Å være trans er ikke noe jeg ville valgt

Samtalen om transpersoners liv har altfor lenge vært preget av mistenkeliggjøring, bagatellisering og påstander om «ideologi».

Det vi trenger nå, er en annen samtale. En samtale som lytter, forsøker å forstå, og som anerkjenner vår virkelighet – slik vi faktisk opplever den.

Å leve som den man er, er ikke et lett valg. For transpersoner er det ofte et eksistensielt behov, ikke et ønske om å skille seg ut.

Vi velger ikke denne veien fordi den er enkel, men fordi vi til slutt ikke klarer å leve med ubehaget som oppstår når kropp og kjønnsidentitet ikke stemmer overens.

Personlig gjorde jeg alt jeg kunne for å leve opp til de forventningene kroppen min signaliserte.

Jeg tok på meg rollene: sønn, bror, ektemann, kollega. Utad lyktes jeg – jeg passet inn. Men på innsiden visste jeg hele tiden at det ikke var sant. Jeg var ikke den personen andre så.

Det å være trans er ikke noe jeg noen gang ville valgt fordi det er «moderne» eller «kult». Å leve åpent som trans er en daglig kamp. Ikke bare mot ytre fordommer og systemer som ikke ser oss – men også mot vår egen indre smerte. Det er det mest krevende jeg har gjort.

Likevel står jeg her i dag, takknemlig. Fordi jeg endelig kan leve som meg selv. Jeg valgte ikke denne veien for utfordringens skyld – men jeg velger å bli i den fordi sannhet er viktigere enn bekvemmelighet.

Å være trans er krevende nok i seg selv. Men det som virkelig gjør det vanskelig, er måten samfunnet møter oss på: med skepsis, latterliggjøring og noen ganger direkte fiendtlighet.

Jeg vet hvordan det er å leve med kjønnsinkongruens – det kan være et sant helvete.

Jeg vet hvordan det føles når selvmordstankene vokser frem, når avstanden mellom kropp og identitet blir uutholdelig. Jeg vet hvordan det er å miste troen på at det kan bli bedre.

Og jeg vet at jeg ikke er alene. Forskning viser at transpersoner har langt høyere forekomst av psykiske lidelser, selvmordstanker og selvmordsforsøk enn resten av befolkningen.

Mange lever med dårligere helse, lavere inntekt og økt risiko for vold. Disse utfordringene skyldes ikke at vi er trans – men at vi lever i et samfunn som nekter å anerkjenne oss for dem vi er.

Ofte hører vi påstanden om at vi har «redusert kjønn til en følelse». Men det å si at man «føler seg som» kvinne eller mann, er ikke å si at kjønn er en flyktig emosjon.

Det er en måte å sette ord på en dyp, eksistensiell erfaring – en identitet som har vært der så lenge vi kan huske. Vi bruker ordene vi har, selv om språket ofte ikke strekker til.

Uttrykket «født i feil kropp» blir ofte misforstått. Det betyr ikke at vi hater kroppene våre. Det er et forsøk på å forklare den smertefulle avstanden mellom den kroppen vi ble født i, og den identiteten vi alltid har visst var vår.

Det er en fortelling om sorg og lengsel, ikke om fornektelse.

Jeg vokste opp på 80- og 90-tallet – en tid preget av latterliggjøring, frykt og skam rundt transpersoner. Jeg lærte at trygghet lå i å tie. At frihet ikke var for sånne som meg.

I dag ser jeg hvordan mye av den samme retorikken er på vei tilbake, nå pakket inn i «bekymringer», men med samme gamle mistro i bunnen.

Derfor trenger vi en bedre samtale. En samtale som ikke mistenkeliggjør våre liv, men som ser oss som hele mennesker. En samtale som forstår at våre erfaringer er reelle, dyrekjøpte – og verdige respekt.

Frihet handler ikke om å leve slik andre mener vi bør. Frihet handler om å kunne leve som oss selv – fullt og helt.

Jeg drømmer om et Norge der menneskeverdet ikke er til diskusjon. Der transpersoners liv ikke blir debattert, men forstått og respektert.

Et samfunn der alle får leve sant, og ingen trenger å være redd for å vise hvem de er.

For til syvende og sist handler dette ikke bare om meg. Det handler om hvilket menneskesyn vi vil bygge fremtiden vår på.