15. august er det tre år siden Taliban tok makten i Afghanistan. I arrest fikk jeg se deres sanne ansikt.

Taliban bruker rå vold mot aktivister som demonstrerer mot dem, og journalistene som dekker det. Bildet er fra filmen «The Takeover» og viser at kronikkforfatteren ble truet med gevær mens han filmet kvinner som demonstrerte mot Taliban 15. august 2022.

15. august er det tre år siden Taliban tok makten i Afghanistan. I arrest fikk jeg se deres sanne ansikt.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Sommeren 2021 satte Taliban i gang en siste lynoffensiv. De møtte bortimot ingen militær motstand der de erobret den ene byen etter den andre.

Den 15. august 2021 hadde de nådd utkanten av hovedstaden Kabul. Det var ventet at det skulle bryte ut gatekamper som ville vare i uker, kanskje måneder. Men i stedet flyktet den afghanske presidenten umiddelbart i et helikopter. De gjenværende soldatene og politifolkene la ned våpnene.

En 20 år lang krig der over 9000 norske soldater hadde deltatt, var over. Taliban kunne kjøre inn i Kabul og ta over styret av hele landet.

Gikk fortere enn ventet

Det var ikke overraskende at Taliban ville komme til makten på en eller annen måte.

I 2015 regisserte jeg dokumentaren «Talibanistan» om hvordan bevegelsen var på full fremmarsj, og i intervjuer redegjorde opprørerne for hvordan de så for seg å styre landet. Men ingen var forberedt på at det skulle gå så fort 15. august i 2021. Heller ikke Taliban-ledelsen. Det vet jeg fordi jeg noen dager senere gikk over grensen fra Usbekistan til Afghanistan og møtte dem.

Dokumentarfilmskaper Anders Hammer. Foto: Morten Uglum

Dette var samtidig som norske myndigheter og representanter for de andre Nato-landene evakuerte sine landsmenn og noen av deres afghanske allierte. Jeg reiste rundt i Afghanistan for å dokumentere endringene. Og det fortsatte jeg med i tre lengre perioder. Det ga meg detaljert innsikt i styresettet Taliban etablerer.

Jeg var også til stede under Talibans besøk i Norge i januar 2022. Du husker sikkert bildene av privatflyet norske myndigheter spanderte på Taliban.

Et av verdens fattigste land

Taliban insisterer på at de har gjennomgått en moderniseringsprosess siden de styrte Afghanistan fra 1996 til 2001. De ønsker internasjonal anerkjennelse og samarbeid. De forsøker å bygge et omdømme som en ansvarlig og mer moderat bevegelse.

Det er også fordi de innser at den afghanske befolkningen ikke vil få dekket grunnleggende behov som mat og helse om de ikke blir tilført utviklingshjelp.

Afghanistan er et av verdens fattigste land. Og hvert år rangeres landet blant dem det er verst å være kvinne i. Taliban mener samfunnet skal styres i tråd med bevegelsens strenge fortolkning av de islamske sharialovene der kvinnene henvises til hjemmet.

For 20 år siden ble nettopp kvinnenes levekår brukt som en av begrunnelsene for å sende norske soldater til krigen i Afghanistan. Våre politikere sa soldatene skulle bidra til utviklingen av et fredelig demokrati. Nå har vi et fundamentalistisk diktatur i landet som Norge har brukt over 23 milliarder kroner på.

Løgn, trusler og vold

Under norgesbesøket i 2022 sa Taliban at de snart igjen ville la jenter få gå på skole etter 6. klasse. De nektet også for å ha pågrepet og mishandlet kvinnelige aktivister i Kabul. De løy.

Fortsatt får ikke jenter mer enn seks års skolegang, og Taliban bruker trusler og vold mot journalister, menneskerettighetsaktivister og andre som våger å tale dem imot. Det var jeg selv vitne til gjennom året jeg gjorde opptak til dokumentarfilmen «The Takeover» og podkastserien «Taliban 2.0».

Om du møter Taliban på deres premisser, er de hyggelige og gir deg te og mat og forteller om stadig fremgang og utvikling. Ikke ulikt slik norske presseoffiserer behandlet journalister på sightseeing i deres leirer i Nord-Afghanistan og Kabul i krigsårene.

Men prøver du å bedrive ordinær kritisk journalistikk i Afghanistan i dag, blir du fort straffet.

Jeg ble tatt

I løpet av ett år ble jeg pågrepet fire ganger, fikk juling av talibanere som slo med geværer, fortalt at jeg skulle bli henrettet, og plassert i arrest. Ved løslatelse ble jeg truet med mer straff om jeg snakket offentlig om hva jeg hadde blitt utsatt for.

Da jeg var pågrepet, fikk jeg på nært hold se hvordan afghanere var blitt banket opp på verre måter enn meg. Jeg ble tatt fordi jeg gjorde jobben min som journalist og filmet kvinner som demonstrerte mot Taliban. Men Taliban respekterer ikke ytringsfriheten og pressefriheten.

De stoppet demonstrasjonene ved å skyte med skarpt og delje løs på aktivister og oss journalister som var til stede. Vi ble anklaget for å ha begått et alvorlig lovbrudd.

I dokumentaren «Hollywoodgate» som nylig ble vist i Norge, forteller regissøren om hvordan han gikk med på bare å snakke med talibanere i forbindelse med opptak i landet. Dette kan kanskje fungere i et kunstprosjekt eller i en motstandsløs reisevideo på Youtube, men rammene gjør det svært vanskelig å drive en form for kritisk journalistikk på bakken.

Menneskerettighetsorganisasjonene Amnesty International og Human Rights Watch og FN har publisert rapporter om hvordan afghanske aktivister og journalister er blitt utsatt for trusler, mishandling og tortur i arrest.

Taliban regulerer nå stadig strengere hvilke journalister som skal få lov til å komme og rapportere fra landet. De som har laget kritiske reportasjer som Taliban har fått med seg, får avslag. Og når du søker om pressetillatelse, ønsker bevegelsen en detaljert oversikt over hva du skal gjøre, og hvem du skal snakke med. Liker de ikke planene, avslår de søknaden.

Rammer også humanitære organisasjoner

Talibans nulltoleranse for kritikk er også et dilemma for norske humanitære organisasjoner. De kan ikke operere i Afghanistan uten å samarbeide med Taliban.

Og de vet at de kan bli kastet ut av landet om de for sterkt kritiserer det de ser. Da blir formuleringene fort runde når de omtaler Talibans menneskerettighetsbrudd.

Mye av det som skjer i Afghanistan fremover, kommer vi ikke til å få høre om. Det vil føre til at afghanerne som er igjen og ønsker å skape et annet samfunn, mister støtte.