TV-anmeldelse «Squid Game 3»: Dyrisk bra

3 hours ago 1

Squid Game avslutter på opptur. Eller nedtur. Alt etter hvordan man ser på menneskeheten.

Oppdatert fredag 27. juni kl. 18:00

Squid Game, sesong 3
Koreansk thriller/horrorserie i 6 deler
Med: Lee Jung-jae, Park Gyu-young, Choi Seung-hyun, Jo Yu-ri m.fl.
Serieskaper: Hwang Dong-hyuk
Alle episodene på Netflix fra fredag 27. juni

Det er vanskelig å se på «Squid Game» som noe annet enn et symptom på det meste som er galt med menneskeheten. Ikke bare i dag, men generelt gjennom historien. August Strindberg hadde vært stolt.

Det «Battle Royale»-inspirerte spillets balanse mellom kjedsomhet, grådighet og desperasjon kan virke overdrevent og brutalt. Likevel er fortellingen nesten FOR sannsynlig når man dykker bittelitt under overflaten.

Del 3 er teknisk sett ikke en ny sesong, men del to av del to. Slik Netflix har hatt for vane å gjøre med de store seriene sine de siste årene. Det er tross alt mye penger som står på spill. Akkurat som for spillerne i «Squid Game».

Vel, kanskje ikke helt.

De (spillerne, ikke Netflix-aksjonærene) er etter et mislykket opprør og et enda større svik, fortsatt under VIP-ene og bakmennenes nådeløse kontroll. Nå er lekene enda mer brutale, grusomme og på alle måter, dessverre, menneskelige. Gjemsel kommer aldri til å bli det samme.

Det følgende høres ut som en parodi på en salgstekst, men på sitt mørkeste står mer på spill enn noensinne. Samtlige involverte blir redusert til sitt mest primitive.

Til og med Seong Gi-Hun (Lee Jung-jae). Selv om det bare er et eventyr, er det til tider direkte nervepirrende og fysisk smertelig å se på den endeløse rekken av egoistiske og katastrofale valg spillerne tar.

Vi får et nærmere innblikk i de rike VIP-enes sin «kan de ikke spise kake»-perspektiv på spillet, spillerne og deres eget, tydeligvis, dørgende kjedelige multimilliardærliv. De venter antagelig fortsatt på invitasjonen til Jeff Bezos’ bryllup.

Et innslag av fri jakt – en mulighet for dem til å kjenne på et ekstra snev av spenning i et ellers tydeligvis dørgende kjedelig liv – kunne med fordel vært utforsket mer.

Samtlige, både spillere, voktere, sjefer og VIPer går fra å være parodiske, passive observatører til å bli kyniske deltakere med et menneskesyn vi ikke skal reise veldig langt for å kjenne igjen.

Den generelle bruken av ansvarfraskrivelse i replikker som «Vi er også mennesker. Vi har ikke lyst til å gjøre dette», er skremmende tett på virkeligheten.
At flertallet ikke alltid har rett, og at flertallet muligens kan komme til grusomme konklusjoner så lenge de har en felles ytre motivasjon, er et av momentene som skrus til. Det gjør konklusjonen logisk, uventet og poetisk forbilledlig.

Og, på alle vis, dyrisk bra.

Se traileren til den siste sesongen her:

Read Entire Article