11-åringen sliter med å sove: «Ingenting-tiden» er avgjørende for at kroppen skal finne roen

11-åringen har så travle dager at han burde være stuptrøtt om kvelden. Så hvorfor får han ikke sove?

Er det flere barn som sliter med søvn nå enn før? Vanskelig å måle, for søvn er ikke så enkelt å rapportere om. Det som er sikkert, er at søvnproblemer ikke bare er noe som hører småbarnsfasen til. Også eldre barn kan slite.

Samtidig er det få ting som blir så tydelig farget av bekymring, problemer i hverdagen og mistrivsel som nettopp søvn. Søvn er på mange måter et temperaturmål på hvordan dagen har vært.

Så når et foreldrepar kommer til meg og forteller at 11-åringen deres ikke får sove om natten, spør jeg: «Hvordan ser dagene hans ut?»

«Han er veldig aktiv!» sier far straks.

Jeg forstår at dette er en aktiv familie med sunne interesser og mye som skjer.

Foreldrene forteller ivrig at gutten deres har trening hver dag, spiller cup og kamp hver helg. Han er en som virkelig satser. I tillegg til skole, venner og gaming, så klart.

«Og hva gjør han på telefonen sin?» spør jeg.

Foreldrene sukker i kor.

Han går med nesen ned i den hele tiden, forteller de. Det er Youtube, det er venner, det er treningsplaner og beskjeder. Det er noe der hele tiden. Og når det ikke er noe, skroller han rastløst etter noe å se på. Prøver de å snakke til ham om det, blir han rasende.

«I det hele tatt er han mye sint og eksploderer lett», sier far.

Overbelastning

Barnas søvn påvirkes i stor grad av at de er i utvikling og vekst. Dannelsen av forbindelser i hjernen befestes under drømmesøvn, og sånn sett er urolig søvn med mye drømmer et godt tegn. Det tyder på en aktiv læringsfase og mye som trenger å bearbeides under nattens drømmer.

Spedbarn har korte søvnsykluser på bare to timer, noe som gjør at de har mer drømmesøvn og våkner oftere enn voksne og større barn. Motsatt sover barn i puberteten dypere og med mindre drømmer, fordi det pågår store endringer i hjernen som skjer best under dyp søvn.

Dette betyr også at søvnen til barn og ungdom blir sterkt påvirket av dagen som gikk. Ofte er dette en dag som er stappet full, og som krever mye av barnas oppmerksomhet: skole, trening, konkurranser, spill, sosiale medier, samvær og omgang med andre. I sum kan det bli en skikkelig overbelastning.

Og her kommer problemet: Det er ikke barnas skyld. På samme måte som kostholdet ikke er et barns ansvar, kan ikke en gutt i femte klasse klare å lage balanse i livet sitt alene.

Verdien av å gjøre ingenting

Hos 11-åringen til foreldrene foran meg er tegnene på overbelastning tydelige: vansker med søvn og døgnrytme, irritasjon og sinne, skrolling uten ende fordi det er for slitsomt å gå i gang med noe han vil. Og når jeg kommer til punktet på listen om mage- og fordøyelsesproblemer, nikker begge foreldrene med hele hodet.

Gutten er konstant forstoppet, uansett hvor mye fiber de putter i maten. Han har også et nesten umettelig behov for å være alene og blir lett irritert av lyder.

«Men han har aldri klaget på at det er for mye aktiviteter!» sier mor.

Foto: Emily Eldridge

Men barn sier sjelden ifra om at det blir for mye. Siden de selv ikke bestemmer så mye i eget liv, tilpasser de seg uten protest. I stedet blir det kroppen deres som sier ifra, ved at de får vondt i magen, sover urolig, er anspente og sinte. Hos barn må signalene tolkes. Du må nøste i det du ser, ikke bare tro på det du hører.

Jeg ser flere stressede barn nå enn før. Mye av årsaken er telefonen, med muligheten til å bli stimulert og få input hele tiden. Siden barn har umodne hjerner, er de dårligere til å sortere viktig fra uviktig. Om skrolling kan være slitsomt nok for voksne, så er det helt utmattende for barn.

«Det er det jeg har sagt hele tiden!» sier far. «Vi må ta bort telefonen!»

Og det er sant at tiden på telefonen må reduseres. Men se også på helheten: Hva mer enn telefonen skaper stress og følelse av ikke å strekke til? Telefonen er ikke bare en tidstyv, den er også et symptom på at det er blitt for mye av noe. Se hvor det er mulig å knipe inn på aktiviteter og stimulering, slik at det blir mer tid til ro. Å gjøre «ingenting» har en stor verdi for voksne – og enda større for barn.

Natten speiler dagen

«Men jeg blir stresset når han bare sitter og henger», utbryter mor.

Kanskje «henger» hun for lite selv? Skal vi lære barna å balansere, må vi vise dem hvordan det gjøres. Vise at vi kan kose oss med en kopp te, med en tur uten egentlig mål eller tid foran peisen.

For denne «ingentingtiden» er avgjørende for at kroppen skal finne roen, for at søvnen skal falle på plass. Hjernen er konstruert for å brukes i bølger, ikke for å være konstant påskrudd hele dagen og avskrudd om natten.

Nattesøvnen er et speilbilde av dagen: Er dagene for intense, blir nettene urolige. Dette gjelder også for voksne, men belastningen er større for barn og unge. Med en hjerne i rask utvikling, trenger de «nedetid» på dagen.

«Så vi må la ham slappe mer av, egentlig?» spør far.

Svaret er ja. La ham slappe mer av uten inntrykk eller aktivitet som skal måles, la ham gjøre noe han liker.

Still for all del krav til et barn, men ikke hele våkentiden. Å sørge for tid til lading er en viktig foreldreoppgave.