TV-signalene fortalte om en annen virkelighet – det reddet meg

«Friends», «Seinfeld», «Beverly Hills 90210», «Gossip Girl» og «Gilmore Girls». Lyder det kjent? I så fall er du kanskje, som meg, en millennial, født på 90-tallet.

Kjenningsmelodiene er kanskje smeltet sammen med lyden av oppveksten, ettermiddager etter skoletid, sene kvelder i helgene. 

Men for meg, en millennial fra Nord-Korea, er showene fortsatt fremmede. I Nord-Korea er alle utenlandske medier forbudt. Trosser man forbudet risikerer man både fengsel og tortur. 

Å trosse reglene gjorde vi likevel, familien min og jeg. Vi bodde i et kystområde på andre siden av elven mot Sør-Korea, så nær at TV-en plukket opp signalene fra sør.

Derfra kom det bilder fra et helt annet liv: Uten ekstrem fattigdom, sult, propaganda.

Et sted der menneskene ikke stadig måtte lage ny hull i beltet for å holde klærne oppe, eller frykte for livet om man sa seg uenig med myndighetene. 

ØYEÅPNER: – Hun hadde på seg dyre klær og frisyren hennes var vestlig og veldandert. Ingenting minnet om slit og sult slik det var i mitt eget liv, skriver kronikkforfatteren. Kim Jong-Uns datter Kim Ju Ae til venstre i bildet. Foto: KCNA / Reuters / NTB

Nord-Korea er noe så sjeldent som et kommunistisk-konfutsianskEn kombinasjon av kommunistisk ideologi, som vektlegger statlig kontroll og likhet, og konfutsiansk filosofi, som fokuserer på moral, familieverdier og sosial harmoni. diktatur. Drømmen om likhet smuldret opp i øynene mine da jeg så Kim Jong-uns datter i offentligheten første gang:

Hun hadde på seg dyre klær og frisyren hennes var vestlig og veldandert. Ingenting minnet om slit og sult slik det var i mitt eget liv. Vi vokste opp hver for oss i samme land, men virkeligheten kunne ikke vært mer ulik.

Kontrastene mellom sør og nord, det frie livet og de ufrie dagene jeg selv opplevde, ble stadig mer uutholdelig å tenke på.

Selv om vi fra barnehagealder læres opp i å dyrke det nordkoreanske regimet, begynte mannen min og jeg å drømme om noe annet etter at vi giftet oss.

Skulle barna våre oppdras til å elske et diktatur?

Fluktruten gikk gjennom et minefelt ut mellom boligområdet og havet, frem til en båt. Vi dro på kveldstid, det var tredje gangen vi prøvde å komme oss unna. Mørket var vår beste venn. Å bli oppdaget var livsfarlig.

Men idet vi la fra land, traff en lysstripe oss: Som på film måtte vi flukte fra kystvakten som jaktet på oss: Vi slang fra oss fiskenettet bak i båten, som fiklet seg inn i kystvaktens båt.

En James Bond-aktig scene, som reddet livet til både oss og barna våre.

ALLIERTE: Russlands president Vladimir Putin og Nord-Koreas leder Kim Jong-un. Foto: Kristina Kormilitsyna / AP / NTB

Når jeg nå, for første gang, setter meg på et fly, er det for å komme til Oslo Freedom Forum. Der vil jeg fortelle om menneskerettighsbruddene som skjer hver dag i Nord-Korea.

Et land der de færreste vet hvem «Chandler», «Phoebe», «Ross og «Rachel» er, eller at det finnes muligheter for et liv uten sult og nød hver dag.

Diktaturet i Nord-Korea er ikke bare en politisk trussel for verden, men også et fengsel uten murer for innbyggerne.

TV-signalene viste meg en annen virkelighet.

Hvis vi aldri hadde fått tak i informasjon fra utsiden, ville vi fortsatt vært som slaver, fysisk og psykisk, i Kim Jong-uns skrekkregime.

Nå er jeg fri. Barna mine er frie. Og jeg er utrolig takknemlig til alle dere utenfor Nord-Korea for det:

Takk for medfølelsen, og for at dere tror på frihet – også for oss nordkoreanere.