Vi har ikke én blodprøve som avslører depresjon. Men det har vi heller ikke for hjerteinfarkt

Krav til dokumentasjon og effekt er ikke et uttrykk for vestlig dominans, men for intellektuell ansvarlighet, skriver innleggsforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Anucha Palama, Shutterstock, NTB)

DEBATT: Ragnfrid Kogstads kronikk tegner et dystert bilde av moderne psykiatri: en dogmatisk pilleskole, blind for mening, kultur og kontekst. Her vil vi besvare noen av de sentrale påstandene.

Ragnfrid Kogstads kronikk 3. juli tegner et dystert bilde av moderne psykiatri: en dogmatisk pilleskole, blind for mening, kultur og kontekst. Hun hevder at jakten på biologiske forklaringer har feilet, og at fagfeltet styres av ideologi snarere enn kunnskap. Siden hun viser til vårt tidligere innlegg, vil vi her besvare noen av de sentrale påstandene.

Fra én mutasjon til tusen små forskjeller

La oss starte med det genetiske perspektivet. Påstanden om at fraværet av et «sykdomsgen» svekker den biologiske forståelsen av psykiske lidelser, bygger på en misforståelse. 

Noen sykdommer, som Huntingtons og cystisk fibrose, skyldes én mutasjon. Psykiske lidelser gjør ikke det. De er polygenetiske: Hundrevis av genvarianter bidrar hver med en liten effekt, og sammen former de en statistisk risikoprofil.

Dette handler ikke om determinerende gener, men om sannsynlighetsfordelinger. «Normal» er ikke en moralsk norm, men et statistisk gjennomsnitt. Når vi kaller noe en lidelse, er det fordi funksjonen svikter – ikke fordi DNA har stemplet det som sykt.

Biomarkører finnes – som mønstre

Kogstad etterlyser biomarkører, men avviser det som faktisk finnes. Det stemmer at vi ikke har én blodprøve som avslører depresjon. Men det har vi heller ikke for hjerteinfarkt – der bruker man symptomer, EKG og blodverdier i kombinasjon.

Innen psykiatrien kobler vi i dag EEG-signaturer, proteomprofiler (mønstre i blodets proteininnhold) og MRI-avbildning (strukturelle og funksjonelle hjernedata) med maskinlæring for å skille mellom psykiske tilstander og normalvariasjon. De er ikke dommere, men veiskilt – de hjelper oss å stille bedre diagnoser og færre feil.

Å vente på én perfekt markør før man handler, er som å nekte å bruke et termometer fordi det ikke forteller deg hvilken infeksjon du har.

At årsaken er kjent, er ingen forutsetning for at behandling skal fungere

Kogstad hevder at behandling må rette seg mot «den egentlige årsaken» for å være meningsfull. Det høres fornuftig ut, men stemmer ikke med hvordan behandling faktisk fungerer. Vaksiner virker uten å endre årsakene til sykdomsspredning. SSRI (en gruppe legemidler som brukes primært i behandlingen av depresjon) kan hjelpe en person i livskrise, mens psykoterapi kan fungere for en annen med biologisk sårbarhet.

De fleste moderne terapier – som ISTDP, metakognitiv terapi, emosjonsfokusert terapi og ACT – er nettopp utviklet for å regulere symptomer, styrke funksjon og skape mening. De virker, ikke fordi de graver frem én bakenforliggende årsak, men fordi de hjelper. Det er også verdt å nevne Morita-terapi – utviklet i Japan for over hundre år siden – som fortsatt er mye brukt i Asia, og en inspirasjonskilde til ACT. Ikke-vestlige tilnærminger kan være både kulturelt forankret og evidensbaserte.

Vitenskap er ikke vestlig dominans – det er metodisk ansvar

Krav til dokumentasjon og effekt er dermed ikke et uttrykk for vestlig dominans, men for intellektuell ansvarlighet. Falsifiserbarhet og systematisk testing er metoder utviklet for å beskytte mennesker mot ineffektiv eller skadelig behandling – ikke for å undertrykke kulturelle uttrykk.

Det var ikke ideologi, men data, som stanset lobotomi og barbiturat-overforbruk. Å kritisere diagnoseinflasjon og overmedisinering er viktig – men slike kritikker må selv være etterprøvbare. Det gjelder også psykoterapi: Uansett om metodene springer ut av pasientens livsverden eller laboratoriet, må vi spørre: Virker det?

Fra dogme til data – og tilbake til mennesket

Vi deler Kogstads ønske om et mer menneskelig psykisk helsevern. Men et slikt vern kan ikke baseres på synsing. Det må forankres i en kunnskapspraksis som er både åpen for mangfold og lojal mot virkning.

Ingen ansvarlige fagmiljøer hevder at psykiske lidelser skyldes én genvariant, én nevrotransmitter eller én hjernestruktur. Like lite bygger moderne klinikk på udokumenterte ideer. Mennesket er mer enn sine synapser – men behandling må fortsatt kunne dokumenteres.

For uten evidens har vi bare gode intensjoner. Og det er aldri nok.