Størst siden Brasil

14 hours ago 3

Denne kvelden kan de uansett vanskelig bli store nok.

Det er den største norske triumfen siden Brasil i 1998, større enn den noe heldige 1-0-seieren over Spania i EM i 2000, da Norge forsvant ut av mesterskapet noen dager etter.

Maltrakteringen av Italia markerer et tidsskifte.

Folk vil ikke gå hjem. Det er allsang og en stemning Ullevaal knapt nok har sett før, iallfall ikke på flere tiår.

De norske spillerne vandrer rundt hele banen til tonene fra «Alt for Norge». Det er som om de feirer VM-plassen allerede.

Det er litt tidlig, men nå må de snuble fullstendig i egne bein på oppløpssiden for at dette skal gå galt.

Det er den villeste omgangen Norge har levert siden sin første kamp mot Sverige for 117 år siden.

Det er en av de mektigste norske seirene, uansett. På 90-tallet kvalikslo Drillos gjeng Italia, England, Nederland og jeg husker ikke alle i farta, men det spiller ingen rolle.

Denne prestasjonen er helt der oppe.

Den gangen slo Norge de store hele tiden.

Nå gjør vi det aldri, før en av de aller mektigste ble ydmyket på verste vis, en stolt fotballnasjon som aldri blir overkjørt. Før en dampveivals av en venstrekant fra Langhus utenfor Oslo dukket opp, og ved siden av meg på tribunen sitter Gazzetta dello Sports Fabio Licari og utbryter «disaster, disaster, disaster».

Men det så faktisk litt skummelt ut i starten. Ballsikre italienere kontrollerte kampen. Dette var noe annet enn Moldova og Israel.

Men Antonio Nusa bryr seg ikke om hvem han møter. Han vil bare leke. Kampen går på nasjonalarenaen, Nusa er på «løkka».

Ni og et halvt minutt var spilt da han rundlurte Davide Zappacosta første gang. Nusa fikk ikke noe ut av akkurat den situasjonen, men fikk gitt en beskjed.

Her er jeg.

Jeg kommer tilbake.

Det tok fire minutter.

Nusa fikk ballen langt inne på egen halvdel, kløv forbi Nicolo Rovella og skapte hele ledermålet til Alexander Søloth.

Italia fikk tak i ballen igjen det neste kvarteret, men visste liksom ikke helt hva de skulle gjøre med den. Norges defensive blokk hadde full kontroll.

Italia hadde ballen, Norge hadde Antonio Nusa. 2–0-målet er et av de aller flotteste på landslagsarenaen. Han krummet nakken og føk mellom Giovanni Di Lorenzo og Nicolo Rovella, som attpåtil krasjet og kravlet i gresset da Nusa banket inn 2–0 bak en av verdens beste keepere.

Italienerne skjønte knapt hva som traff dem. Her fryktet de sikkert Ødegaard og Haaland og Sørloth, og så kom en ving og fremsto som en av de mest spennende i verden.

Men Ødegaard og Haaland ville selvsagt også være med, en nydelig kombinasjon, en lett finte forbi keeper og de færreste på Ullevaal trodde vel helt hva de var vitne til.

3–0. Over Italia. Som slo Frankrike og Belgia på bortebane for et halvår siden.

2. omgang handlet det meste om å kontrollere seieren inn, for målforskjellen er viktig og den kunne blitt enda bedre dersom Sander Berges skudd i krysstanga hadde vært noen centimeter lenger til høyre.

Men 3–0 får være bra nok. Det uvirkelige er virkelig. Et norsk lag som er blitt litt latterliggjort for at de har enorme navn, men skrale resultater, ga oss en kveld for historiebøkene.

Neste sommer er 26 års smerte over.

Norge skal være med i sitt fjerde verdensmesterskap.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article