20 for alltid

Klokken var blitt seks minutter over 11 lokal tid, da kistene til brødrene Andre og Diogo ble båret ut av den enkle kirken i hjembyen Gondomar rett øst for Porto i Portugal.

Bak Jotas kiste fulgte en åpenbart sønderknust Rute Cardoso, hans barndomskjæreste og kone siden 22. juni. Og mor til parets tre små barn.

Rundt henne var det en hel liten by, venner i svarte T-skjorter blandet med globale stjerner, også i svarte T-skjorter.

Og et Liverpool-lag i svarte dresser, ledet an av manager Arne Slot og kaptein Virgil van Dijk, som bar på en blomsterdrakt med tallet 20 på vei inn i den enkle kirken.

20-tallet som for alltid vil bli forbundet med deres avdøde lagkamerat, han som forlot dem på vei tilbake til England for å forberede seg til en ny sesong.

Den smilende stjerne

Diogo Jota var 28 år og ikke engang helt fast på laget han spilte på.

Men laget var Liverpool, for øyeblikket størst og best i verdens største og beste liga i verdens største sport.

Klodens største stjerner er ikke lenger skuespillere eller popmusikere, de er ballvirtuoser.

De lever også et liv så nært askesen at det er ytterst sjelden noen av dem dør på den måten andre stjerner fra filmbransjen eller musikken regelmessig har gjort.

Når det først skjer, gjør det inntrykk på en hel verden.

Som med Diogo Jota.

Men det er flere grunner til den universelle sorgreaksjon.

Midt i fotballens iboende polarisering, var Jota en spiller som ikke bare ble respektert for sine ferdigheter og arbeidsmoral på banen.

Han ble også anerkjent som en stjerne som ikke fremsto helt som mange andre stjerner gjerne gjør.

Det lure smilet og vennlige blikket forsvant nemlig aldri i blitslysenes selvforherligende glød.

Diogo Jota har blitt en stjerne som symboliserer fotballens samlende kraft i en utrygg og splittet verden.

Idretten er aldri mindre viktig enn i slik sorg. Og idretten har aldri vært viktigere enn nå.

Den samlende kraften i fotballen er ingen klisjé i en slik stund.

Det er en sorgens reaksjon og motreaksjon på en gang.

Et av de tydeligste uttrykkene for dette fikk vi oppleve kvelden før begravelsen, og det på et sted ingen i utgangspunktet hadde forventet det.

En uventet hyllest fra Manchester

På Principality Stadium i Cardiff var det klart for et etterlengtet og samtidig omstridt comeback.

Den engelske gruppen Oasis spilte sammen for første gang siden 2009.

Også Oasis dreier seg i det store og hele om et brødrepar.

Få har vært mer kontroversielle i offentligheten enn Liam og Noel Gallagher de siste tre tiårene.

Enda færre har tilsynelatende brydd seg mindre enn de to brødrene fra Manchester.

Oasis var et fenomen på 90-tallet. De slo gjennom i en periode da den såkalte «ladismen» gjorde sitt inntog.

Selv kvinner leste plutselig det rølpete magasinet Loaded og gikk i fotballdrakter og joggesko når de skulle på fest.

Og så dreide det seg altså om fotball.

Etter introduksjonen av Premier League i 1992 var den engelske fotballen startet på veien til å bli den mektige merkevare den er i dag.

Der spillerne på de største lagene er noen av verdens mest kjente mennesker.

Som Liverpools Diogo Jota var det inntil han døde på torsdag.

På 1990-tallet var det imidlertid Manchester United som styrte alt. Men brødrene var svorne fans av City-laget fra den andre siden av byen.

City var på et vis laget for kompromissløse rockestjerner på denne tiden, hvor rart det enn lyder i dag.

I dag er brødrene Gallagher bitte litt mykere i kantene.

Unntatt når det gjelder fotball og City.

Men noen ting er faktisk større enn det elskede favorittlaget.

Derfor kom hyllesten ingen hadde forventet fra dem under comeback-konserten i Cardiff.

Da klassikeren Live Forever nærmet seg avslutningstonene kom plutselig et stort bilde av Diogo Jota i Liverpools røde drakt opp på de gigantiske skjermene bak bandet.

Til enorm jubel fra de 75 000 tilskuerne i Cardiff.

Et øyeblikk som ga enda en dimensjon til den globale sorgen over en portugisisk fotballstjerne og hans lillebror.

Et evig minne

«Fotball bringer folk sammen, så lenge det er gjort med ærlighet, ydmykhet og uten egoisme. Dette er sportens verdier», sa presten som forrettet i begravelsen til de to brødrene.

Diogo Jota døde som en helt av folket. Og han døde sammen med sin bror, hvilket enda sterkere fortalte om en tragedie for en familie og vennene i en liten by utenfor Portugals nest største by Porto.

Portugal har aldri vunnet VM. Neste år skulle Jota lede angrepsrekken sammen med Cristiano Ronaldo når de igjen skulle gjøre et forsøk som virket realistisk.

En portugisisk VM-triumf i USA i 2026 vil være til ære for Diogo Jota og hans lillebror.

For fotballen stopper ikke, selv om en av heltene er borte. Slik det også skal være. For om sporten er uviktig i slike sammenhenger, er den også det man kan samles om når livet skal gå videre.

På Jotas andre hjemmebane, Anfield i Liverpool, fortsetter den sørgende fansen å strømme til med blomster, kort og skjerf.

Og draktene med 20-tallet og «Diogo J». på ryggen.

Draktnummeret som nå fredes av Liverpool.

Som en udødeliggjøring av ham som spilte sin siste kamp for klubben da de møtte Crystal Palace i siste ligarunde.

Og Liverpool kunne avslutte sesongen med å feire ligamesterskap nummer 20.

Datoen var 25. mai. På dagen 20 år etter det såkalte «mirakelet i Istanbul», da Liverpool vant mesterligaen etter et nærmest mirakuløst comeback mot Milan.

Den første lørdagen i juli hylles han som kom til Liverpool i 2020 med plakater med ordene «Forever 20».

«Para sempre de la nos» var også budskapet på bildene av de avdøde brødrene i begravelsesprosesjonen hjemme i Gondomar.

«For alltid fra oss».

Til de to som har minnet en hel verden om fotballens samlende kraft.