Tidenes mest sjokkerende reality-TV

Vi står midt i en tsunami av reality-TV-konsepter. Alle kanaler lager sine varianter i kampen om seerne, enten det er «Kompani Lauritzen», «Paradise Hotel» eller «Farmen».

Eller det omstridte «Spillet», som har gått på TV 2 i vinter. Martin Lepperød mente det var «psykisk terror» å være deltaker.

En annen deltaker, Erlend Mørch, sa «det kan hende man ser tilbake på dette om 50 år som et utrolig mørkt kapittel i underholdningens historie».

Mulig det, Erlend. Men i reality-TV-ens historie finnes det noen kapitler som er mørkere enn de fleste andre.

For da hele realitysjangeren lå i støpeskjea for 25 år siden, fikk japanske seere servert kanskje det drøyeste konseptet som har nådd et stort publikum.

Eneste deltaker: Tomoaki «Nasubi» Hamatsu.

Nasubis store sjanse

Nasubi ble mobbet mye i oppveksten i Fukushima i Japan. Han fikk høre at han hadde et altfor avlangt ansikt og ble kalt «nasubi», det japanske ordet på aubergine.

Han prøvde å bli likt av andre ved å bruke humor. Drømmen var å bli komiker.

På slutten av 1990-tallet, da Nasubi var tidlig i 20-årene, fulgte han ivrig med på det røffe reiseprogrammet «Denpa Shōnen». Konseptet var å sende vanlige japanere rundt i verden for å teste deres utholdenhet. For eksempel kunne man bli plassert på en sydhavsøy og få i oppgave å bygge en flåte for å komme seg hjem.

Deltakerne ble kjendiser over natten. Nasubi ville bli en av dem.

Vinteren 1998 dukket han for første gang opp på TV. I en episode av «Denpa Shōnen» ble han trukket ut til å få en utfordring.

Men hva slags utholdenhetsoppgave? Det visste ikke Nasubi, som fikk bind for øynene og ble fraktet til en bitte liten hybel i Tokyo.

Han så seg rundt i det nakne rommet. En telefon, en stabel med postkort, blader, radio. Og kameraer.

TV-produsenten Toshio Tsuchiya sto også der. Nå kommanderte han Nasubi:

– Kle av deg. Absolutt alt.

Med bare en liten pute foran sine edlere deler, spurte Nasubi:

– Hvorfor er jeg naken?

– Hva trenger du først? kontret Tsuchiya.

– Klær.

Akkurat her lå Nasubis utfordring.

Den ensomme hverdagen

På 1990-tallet var Japan i en dyp økonomisk krise. Aviser, blader og radiostasjoner var fulle av konkurranser hvor man kunne vinne gratis ting ved å ringe eller skrive postkort.

Utfordringen Nasubi fikk, var: Kan du overleve utelukkende på det du vinner i slike konkurranser? Oppgaven er løst om du vinner premier tilsvarende en verdi på 1 million yen (ca. 100.000 kroner).

Nasubi ble overlatt til seg selv. Mat og klær måtte han skaffe seg gjennom å sende inn postkort for å delta i trekningen av premier.

Hele tiden gikk kamera. Hver uke ble timevis med opptak klippet ned til et seks minutters innslag som ble vist på «Denpa Shōnen». Nasubi danset og gjøglet mens programskaperne gjorde narr av hans mer eller mindre artige påfunn.

Det nakne underlivet hans ble sladda med en aubergine. Dette hevdes å være opprinnelsen til at aubergine-emojien brukes som chattesymbol for penis i dag.

Vinnerlykken til den stadig tynnere Nasubi var elendig i starten. TV-staben måtte stikke til ham kjeks så han skulle få i seg noe næring.

Sympatisk det, kanskje, men TV-produsentene kødda med Nasubi ved å sende et take away-bud på døra hans. Nasubi hadde selvsagt ikke penger og ble stående igjen i en sky av velduftende ramen.

Samtidig kunne produsent Tsuchiya kurre fornøyd over elleville seertall.

Han fikk opprettet en livestream sånn at folk kunne følge med på Nasubi direkte hele døgnet. På kontrollrommet satt en stor stab og styrte aubergine-sladden med joystick sånn at han ikke skulle være naken på direktesendingen.

Nasubi hadde ikke underskrevet noen kontrakter før han ble med på dette. Visste han at det han gjorde på den lille hybelen ville bli vist på TV?

I den NRK-sendte dokumentarfilmen «The Contestant» blir produsent Tsuchiya spurt om dette.

– Jeg sa til Nasubi at de fleste klippene aldri ville komme på luften. Når folk hører det, pleier de å slutte å fokusere på kameraet, og da kan man fange mye.

Nasubi sier dette i dag:

– Jeg visste selvsagt at jeg ble filmet, men jeg trodde ikke at prosjektet ville se dagens lys, for det var jo ikke morsomt.

Realitygeneral: – Helt grusomt

En som selv har plassert folk i et rom og filmet dem døgnet rundt i månedsvis, er Lasse Hallberg (69). Han var ansvarlig for «Big Brother», som var reality-TVs store gjennombrudd i Norge for 25 år siden.

Skjellsord som «drittsekk-TV» og «søppel-TV» haglet mens et utvalg ukjente unge nordmenn satt i et totalovervåket hus på Fornebu for å få dagene til å gå med å drikke, krangle og ha sex.

Hallberg sier at det er noen likhetstrekk mellom «Big Brother» og det Nasubi utsettes for.

– Men en av de store forskjellene er at de hadde noen å snakke med, i motsetning til hva Nasubi hadde.

Hallberg er sjokkert over det som kommer fram i denne historien.

– Historien er totalt ydmykende. Han hadde rett og slett ingen menneskeverdi igjen. Hadde man gjort dette i Norge, så tror jeg man hadde blitt anmeldt. Det er helt grusomt, og jeg syns skikkelig synd på Nasubi.

Galskapen

Nasubi begynte å vinne premier.

Mye av det var riktignok ubrukelige ting som levende hummer, en globus, billetter til Spice Girls-konsert, fire bildekk og en TV uten kabler. Klær, derimot, klarte han ikke å vinne (med unntak av altfor trangt dameundertøy).

Mat vant han også lite av. En skrubbsulten Nasubi måtte ydmyke seg selv med å spise hundemat han hadde vunnet.

«Mmm nydelig!» ropte han, før han bjeffet og løp rundt i rommet sitt, mens aubergine-sladden halset etter.

For de 15 millioner TV-seerne framsto kanskje Nasubi som en lite selvhøytidelig fyr som trivdes godt i eget selskap. Men han sier at isolasjonen utløste en form for galskap i ham.

– Jeg følte meg tappet, både fysisk og psykisk. Jeg begynte å føle meg verre og verre.

Mens han satt alene beskrev han ensomhet og hallusinasjoner i sin dagbok: «Jeg får lyst til å gråte, så ulykkelig er jeg. Å være avskåret fra menneskelig kontakt så lenge får en til å lengte etter menneskets varme.»

Kampen mellom forstand og galskap tetnet seg til. Nasubi mistet hår, kroppen verket, han kjente på en stor indre uro, klarte aldri å sove og gråt mye.

Så en natt ble Nasubi vekket av en sterk lysstråle rett i ansiktet.

Det var Tsuchiya som holdt i en lommelykt. Etter 335 døgn fikk den skjeggete og langhårede Nasubi den uvirkelige beskjeden: Han hadde nådd én million yen i premiepenger!

Etter hvert sank det inn: «Jeg er fri!»

Trodde han.

Den nye utfordringen

Nasubi var i himmelen. Han hadde klart det.

TV-produsentene smuglet ham til Seoul i Sør-Korea for å spandere en drømmehelg med tivolibesøk og koreansk mat. Da turen gikk mot slutten, fikk Nasubi på nytt bind for øynene.

Hva skjer nå? tenkte han. Han ble ført inn i et nytt rom. Identisk med sitt gamle. Så kom beskjeden:

– Kle av deg.

Nasubi trodde ikke sine egne ører.

Men jo da, han fikk en ny utfordring. Kunne han gjøre det samme igjen – denne gang på koreansk TV?

Nasubi var desperat. Han sier at han på dette punktet trodde at livet hans var over.

– Jeg forklarte Tsuchiya at det var mange ganger jeg hadde ønsket å dø der inne.

Men Tsuchiya brukte tre timer på å lokke og lure. Til slutt ga Nasubi etter og tok av seg klærne igjen.

I dokumentarfilmen forklarer produsent Tsuchiya hvordan han tenkte:

– Etter å ha løftet ham opp, slapp vi ham ned på bunnen igjen. Når man gjør noe sånt med folk, få de fullstendig sjokk. Jeg ville fange det øyeblikket. Det er ondskapsfullt, ikke sant?

Lasse Hallberg er sånn passe imponert over sin produsentkollega.

– At han jakta på TV-øyeblikk? Jeg mener han jakta på én ting: seertall. For at det skal bli bra TV, må deltakerne ha det bra. Nasubi er jo knekt, og det er så ydmykende.

Men hvorfor sa Nasubi ja til å gå løs på en ny runde? Og en annen ting: Han hadde aldri vært innelåst. Hele tiden satt han der frivillig.

På podkasten «This American Life» har Nasubi forklart at det handler om japansk mentalitetskultur.

– Den sier at man skal holde ut og gjennomføre ting. Når du får en oppgave, enten den er vanskelig eller lett, så er du forpliktet til å utføre den.

Lasse Hallberg sier at også i «Big Brother» kunne folk stikke fra huset om de ville, uten at de gjorde det. Han skjønner godt at Nasubi fortsatte.

– Han ville jo bli kjendis, en etablert komiker. Det lå en potensielt stor gevinst der og ventet på ham.

Sjokket på direkten

Nasubi sela altså på igjen for et koreansk publikum. Postkortskrivingen gikk saktere, han måtte jo tross alt stave seg fram på et helt nytt språk og alfabet.

Følelsen av ensomhet var tortur. Nasubi utviklet selvmordstanker.

– Jeg følte at hvis jeg skulle bort, var døden min eneste utvei. Men jeg hadde ikke motet. Jeg bestemte meg for å stå i det, forteller han.

Etter tre nye måneder – totalt 15 i isolasjon – klarte Nasubi å nå den koreanske premiegrensen.

Han ble smuglet tilbake til Japan. Nok en gang fikk han bind for øynene og ble geleidet inn i et lite «rom».

Så skjedde det noe sjokkerende.

Alle de fire pappveggene i rommet kollapset. Nasubi så rundt seg. Han befant seg på en scene midt i en direktesending – beglodd av et jublende publikum og millioner av TV-seere.

En desorientert Nasubi dekket seg til og måpte på programlederne i «Denpa Shōnen». De forklarte at millioner har fulgt ham på TV.

– Hæ? Jeg ble fortalt at det ikke skulle sendes.

– Alle kjenner til deg.

– Så alle meg naken hver uke? spurte han vantro, mens publikum lo.

Tiden etterpå

Denne gangen var det ikke tull. Nasubi var igjen en fri mann.

Gikk drømmene hans i oppfyllelse i etterkant?

Han fikk utbetalt tilsvarende en norsk årslønn for bryderiet. I Japan var han superkjendis, og alle ville ha en bit av ham.

Men var det verdt det?

I mange måneder slet han med å holde en samtale. Han kjente på en enorm skamfølelse overfor familien. Han ble ingen stor komiker. Jobbtilbudene han fikk, dreide seg om å spille sin egen rolle: altså være naken og litt gæren. I dag er han en snart 50 år gammel C-kjendis.

Han har omtalt hele opplevelsen som «et hull i hjertet». Men som det meste annet, har ting blitt bedre med tida.

– Jeg har det bra nå, folk rundt meg støtter meg, og jeg har mye å være takknemlig for. Selv om du går på en smell, kan du bli bedre, særlig med hjelp fra andre folk, har han forklart.

Det er kanskje en fattig trøst for Nasubi at dette aldri kunne vært vist på TV i dag.

– Jeg tror ikke gjennomsnittsjapaneren i dag ville finne det morsomt å se på en fyr som sitter naken i et rom et eller annet sted.

Men hva med TV-produsenten?

Etter mange år tok Tsuchiya kontakt med Nasubi for å si at han ville yte noe tilbake. At produsenten i det hele tatt lar seg intervjue, viser at han angrer seg, mener Nasubi.

Det framstår som at Tsuchiya skjønner at han påførte Nasubi mye lidelse. Men han virker ikke direkte skamfull over det han gjorde.

Han sammenligner jobben sin med å være en fotballtrener som presser spillerne sine hardt. Når kampen er over, kan han klappe spillerne på ryggen og si «beklager for alt du måtte gå igjennom».

– Men det betyr ikke at jeg mener at jeg ikke skulle ha laget dette showet, sier han.

Kilder: Filmen «The Contestant», This American Life og Nasubis «ask me anything»-intervju på Reddit.