å etablere et system som fullt ut sikrer rettighetene til barn og biologiske foreldre i opprinnelseslandene.

Kommisjonen konstaterer at de alvorlige uregelmessighetene med adopsjoner – inkludert barnekidnapping, falske dokumenter og manglende samtykke – ikke bare er historiske, men har pågått «helt opp til i dag», og det gir et alarmklokkeskjær i en sak der NRK i stor grad lar bilder av et tomt barnerom og emosjonelle portretter overskygge det faktiske systemproblemet.

Systemene i Sverige og Norge er svært like og landende har gjennom mer enn 60 år kappes om å adoptere flest barn fra andre land. Så hvorfor plasserer ikke NRK sin dekning i denne skandinaviske konteksten?

Barnets og morens stemmer mangler

Artikkelen lar adopsjonssøkerne, deres advokat og NRKs egne bilder forme fortellingen.

Men hvor er barnets perspektiv? Hvor er morens? Det eneste vi får vite om den biologiske moren er at hun kanskje ikke har fått med seg informasjonen om at barnet skal adopteres.

Men dette er jo hele sakens kjerne!

Når norske myndigheter velger å stoppe adopsjoner, gjør de det fordi de ikke kan garantere at mødrene har gitt informert og frivillig samtykke. Det handler ikke om et byråkratisk nei – det handler om å ta barnets og morens rettigheter på alvor.

Journalistikken gjør barnet til objekt

Det som skimtes i både artikkelen og retorikken rundt saken, er en underliggende forestilling om at det å vokse opp i Norge alltid er det beste for barnet – uavhengig av prosessen som førte dem hit.

Dette er norsk overlegenhet i praksis: Troen på at det norske systemet, den norske familien og det norske velferdstilbudet er så fortreffelig at det rettferdiggjør å se bort fra mangler i opprinnelseslandenes rettsvern.

Men barnets beste kan ikke avgjøres ut fra geografi alene.

Retten til å vite hvor du kommer fra, til å ha kontakt med slekt, og til å få en trygg og lovlig adopsjonsprosess, er ikke mindre fordi den foregår i Colombia og ikke i Norge.

Ved å rendyrke søkerperspektivet og utelate konteksten, risikerer NRK å gjøre barnet til et objekt i den norske fortellingen. Barnet blir et prosjekt, en drøm, et savn. Ikke et selvstendig individ med opprinnelse, familie og rettigheter. Det er en form for symbolsk vold – og den bør ikke få stå uimotsagt i landets største mediehus.

NRK må gjøre jobben sin

NRK må skjerpe sin adopsjonsdekning. Det må trekkes linjer til våre naboland som viser frem alvorlige problemer knyttet til rettssikkerhet og systemsvikt i internasjonale adopsjoner.

I Danmark har adopterte allerede fremmet søksmål mot staten, og i Norge har adopterte Uma Feed, opprinnelig fra Sør-Korea, saksøkt staten – og blitt innvilget fri rettshjelp. Hun krever blant annet erstatning for det hun betegner som menneskehandel.

Samtidig pågår det en nasjonal gransking av Norges rolle i internasjonale adopsjoner, en gransking som kom i stand etter årelangt press fra utenlandsadopterte.

Disse sakene vitner om at det ikke bare er praksisen som er under press – det er selve legitimiteten til adopsjonssystemet som utfordres.

NRK bør også slippe til fagpersoner på feltet som kan forklare hvorfor juridiske garantier og grundige vurderinger alltid må veie tyngre enn rask saksbehandling.

Og ikke minst må perspektivene og erfaringene til adopterte og deres biologiske familier løftes frem med minst like stor tyngde som adopsjonssøkernes barneønske.