«Skrur på turbosjarmen»

Med supersjarmerende Maia Kealoha i hovedrollen som den 6 år gamle Lilo, er det lett for publikum å koble seg på eventyret i nyinnspillingen av animasjonsfilmen «Lilo og Stich» fra 2002.

«Live-action»-versjonen har også tatt vare på den muntre tegneserievolden. Med det blå, lodne og helsprø romvesenet Stitch i den andre hovedrollen, bevarer regissør Dean Fleischer Camp mye av den rampete og elastiske slapsticken fra originalen.

Manuset gjør et par endringer som dessverre demper den såre nerven i familiebåndene rundt foreldreløse Lilo. Drøye 20 minutter ekstra spilletid gjør også nyinnspillingen mer omstendelig enn animasjonsfilmen.

Likevel, her er det nok Disney-nostalgi og energi til å underholde både liten og stor i kinomørket.

Eksildømt eksperiment blir smadreglad kjæledyr

I en galakse langt unna har den eksentriske forskeren Dr. Jumba Jookiba (Zach Galifianakis) skapt «Eksperiment 626» - en vilter liten krabat bygd for ødeleggelse.

Sjefen for United Galactic Federation er ikke imponert og vil sende skapningen i eksil. Men den blå virvelvinden rømmer og setter tilfeldigvis kursen mot jorden.

Der har Lilo (Maia Kealoha) sitt å stri med. Hun blir mobbet av jevnaldrende, hun krangler med storesøsteren Nani (Sydney Elizebeth Agudong) og sosialarbeideren Mrs. Kekoa (Tia Carrere) truer med fosterfamilie.

Alt Lilo ønsker seg er en venn. Alt Stich ønsker seg er et menneskelig skjold. Resultatet er en viljesterk 6-åring med et kjæledyr av den meget smadreglade sorten.

Sprudlende barnehovedrolle

Mye av komedien ligger i den egenrådige oppførselen til våre to hovedpersoner. Her ligger det gjenkjennelig opprørstrang som også tar vare på utenforskapet begge disse foreldreløse skapningene kjenner på i møte med forventninger fra autoriteter og voksne.

Men 2025-utgaven av «Lilo & Stich» er ikke like magekriblende ellevill, og den griper ikke like sterkt som originalen.

To nyskrevne rollefigurer legger en demper på sårbarheten og kraften i det fortvilte familiedramaet som ligger i filmens kjerne. Her mister også filmen noe av fantasifullheten fra originalens tullete rollegalleri.

Et mildere manus klarer likevel ikke å dempe karismaen til barneskuespiller Maia Kealoha.

Hun skrur på turbosjarmen i rollen som Lilo og mestrer både det morsomme, det søte og det såre. Her går Disneys velbrukte sjarmbarometer raskt opp i «ååååh», og Kealoha gir sprudlende humør til en ellers ganske stiv nyinnspilling.