5 hours ago
1
Frisparket går over muren og ned i nærmeste hjørne. Aron Eyfjord Hreidarsson (14) gjør det etter oppskriften til Manchester United-legenden David Beckham på 90-tallet.
Vi er på Kringsjåbanen i Oslo, i fjor høst. Viking-gutten Aron spiller eliteseriefotball mot Lyn.
«Nasjonal G14» er en liga forbeholdt de beste 13–14-åringene i norske toppklubber.
De aller yngste kan være 11 år.
I troppen til kampene kan klubbene ha inntil fire spillere som fyller 13 i løpet av året – og én spiller som fyller 12.
Ligasystemet fra G14 til G19 er eksklusivt for gutter.
– Drømmen er Manchester United, sier Aron.
Aron følger trenden for de største fotballtalentene i Norge.
Svært ung har han tatt steget fra en liten klubb, Ganddal IL i Sandnes, til regionens desiderte toppklubb: Viking FK.
I artikkelserien «Det delte Fotball-Norge» vil VG se på tiltak for de yngste talentene, fra 12–15 år, som velges og selekteres av toppklubber og Norges Fotballforbund (NFF).
VG har studert flere hundre overganger til toppklubber for barn tilbake i tid – for å se hvor de ender opp som seniorer.
VG har sett på utviklingen til dem NFF kalte «de største talentene vi har» – og som ble tatt ut på nasjonale talentleirer som 13–14-åringer.
Ble de gode? Eller sluttet de med fotball?
Norsk fotball har satset mye penger på unge gutter som Aron.
Siden forrige gang et norsk lag spilte i Champions League – Rosenborg i 2007/08 – har medieavtalene pøst inn ti milliarder til Eliteserien, 1. divisjon, Toppserien og cupen.
Den siste avalen fra 2023 var historisk bred og inkluderte også divisjonsnivå tre og fire.
Men det er toppfotballen som har håvet inn desidert mest. Rundt 500 millioner er blitt øremerket for å utvikle bedre spillere.
Klubbene har bygd akademier og ansatt et par hundre utviklingstrenere. Suksessraten måles og premieres med mer penger.
Systemet har et tungt og seriøst navn:
Akademiklassifiseringen.
Bakgrunn
Spillerutvikling i toppklubbene
Hvordan startet det?Siden 2008 har Norsk Toppfotball øremerket en betydelig del av mediepengene til spillerutvikling. Målet var flere profesjonelle utviklingstrenere, og frem mot 2017 økte antallet i full stilling fra 42 til 122.
Hva er Akademiklassifiseringen?I 2017 kom Akademiklassifiseringen. Den skulle sette klare standarder, gi retning, motivere og samtidig ta hensyn til klubbenes egenart og ulike konkurransefortrinn i sine regioner. Det innebar at Rosenborg med sine tre lag den gangen – G16, G19 og A-lag – skulle kunne klassifiseres på lik linje med Stabæk, som hadde 400 spillere fra G7 til eget A-lag
I 2022 var 26 av 32 toppklubber med i Akademiklassifiseringen.
Frem til 2023 ble 300 millioner kroner av mediemidlene investert i utvikling av unge spillere.
Lederne og fagfolket i Norsk Toppfotball har slått fast at dette arbeidet ikke bare må̊ videreføres, det må̊ gis større kraft.
I «Akademiklassifiseringsrapporten 2022» står det:
«For alle våre sportslige mål peker tilbake mot én ting: Vi må̊ utvikle bedre fotballspillere. Toppklubbene har derfor øremerket 90 millioner kroner av mediepengene årlig, de neste 6 årene for å styrke spillerutviklingsarbeidet.»
Alle klubbene som deltar i Akademiklassifiseringen, vil ha muligheten til å melde på sine lag i Nasjonal G14.
På våren spilles et gruppespill hvor alle lagene i hver gruppe møter hverandre én gang, enten hjemme eller borte. På høsten går lagene inn i et nytt puljeoppsett med nye grupper basert på plasseringen fra vårens gruppespill.
Norsk Toppfotball betaler reisestøtte for bortelagets kostnader, som beregnes etter en standardisert nøkkel, ikke reelle reiseutgifter.
Flere mener dette har tredd toppfotballen over barnefotballen, der de største klubbene prøver å velge og plukke de beste talentene.
Resultatet er at kløften mellom topp og bredde bare blir større og større.
Men: Virker det når toppklubbene tar over?
– Vi har 30 år med forskning på talentutvikling, og det er ingenting som tilsier at den modellen vi nå ser i norsk fotball er bedre eller like bra som en modell som ikke tar sikte på å identifisere, selektere og utvikle fra 12-årsalder, svarer Christian Thue Bjørndal ved Norges idrettshøgskole.
Christian Thue BjørndalFørsteamanuensis, Norges idrettshøgskole
– Her er det folk innen fotballen som mener noe annet?
– Altså, jeg driter egentlig i om folk er uenig. Hvis NFF eller andre er uenig, velger de å lukke øynene for en entydig forskningslitteratur, hevder Bjørndal.
Vi legger den ballen død i noen avsnitt.
Tilbake til Kringsjå, Oslo og Lyn–Viking, Nasjonal G14.
– Det går sykt mye kjappere. Du må tenke mer. Du må spille på færre touch.
Slik oppsummerer Aron sin nye fotballhverdag.
Den er snudd på hodet. Etter skolen tar han tog til Jåttavågen for å trene med Viking. Fire dager i uken.
Sesongen har vært innholdsrik, med turer til Sogndal, Kristiansand, Bergen, Skien og Oslo.
– Det er jo kjekt å få oppleve alt dette, sier Aron, som ble klar for Viking i januar i fjor, 13 år gammel.
Han blir satset på av klubben. Han er kaptein og boltrer seg sentralt i banen, i en flora av barn, store og små – akkurat så ulike det er forventet at 13–14-åringer skal være.
De siste årene har Norsk Toppfotball spisset satsingen:
- 11–12-åringer møtes til nasjonale turneringshelger, såkalte «elitetiltak».
- 13–14-åringer (med enkelte 11–12-åringer) har sin egen eliteserie. De blir fløyet rundt i Norge, bor på hotell og blør for draktene til Brann, Vålerenga, Viking og 20 andre toppklubber.
Hvordan påvirker dette barna?
Og hvem satses det egentlig på, når ingen kan peke på hvem i så ung alder som skal bli best til slutt?
Knut Nielsen, leder i Bærum SK, har en beskjed til norske fotballedere:
– Ikke vær så utålmodige! Det er ingen tvil om at tanken er å spisse enda mer fra klubbene som allerede har mest. Og med nasjonale ligaer allerede fra G14 er jo de store klubbene mye tidligere ute i spillermarkedet.
– Er det bra?
– Nei, jeg mener det stikk motsatte. Jeg heier på at spillerne skal få lov til å bli gode i sine egne klubber.
– Men er dette en suksessoppskrift for de større klubbene?
– Jeg tror absolutt ikke det. Jeg tror at det blir et mye større gjennomtrekk av ungdom som føler seg oversett fordi de etter hvert innser: «Oi, jeg kommer ikke med på elitelaget», svarer Nielsen.
I tillegg til å hente spillere kan de små klubbene avtale hospitering hos de store til elitekampene.
– Når elitelagene henter spillere fra andre deler av landet til et tiltak, akkurat den dagen, føles det tøft for de andre i eliteklubben som ikke får være med. Det er litt rovdrift på barna, mener Nielsen.
– Og hva blir det neste når en 13–14-åring er på nasjonaltiltak med en storklubb? Da blir jo alt annet etterpå en nedtur.
Han har observert hva som kan skje med så unge spillere.
– Vi har sett de barna komme tilbake til moderklubben med en ny, dårlig selvtillit – og at de faktisk slutter. De slutter å spille det vi kaller satsefotball. Det dras ordentlig i håndbrekket.
For veldig mange av talentene stopper det opp, av en eller annen grunn.
– Akademitiltak og nasjonale ligaer starter for tidlig. Det er bortkastet energi og midler, hevder Nielsen.
Har han rett? VG gikk i fjor høst tilbake i tid og sjekket:
- Rundt 500 overganger for barn i alderen 12–15 år til utvalgte toppklubber – i årene 2013–2017.
- 562 gutter som spilte i nasjonale ligaer som 13–14-åringer, den gang som kretslag – i årene 2017–2018.
- 126 gutter og 83 jenter i alderen 13–14 år som ble tatt ut til Statoil Talentleir – i årene 2016–2018.
Noen ble veldig gode – som Oscar Bobb, Andreas Schjelderup, Antonio Nusa, Osame Sahraoui, Emil Bohinen og Ola Solbakken. Alle disse er i dag proffer i utlandet, noen har også blitt superstjerner.
Men for de fleste er ikke dette historien.
De talentfulle 13–14-åringene i nasjonale ligaer var høsten 2024 blitt 19–21 år gamle. Hver fjerde av dem viste seg å ikke lenger være aktiv:
Statoil Talentleir var i 2016 og 2017 det øverste nivået for 13–14-åringer i NFFs landslagsskole.
I uttaket skrev forbundets talentsjef Håkon Grøttland:
«Spillerne er p.t. vurdert som de største talentene vi har i 2002-kullet. Ingen liten prestasjon med tanke på at over 16.000 gutter og 10.000 jenter født i 2002 spiller fotball i Norge.»
I fjor høst var disse guttene blitt 19–22 år – og de fleste hadde fått en reality check.
- 22 prosent spilte ikke fotball.
- 48 prosent var aktive i 3. divisjon eller på lavere nivå.
I dag sier talentsjef Grøttland at han er usikker på hvor «dårlige» disse tallene faktisk er.
– Frafall legges ofte frem som noe negativt, men jeg tror svært mange av de 22 prosentene kommer tilbake til fotballen i en eller annen rolle, og ser med glede tilbake på reisen de hadde i tenårene, sier Grøttland.
Håkon GrøttlandTalentsjef i NFF
Siv Gjesdal, førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole (NIH), sier at unge spillere skal stå sterkt i seg selv for å ikke bli påvirket av ytre faktorer som møter dem:
Press. Konkurranse. Lang reisevei. Mye usikkerhet. Mye ustabilitet.
– For i utgangspunktet er jo det stort sett med på å ødelegge den indre driven hos de unge spillerne, sier Gjesdal.
Siv GjesdalFørsteamanuensis, Norges idrettshøgskole
Hun har forsket på hva som motiverer barn og unge.
– Det kan være riktig for noen å være med på disse talentsatsingene, men ikke for alle. Og da oppstår det fort problemer dersom spillere og foreldre føler de må inn i systemet – eller helt reelt må det fordi andre alternative tilbud blir utvannet og nedprioritert, sier Gjesdal.
Bakgrunn
Talenter som slutter med fotball
- For landets aller største guttetalenter, de som ble tatt ut på Statoil Talentleir, er frafallet 22 prosent når de er blitt 19–22 år.
- For landets aller største jentetalenter, de som ble tatt ut på Statoil Talentleir, er frafallet 31 prosent når de er blitt 19−21 år.
- For kretslagsspillere i nasjonale ligaer er frafallet 25–30 prosent når de har når 19–21 år.
- For spillere som i tidlig alder gikk til klubbene Brann, Stabæk, Rosenborg og Vålerenga, er frafallet fra 38 til 59 prosent når disse er blitt 19–26 år.
I fjor ble trenere, ledere, spillere og foreldre i Oslo-fotballen dybdeintervjuet Siv Gjesdal og andre forskere fra NIH.
– Intervjuene viser et tydelig skille, beskriver hun.
– Et skille mellom dem som er krystallklare på at «vi skal spisse mer, dette skal vi bli tøffere på, dette skal vi gjøre på yngre spillere» – og alle de andre som roper «varsku», også innenfor toppklubber.
Gjesdal sier hun gjerne møtes av et klassisk motargument: Se på dem som er på landslaget, de fleste av dem har gått til en toppklubb i tidlig alder.
Men her er folk innen toppfotballen altfor lite kritiske, mener forskeren.
– Spørsmålet er jo ikke om noen blir gode, for noen må fylle de plassene i toppen, men hvor gode blir de? Og hvor gode kunne de som ikke ble selektert, ha blitt? Det er mye vanskeligere å svare på. Kunne de ha blitt bedre et annet sted? Og hva med alle de andre, spør NHI-forskeren – og sikter til dem som velger å gi seg med fotballen i løpet av tenårene.
Hun utdyper med tre påstander:
- Det begynner med at det velges på feil grunnlag. Norsk fotball prioriterer dem de tror skal bli best, men vi kan ikke se det allerede på 12–13-åringer.
- De som ikke velges, får det vanskeligere: Mindre oppmerksomhet og ressurser. De vil også selektere seg selv litt ut.
- De som velges, puttes inn i et system med mye press.
– Og hva gjør de med trenerne? Altså, vi får jo trenere for unge spillere som opererer på samme måte som i seniorfotball. «Backen min er litt svak, ja, men da må vi hente en ny back.» Det er et helt feil perspektiv for en utviklingstrener. Skal ikke du utvikle spillene dine, da? Er ikke det hele poenget, spør Siv Gjesdal.
Hennes forskerkollega Christian Thue Bjørndal mener 30 år med forskning viser at norsk fotball går i gal retning.
– Altså, her har vi et svært godt kunnskapsgrunnlag internasjonalt. Vi har god, solid dokumentasjon på dette over mange år, i mange forskjellige kontekster, og fortellingen er lik hver gang, sier Bjørndal.
– Det har han helt rett i, mener Siv Gjesdal.
– Det er stor enighet, men forskningen er ikke god nok. Det er så utrolig vanskelig å forske på dette. Fordi vi aldri vet alternativet. Vi kommer aldri til å vite det, vedgår hun.
Gjesdal vil ha mer forskning fra fotball, og fra Norge, knyttet til konkrete tiltak og systemer.
VG trekker frem landslagskvartetten Haaland, Ødegaard, Nusa og Bobb som «bevis» på Norge må gjøre noe riktig.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB– Jeg synes jo Haaland på mange måter er et motsatt eksempel, da. Som vi kanskje ikke er flinke nok til å belyse, mener Gjesdal.
– Det må du utdype!
– Alf-Ingve Berntsen skrev en hel bok om hvordan de klarte å ivareta en stor gruppe guttespillere. Den belyser hvordan det faktisk er mulig, med godt trenehåndverk og solid fotballfaglig opplegg, å tilrettelegge for god spillerutvikling som fostrer toppspillere og bredden samtidig. Opp til en viss alder, selvsagt, svarer Gjesdal.
– Så er det verdt å nevne at dét antagelig aldri hadde vært mulig i storbyene, hverken da eller nå.
Gjesdal mener logikken brister fra start når Fotball-Norge prøver å lage et system som skal kontrollere at vi skaper en Oscar Bobb eller Martin Ødegaard.
– Jeg har fått oppleve Oscar Bobb på nært hold. Spillere som han gjorde jobben selv. Og disse navnene er særtilfeller. Oscar var unik fra han var liten.
Gjesdal har en liten erkjennelse: Hun har trent Oscar Bobb, og da Bobb var ti år, dro de med Skeid på en turnering i utlandet – av den typen som er i strid med barneidrettsbestemmelsene.
Hun hadde ikke gjort det samme i dag.
– Jeg tror alle har forståelse for at sånne enkelttilfeller er noe du kanskje må gjøre andre ting med. Problemet er at det sprer seg utover. Det hentes spillere av større klubber som ikke trenger å hentes. Som har det godt nok der de er, sier NIF-forskeren.
På Ullevaal stadion møter vi Erik Hoftun – selv en «late bloomer» på fotballbanen.
I sin aktive tid ble sportssjefen i Norsk Toppfotball regnet som en kreativ midtstopper, en som strategisk tok med ballen fremover og skapte overtall for Rosenborg i viktige Champions League-kamper.
Men han brukte tid på å bli god. Først som 22-åring ble han Molde-spiller på øverste nivå.
Nå møter han VG med et regneark som viser at 69 prosent av dagens landslagsspillere gikk tidlig til toppklubber – det vil si før fylte 16 år. Dette er statistikken forskerne fnyser av.
– Jeg tror ikke det blir så mange Rune Bratseth-historier i fremtiden, spår Hoftun.
Også Bratseth, kanskje tidenes beste norske forsvarsspiller, var en «late bloomer». Først som 22-åring tok han steget fra breddefotball i Nidelv IL til Rosenborg. Bratseth var nesten 25 år da han debuterte for landslaget.
Foto: Erik Johansen / NTBI dag sliter Fotball-Norge med å få frem midtstoppere av internasjonal klasse.
– Jeg tviler ikke på at opplegget generelt er mye bedre i toppklubber enn i breddeklubber. Du kan være veldig sårbar på breddenivå, mener Hoftun.
Sårbar fordi det kan være for få treninger, for dårlig kvalitet og for få medspillere på samme nivå.
Sportssjefen sier han skjønner at det kan diskuteres når en spiller bør gå til en toppklubb. Det finnes plusser og minuser. Og dette skjer ikke på samme måte i alle toppklubbene, det er fortsatt rom for å gjøre på ulike måter.
– Norsk Toppfotball og NFF kritiseres for å begynne for tidlig med nasjonale ligaer for unge spillere?
– Det handler om jevnbyrdighet. Å spille kamper på høyest mulig nivå mot like gode spillere. Kamperfaring står jo svært sentralt i utviklingen av fotballspillere, svarer Hoftun.
– Det at toppklubbene gjennom sin akademisatsing – der de har tatt voldsomme steg de siste årene – også tilrettelegger for gode kamptilbud, er en kjempeviktig del av utviklingen til en fotballspiller.
– Skulle du gjerne begynt spissingen enda tidligere?
– Vi må også huske på hvor vi er nå. Vi er i Norge, og vi må se oss selv i den norske konteksten. Så er vi mye ute for å se hvordan det gjøres i andre land. Hvis du sammenligner med de beste fotballnasjonene, begynner vi kjempesent i Norge. I Barcelona vil jeg anta at de fleste spillere har kommet til akademiet når de er seks, syv, åtte år.
Hoftun påpeker det åpenbare: Skal du bli profesjonell fotballspiller, må du på et eller annet tidspunkt til en toppklubb.
– Det er jo stor forskjell på 12 og 15 år. Mange av dem som går til en større klubb når de er 12, blir kastet ut når de er blitt 15–16?
– Ja. Så jeg er med på spørsmålet ditt om hvor det blir av dem som ikke går hele veien. Det må vi gjøre en bedre jobb for å kartlegge, faktisk.
I en gruppe på 20 13-åringer går det ikke an å plukke ut hvem som kommer til å bli best, erkjenner Hoftun. Men han mener han kan se hvilken halvpart som ikke blir gode.
– I England selger Chelsea og Manchester City akademispillere. Ja, det er blitt big business for dem. Cole Palmer er det beste eksempelet. Jeg tror vi vil få se mer av dette i Norge også.
Foto: Rafal Oleksiewicz / Pa Photos / NTB– Er Akademiklassifiseringen og nasjonale ligaer en driver for overganger blant unge spillere?
– Motivasjon for alle våre klubber når de henter spillere, er å prøve å skape toppspillere. Og først og fremst for å gjøre eget A-lag best mulig, da. Og så ligger det en økonomisk mulighet i å videreutvikle så gode spillere at de blir salgbare. svarer Hoftun.
– Produktivitetspoeng, det er ikke sånn kjempestore summer det er snakk om. De kan utgjøre en forskjell på stjernenivå, men det er ikke snakk om titalls millioner ekstra.
– Dere skriver at «ting har begynt å virke»?
– Jeg ser at ting har begynt å fungere, og jeg ser at ... vi har jo verdensklassespillere på herresiden nå. Ting peker oppover etter en del år med mye kritikk av norsk fotball.
– Et resultat av godt arbeid over tid?
– Ja, vi velger å tro det.
Men forskerne på Norges idrettshøgskole er ikke imponert.
– Det de gjør, er å vanne ut det som kan være en konkurransefordel i Norge. De har sett seg blinde på hvordan det gjøres i utlandet, mener Christian Thue Bjørndal.
Han synes økte ressurser og fokus på ungdomsfotball kan være supert, hvis pengene brukes riktig.
Istedenfor å bruke masse penger på å dra til Spania, Nederland, England eller Tyskland bør Norsk Toppfotball heller være mer interessert i å forske på sin egen kontekst, med et kritisk blikk, mener Siv Gjesdal.
– Vi har god dokumentasjon på at det går an å si at det dagens system ikke virker. Men hvis du gir et dårligere tilbud til alle som ikke får være med, så kommer systemet til å «virke». Det er en ganske dum måte å organisere talentutvikling på, sier Bjørndal.
– Har du noen konkrete eksempler som viser at du har rett?
– Det er mange studier, svarer han – og presenterer et lite utvalg:
Bakgrunn
Forskningen Christian Thue Bjørndal viser til
Hva skaper en mester?«Hva skaper en mester? Tidlig allsidig trening – ikke tidlig spesialisering – gir best grunnlag for verdensklasseprestasjoner» – av Arne Güllich mfl.
En metaanalyse av 51 studier viser at verdensklasseutøvere oftere har trent flere idretter i oppveksten, startet hovedidretten senere, trent mindre spesialisert og hatt langsommere utvikling enn utøvere på nasjonalt nivå.
Blant ungdomsutøvere er tidlig spesialisering og høy treningsmengde i én idrett assosiert med høyere prestasjoner – men kun på kort sikt.
«Effekter av tidlig talentutvikling på junior- og seniorprestasjoner: En systematisk oversikt og metaanalyse» – av Arne Güllich og Michael Barth.
Denne metaanalysen undersøker om det å delta tidlig i talentutviklingsprogrammer (TPP) – som aldersbestemte landslag eller idrettsakademier – fører til bedre prestasjoner senere. Mange nasjonale idrettssystemer investerer tungt i slike programmer, som velger ut unge talenter tidlig.
Studien analyserer 51 effektstørrelser fra over 6000 utøvere. Resultatene viser tydelig at unge som presterer godt på juniornivå, som regel startet i TPP tidligere enn andre – men at seniorutøvere som presterer best, oftere startet senere.
Boken forteller hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst – av Charlotte Lunde og Per Brodal.
Hva kjennetegner topputøvere«Hva som kjennetegner junior- og seniorutøvere på toppnivå er motsatt: En systematisk gjennomgang av trenings- og aktivitetsmønstre» – av Michael Barth mfl.
En metaanalyse av 71 studier viser at voksne verdensklasseutøvere i oppveksten oftere hadde sen start, mindre spesialisert trening og mer trenerledet flersportsaktivitet. I kontrast hadde dyktige ungdomsutøvere tidlig spesialisering, mer trening i hovedidretten og rask fremgang. Lek med jevnaldrende hadde liten betydning.
Tidlig spesialisering kan gi raske resultater, men variert bakgrunn ser ut til å støtte langsiktig utvikling bedre.
Siv Gjesdal lener seg både på egen forskning fra Oslo-fotballen og på internasjonale studier.
Hun mener resultatene er krystallklare på at en tidlig identifisering av fremtidig toppspillere ikke fungerer.
Særlig peker hun på studier fra Tyskland og Nederland:
Bakgrunn
Forskningen Siv Gjesdal viser til
Nederlandske talenter«Karrieremønstre i talentutviklingssystemer for menn og kvinner i fotball: Den typiske veien til toppen er ikke typisk» – av Jan Verbeek mfl.
Undersøkte nesten 3000 nederlandske gutter og jenter for å se om tidlig rekruttering faktisk henger sammen med toppnivå som voksen.
Spillere med avbrutte og utypiske karriereløp (pauser, tilbakeslag, bytter klubb/akademi) ble oftere elitespillere, spesielt på landslagsnivå.
– Den viser at sannsynligheten for å nå toppnivå faktisk er noe høyere hvis de selekteres inn i formaliserte akademier senere. Videre viser den hvor unike veiene til toppfotballen kan være, hvor også flere av dem som når toppen, faktisk går ut og inn av akademier i løpet av ungdomstiden, påpeker Gjesdal.
«Trening og lek i utviklingen av tyske toppspillere i profesjonell fotball» – av Manuel Horning mfl.
Studien fra 2014 sammenlignet 52 Bundesliga-spillere (inkludert 18 landslagsspillere) og 50 amatører fra nivå 4–6 og kartla deres mengde og type aktivitet fra barndom til voksen alder.
– Den viser hvordan landslagsspillere i Tyskland skilte seg fra amatørspillere. De hadde mer egenorganisert trening i barndommen, deltok mer i andre idretter i ungdomstiden, spesialiserte seg senere i fotball og først hadde mer organisert fotball fra de var 22 år, beskriver Gjesdal.
«Utfordringer med å finne og velge talenter i idretten» – av Joseph Baker.
Tar for seg utfordringer med hvordan «talent» forstås og brukes i toppidrett. Forfatterne peker på problemer som tidlig identifisering, skjeve utvalgskriterier, dårlig prediksjon av fremtidig prestasjon og konkurranse mellom idretter. De argumenterer for at slike forhold svekker effektiviteten i utviklingssystemene.
«Et trenerperspektiv på mestringsklima i norsk ungdomsfotball med konkurransefokus» – av Siv Gjesdal.
– En av mine nyere artikler viser at trenere kan opptre mindre hensiktsmessig fordi de er redde for å miste spillere til andre klubber. Det er bekymringsfullt, mener Gjesdal.
Spørsmålet «er det verdt det?» er minst like viktig som «om det virker», mener hun og peker på mulige negative sider ved selektering – som prestasjonsangst, lavere trivsel og frafall.
– Dette handler om hva vi vil at norsk barne- og ungdomsidrett faktisk skal være, påpeker Gjesdal.
– Om vi vil at den skal være profesjonalisert for å serve toppidretten – eller om den har en verdi i seg selv.
I Sandnes har Aron fylt 15 siden vi traff ham i Oslo i fjor høst.
Foto: PrivatPå hjemmebane følger pappa Hreidar med på den travle hverdagen til sønnen, med skole, pendling og kamper.
– Du må være litt ekstra motivert for å kunne gjøre dette, sier han.
Siden han lærte å gå, har Aron nærmest bodd på fotballbanen i nabolaget. Han har elsket det.
– Jeg har to sønner som er ganske ulike. Aron er veldig ivrig, og han velger den veien helt selv. Så har jeg en som ikke er like motivert, og som får en annen type oppfølging – i sitt tempo, forteller Hreidar.
I Ganddal IL hospiterte Aron på aldersnivå både ett og to år opp. Etter overgangen til Viking som 14-åring er belastningen faktisk blitt litt mindre, mener han, fordi han blir fulgt nøye med på av trenerapparatet. Skadene har også uteblitt.
Å reise rundt som fotballspiller gir masse påfyll, opplever Aron.
– Han kommer alltid hjem med et smil rundt munnen. Han gjør jo egentlig det han aller helst vil gjøre. Så da legger han fra seg playstationkonsollen litt tidligere på kvelden, for å stå opp og ta fly til bortekamp i Oslo.
– Hva om han møter motgang etter å ha tatt dette steget?
– Motgang er sunt for alle å få litt av. Du kommer ikke langt hvis det bare er fryd og gammen. Vi skal hjelpe Aron å håndtere dét, når de tidene kommer. Han har vist seg å være en sterk karakter når han har hatt belastningsskader tidligere, svarer pappa Hreidar.
– Han har alltid snakket om at han skal spille profesjonell fotball. Så må jeg bare prøve å hjelpe ham til å realisere drømmen. Så lenge Aron er motivert, skal han få all den hjelpen han trenger av oss som foreldre.
English (US)