Sandra Andersen Eira (38) er gravid og fremmedkriger i Ukraina

Loga sámegillii.

Da Zelenskyj åpnet for vestlig hjelp i krigen, kastet Sandra Andersen Eira (38) seg på første fly.

I tre år har Sandra vært fremmedkriger i Ukraina.

En hverdag preget av skudd, død og kaos.

– For oss handler alle dager om å overleve. Vi har aldri pause, sier Sandra.

Men nå tenker hun ikke lenger bare på sin egen og lagkameratenes overlevelse.

Hun har blitt gravid i Ukraina.

– Rekker vi å komme oss hjem til Norge for fødsel?

– Jeg var aldri i tvil

Sandra er vokst opp i Porsanger i Finnmark.

Et sted som ble hardt rammet under andre verdenskrig gjennom blant annet den «brente jords taktikk».

– Vi har mange eldre som husker krigen og evakueringen veldig godt.

Sandra forteller at hun har stor respekt for de som kriget i Nord-Norge.

I tillegg føler hun ekstra nærhet til ukrainere.

– Jeg har vokst opp og jobbet med mange østeuropeere, blant annet ukrainere.

Da Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina 23. februar 2022, sto Sandra ovenfor valget som ville endre livet hennes.

– Jeg var aldri i tvil om å dra eller bli, sier Sandra.

Fra politiker til fremmedkriger

Fra å være fisker og sametingsrepresentant for NSR, var hun plutselig ved frontlinjen i Ukraina.

Livet der hjemme har etter hvert vist seg å være vanskelig å kombinere med krigen.

Det er nemlig lang pendlervei mellom Ukraina og Sametinget i Karasjok.

En reise hun har tatt flere ganger de siste årene.

Nå har hun bestemt seg for å ikke stille til gjenvalg ved sametingsvalget 8. september.

– Min sametingskarriere over, sier Sandra, som de siste årene har hatt størst fokus på krigen.

Et etablert liv i Ukraina

Sandra har deltatt i kamphandlinger i blant annet Moschun, Bakhmut og Krynky.

I juni i år mottok hun utmerkelsen «stålkorset» under en medaljeseremoni i Kyiv.

Den største medaljen for 38-åringen har likevel vært kjærligheten hun fant tross krigens brutalitet.

– Jeg har giftet meg og har familie, hund, bil og leilighet her, forteller hun.

Nå venter hun og mannen også en liten gutt i september.

– Jeg er ikke lenger i infanteristyrkene, i skyttergravene i fronten, og blir truffet av artilleri og droner.

– Nå er jeg i spesialstyrkene, og har en mer «normal» hverdag med noen fasiliteter som vi anser som luksus.

Sandra peker på gjenstander som kjøleskap og seng.

Planen er å komme seg til Norge for fødsel, for å sikre at barnet får en rolig start på livet.

– For oss er det veldig viktig at ungen vår blir født i Norge, sier Sandra med en alvorlig stemme.

Håpet er at freden skal komme før den tid.

Tror ikke våpenhvile er nær

Fred tror ikke Tormod Heier er sannsynlig innen september.

Han er professor ved Forsvarets høgskole, med militær strategi og operasjoner som spesialfelt.

– Krigen er en utmattelseskrig som tærer veldig mye på den ukrainske befolkningen og det er store begrensninger på personell i det ukrainske forsvaret.

Heier sier at til tross for at det har blitt snakket om en fredsavtale, så er russiske og ukrainske parter veldig langt fra hverandre.

– Så lenge Russland ser at det fortsatt er en fremgang å spore på bakken i Donbas uten at økonomien blir alt for overopphetet, så tror jeg Putin vil holde trykket oppe.

Heier mener likevel at situasjonen på fronten er nokså stabil akkurat nå.

– Russland gnager seg sakte, men sikkert innover. De tar ukrainsk terreng på størrelse med omtrent Bærum kommune en gang i måneden.

– Det er små områder de klarer å ta hvert år. Skal de holde på sånn så vil de bruke 85 år på å okkupere Ukraina, legger han til.

Krigen har endret henne

85 år med krig er neppe det Sandra ser for seg.

Hun kjenner allerede konsekvensene av de tre siste årene.

I desember 2024 anslo Nato at over 1 million mennesker hadde mistet livet siden krigens start.

65 av dem var Sandras lagkamerater.

Hun har laget en genser med de falne lagkameratenes navn.

En av dem er norske Stian Meland.

En annen er kaptein Igor Kolosnitsyn.

Han var forlover i bryllupet hennes.

– Som min ektemann bruker å si: Ingen av oss kommer noensinne til å bli de samme. Vi er endret permanent.

Krigen mot klokken

Samtidig finnes det lyspunkt i hverdagen.

– Det er ekstreme ytterpunkter. Du har ekstrem glede og ekstrem sorg.

For en som ikke har opplevd krig, kan glede i en krigssone virke fjernt.

– Det er gode nyheter når folk får unger eller gifter seg og så er det dårlige nyheter når vi mister mange.

Selv om Sandra håper på snarlig fred, er hun forberedt på at det kan ta lang tid.

Hvis en ting er sikkert, så er det at fødselen nærmer seg.

Det blir en krig mot klokken om både hun og ektemannen rekker fødsel i Norge.

Gir aldri opp

Fremtiden er usikker for Sandra og ektemannen.

– Vi avventer krigssituasjonen og håper på enten fred eller papirer som tillater oss begge å forlate Ukraina og leve et bedre liv i Norge.

– Men for nå er det kun snakk om fødselspermisjon, og vi fortsetter å gjøre vår plikt i aktiv tjeneste i det ukrainske forsvaret, legger hun til.

For henne handler dette om et løfte hun har gitt sin ektemann og sine lagkamerater.

– Jeg ser aldri alternativet om å gi opp.