Transgrepet

– Som 2-åring sa hun til meg: «Jeg jente, jeg prinsesse».

Mamma Gabriella Mansilla sitter tett inntil datteren i en park i forstaden Merlo i Buenos Aires. Hun løfter opp boka hun skrev om Luana, hun som ble født Manuel, og stryker fingrene over de mange trykte barnetegningene.

Havfruer og prinsesser i rosa tyllskjørt smiler opp fra papiret. De har alle langt, bølgete hår.

Den lille jenta prøvde å fortelle mammaen sin hvordan hun følte seg.

– Det tok oss to år å forstå at denne jenta, som ble født med penis, ikke var en gutt, men en transkjønnet jente. Det tok oss to år av livene våre å prøve å forstå henne, sier hun videre.

For noe galt var det med Manuel. Mens tvillingbroren Elias sov godt og hadde fyldig hår, mistet Manuel flokene og var urolig. Gutten gråt mye og hadde mareritt om natta. Mamma Gabriella tok barnet med til psykologer fra 3-års alderen.

Manuel måtte korrigeres, mente psykologen. De rosa prinsessene betydde ikke noen ting.

Men mamma Gabriela slo seg aldri til ro.

Hun dro fra spesialist til spesielt.

– Da hun var fire år, valgte hun sitt eget navn. Hun sa til meg: «Jeg heter Luana. Og hvis du ikke kaller meg Luana, vil jeg ikke svare deg». Og hun svarte meg ikke.

Alle de små, uforklarlige problemene forsvant da moren til slutt lot datterens hår gro. Hun fikk hull i ørene og rosa veske til barnehagen.

Senere har deres historie blitt til filmen «Jeg jente, jeg prinsesse» på Disney pluss.

– Det var ingen som snakket om transbarn da. Derfor ble Luana en viktig pioner i landet vårt. Hun ble den første jenta som fikk uttrykke seg, leke og bruke sitt egenvalgte navn åpent.

Historisk identitetslov

Året er 2013. Med en rykende fersk identitetslov blir Luana for alvor historisk. Som 6-åring blir hun Argentinas første som får bytte kjønn og navn på identitetskortet uten å ha vært innom en rettsinstans.

Med det kan hun bestille riktig pass.

Jenta blir en av de yngste til å bytte kjønn lovlig i verden.

– Jeg kunne ikke tro det, jeg var veldig glad. Jeg har alltid ønsket meg det lille kortet som sier navnet mitt og det gikk i oppfyllelse, sier Luana, som gjør sitt første intervju noensinne.

Nå er hun 17 år. Hun har gode venninner som vet hva hun har vært igjennom, andre som ikke aner.

Hun har vokst opp i et Argentina som det siste tiåret har fått en av verdens mest progressive trans-lover.

Men nå står de i fare.

– Det er helt klart et tilbakeslag, sier hun.

Kaller det «kjønnsideologi»

«Positiv diskriminering», kaller ytre høyre-president Javier Milei det.

Den ultraliberale presidenten vil ha slutt på det han kaller «kjønnsideologi» og en transkvoteringslov, som sier at én prosent av offentlig ansatte burde være transpersoner.

På talerstolen i verdens økonomiske forum i Davos i januar, angrep han hele LHBT+-miljøet med falske påstander.

Det finnes ingen studier som viser at det er mer sannsynlig at homofile misbruker barn, likevel sa han:

– På sitt mest ekstreme fører «kjønnsideologi» rett og slett til pedofili.

Javier Milei

President i Argentina

Foto: FABRICE COFFRINI / AFP / NTB

Foto: FABRICE COFFRINI / AFP / NTB

Mileis regjering vil også ha slutt på at staten, som en del av det offentlige helsetilbudet, gir transkjønnede barn hormonbehandling eller kjønnskorrigerende operasjoner før de fyller 18 år.

Regjeringen har ikke besvart NRKs henvendelser i forbindelse med denne reportasjen.

– Hvis du oppfatter deg selv som en sel og vil bli en sel, så har ikke jeg problemer med det, sa han derimot i et intervju med avisa La Nación i vår.

– Det jeg synes er feil er at du mener jeg burde betale for det. Det er ikke en rettighet, det er et privilegium, sa Milei videre.

Full pengestans

Den argentinske staten har drastisk fått kuttet sine kostnader under Mileis regjering.

Fra han kom til makten i desember 2023, har 58 000 mistet jobben. Pensjonene er nedjustert.

Men nettsider har også forsvunnet.

Alle helsefaglige retningslinjer om medisinsk behandling av transpersoner er borte. Helsedepartementet har ingen informasjon om abort.

Ingen informasjon om kjønns- og seksualitetsmangfold.

– Vi har tatt vare på noe av det historiske materialet på papir, men ikke mer enn det, sier gynekolog Angeles Capresi.

Hun holder et par informasjonshefter i hendene. De siste eksemplarene ligger stablet i pappesker på kontoret.

Også ansatte fikk sparken.

– Det fantes også veiledere for å jobbe med seksualitetsmangfold i skolen, men det finnes ikke lenger, sier Capresi.

I tillegg til å behandle transpersoner på en klinikk, jobber hun med seksuell helse og medisininnkjøp for bymyndighetene i Buenos Aires.

– Dette er en måte å undergrave en samfunnsgruppe på.

Angeles Capresi

gynekolog og ekspert på behandling av transpersoner

Foto: Hilda Lishaugen Nyfløt / NRK

Foto: Hilda Lishaugen Nyfløt / NRK

Det er helt slutt på at staten kjøper inn medisiner til transpersoner, til tross for at de har rett på behandling gjennom loven, forteller hun.

Nå er det opp til hver og en provins om de vil prioritere disse pasientene.

– Dette vil føre til en rekke juridiske søksmål som helt sikkert vil ende opp med at saksøkerne vil vinne og at staten må betale medisinen i hvert tilfelle, sier hun.

Byen Buenos Aires kjøper per nå inn medisinene.

– Det er hjerterått. Hvis man ikke får riktig behandling til riktig tid, vil det skje forandringer som skjeggvekst, med stemmen og med huden. Det påvirker også den mentale helsen for de det gjelder, som ofte er unge eller ungdommer, sier hun.

Åtte av ti transpersoner og ikke-binære i Argentina har vurdert å ta livet sitt, ifølge en studie fra CONICET i fjor.

95 prosent har lidd av stress og angst. Nær halvparten har vært deprimerte.

Slik havner de i skyggesiden av samfunnet.

Forutbestemt

– Prostitusjon må være et valg, aldri være skjebnebestemt, sier transkvinnen Natalia García.

Hun mener mange transkvinner som henne ikke har annet valg enn å selge sex. Flere har blitt kastet ut hjemmefra som barn. De har droppet ut av grunnskolen.

Hun har hørt uendelige historier om å føle seg totalt ekskludert i samfunnet.

– Hvis man ikke oppfyller visse estetiske standarder, får man ikke jobb, sier hun.

I Palermo-parken i Buenos Aires selger bare transpersoner sex.

Hele 70 prosent av byens transpersoner jobber som prostituerte, ifølge tankesmien CIPPEC.

Spesielt kvinnelige transpersoner opplever diskriminasjon og får ikke vanlige jobber.

Transpersoner i Argentina lever i gjennomsnitt bare 37 år, ifølge CIPPEC.

Natalia jobber selv som prostituert. Men for fire år siden åpnet en ny verden seg.

Som den første transpersonen noensinne fikk hun jobb i Senatet i Kongressen, takket være en transkvoteringslov.

Den er laget for å reparere den «strukturelle ulikheten» og likestille transpersoner slik at også de får mulighet til å få en formell jobb.

Etter å ha jobbet et helt liv med sexsalg, var dette hennes første jobb med kontrakt.

– At staten innførte dette var som et eventyr. Det første året var som en bryllupsreise. Jeg svevde på en sky og kunne ikke tro det, sier hun.

Selv om kvoten på én prosent er langt fra å være oppfylt, er det avgjørende å ha den, mener Natalia, som ble ansatt som sekretær.

– Mye har forandret seg med lovene for inkludering, indentitet og kjønn, sier hun.

Farlig kamp

Flere av de argentinske foregangs-transkvinnene som kjempet før henne, er drept.

Menneskerettighetsaktivist Diana Sacayán var en av transkvinnene som jobbet frem transkvoteringsloven.

Hennes drapsmann ble i 2018 den første personen dømt for transdrap etter at dommerne fastslo at motivet var hat.

Sacayán hadde også en fortid med sexsalg. Også der er vold utbredt, forteller Caroline Paulino, som tidligere jobbet som prostituert.

– Det var mange som slo oss, det var menn som ranet oss. Jeg ble slått til jeg besvimte en gang. De brakk nesa mi, sier hun.

Caroline ble gjennom transkvoten ansatt som renholder i Senatet. Hun er lettet over å ha fått en «verdig» jobb med helseforsikring og pensjonspoeng.

Jobben tilrettelegger også for at hun kan få ferdig videregående på si.

– Nå kan jeg leve et godt, rolig liv med livskvalitet, sier hun.

– Tilbake til fascismen

«Tilbake i skapet går vi aldri igjen», roper kvinnene i toget.

Det er kvinnedagen i mars i år. Vi følger mamma Gabriela Mansilla igjen, hun dirigerer med armene.

Kampen for datteren Luana fikk henne til å stifte organisasjonen kalt Frie barndommer, som står bak en av parolene i toget.

– Se, denne kan strekkes ut, sier hun og prøver å få logoen på det enorme tøystykket synlig.

Hun har hjulpet mange hundre familier med deres barns transisjon. «Genitaliene mine definerer ikke kjønnet mitt» står det skrevet på den hvite T-skjorta hennes.

– Vi er på vei tilbake til biologismen. Tilbake til fascismen. Men vi gjør motstand, jeg tror ikke det kommer til å vare lenge. Folk er i ferd med å våkne, sier hun.

– Angrepene skjer ikke bare her, de kommer med ytre høyres fremvekst i hele verden. Regjeringene lover deg visse økonomiske ting, men etterpå viser det seg at det kommer sammen med andre katastrofale planer.

Til tross for Milei-regjeringens angrep, tror hun menneskeheten ikke lenger vil akseptere den slags politikk.

Også i USA under president Donald Trump angripes transbefolkningens rettigheter.

– De vil absolutt ikke klare å stoppe oss. Det har å gjøre med kjærlighet også, sier hun og fortsetter:

– Hvis familien støtter og forstår barna, er det mye lettere. Selv om de blir utsatt for vold utenfor hjemmet, kommer de hjem til mamma og pappa som gir dem en god klem.

Hjemme i Merlo har mamma Gabriela har så godt hun kan skjermet den 17 år gamle datteren fra virkeligheten til mange andre transbarn.

Hun har ikke fått lese kommentarfeltene.

– Mens det fortsatt finnes jenter på Luanas alder i horestrøkene, så må kampen fortsette fremover, sier Gabriela.

– De må sitte på skolebenken.