Jeg tror vi overvurderer hvor mye VM kommer til å forandre Norge.
Bildene som har festet seg på netthinnen min, fra arenaene i USA og folkehavet i norske byer, har allerede noe uvirkelig og feberaktig over seg.
Som om det er en drøm du våkner opp fra på morgenkvisten.
Scoret virkelig Haaland alle disse målene? Spilte Norge tiki-taka i sluttminuttene mot Brasil? Brukte vi de lyse nettene til å danse og ro i gatene?
Ja, det skjedde faktisk.
Og ikke bare det: I en fragmentert, individualistisk og splittet verden følte vi oss endelig som en del av noe større.
Som om alt som til vanlig skiller oss – by og land, alder og legning, etnisitet og religion, høyre- og venstresympatier – var fullstendig uviktig.
Som om «det nye vi» – begrepet statsminister Jonas Gahr Støre har brukt hele karrieren på å konstruere (og som han har blitt latterliggjort for) – plutselig bare åpenbarte seg foran nordmenns øyne.
Det finnes ikke noe som samler et land og en verden i fredelig kappestrid og inkluderende patriotisme på samme måte. Herregud, for en mektig kraft fotballen er.
Men kommer det til å forandre Norge?
Det kommer nesten garantert til å forandre norsk fotball, som Haaland og Solbakken begge har vært inne på. Selv når den gylne generasjonen født mellom 1995 og 2005 en gang er historie, kommer Norge til å være en langt stoltere og mer selvsikker fotballnasjon.
Vi kommer til å kvalifisere oss til mange mesterskap og spille viktige utslagskamper, slik Danmark gjorde i tiårene etter superlaget på åttitallet. Det beste ligger trolig foran oss.
Haaland og roingen kommer til å forandre bildet av Norge i utlandet. En verdensberømt superstjerne og en kollektiv feiring som kommuniserer med historien og vikingmytologien, er oppskriften på «soft power».
Haaland er i ferd med å bli det Usain Bolt var for Jamaica, og Maradona og Messi har vært for Argentina – en universell døråpner når du snakker med en afghansk drosjesjåfør, en politimann i Indonesia eller unger på den afrikanske landsbygda.
Men kommer det til å forandre det norske samfunnet? Høyresiden ser ny nasjonal stolthet, venstresiden ser solidaritet, og folk med minoritetsbakgrunn ser inkludering.
Kommentatorer håper at det «herder samfunnslimet» og har en «varig virkning».
Her er det nødvendig å innta rollen som festbrems, er jeg redd.
Vi vet nemlig noe om hva VM-suksess gjør med et land, og hva den ikke gjør. Sommeren 1998 befant Frankrike seg i kollektiv VM-eufori. Anført av Zinédine Zidane og «regnbuelandslaget» med hvite, brune og svarte spillere gikk de hele veien og slo Brasil 3–0 i finalen – landets første VM-gull.
I Paris var det flere mennesker ute i gatene enn noen gang siden frigjøringen fra nazistene. Enorme bannere i trikolorens farger og «Zidane President» lyste opp Champs-Élysées.
Selv blaserte franske politikere og kommentatorer mistet alle hemninger.
Landslaget, ble det sagt, gjorde mer for integreringen enn tiår med politikk. Hvis landslaget kunne vise de positive flerkulturelle verdiene, måtte vel dette være overførbart til samfunnet også?
Vel, drøye tre år senere møtte Frankrike den gamle kolonien Algerie til en vennskapskamp i Paris.
Norge er ikke Frankrike, innvender du sikkert. Landslaget vårt er ikke flerkulturelt på samme måte, og vi har ingen vanskelig kolonihistorie å bale med.
Men poenget er mer universelt.
Kraften i felles nasjonale øyeblikk er så sterk at vi systematisk overvurderer konsekvensene de har over tid. Mens det som virkelig har forandret Norge de siste tiårene – tenk migrasjon og nyliberalisme – går langsomt og umerkelig.
aNorge blir en bedre fotballnasjonbVi får sterkere nasjonalt samholdcNorges omdømme i verden styrkesdIngen varig endring
Mange nordmenn tenkte nok at rosetogene etter 22. juli 2011 og dugnaden under covid skulle bringe folket tettere sammen, slik de først gjorde.
Jeg sier selvfølgelig ikke at dette er likt. Men jeg tror at de som snakker om solidaritet, enhet og inkludering, vil merke skuffelsen når sommeren er slutt og folk er tilbake i den vante krangelen om hva det vil si å være norsk, hvor vi er på vei som land, og hvorfor landslaget spiller så elendig i novembermørket.
I idretten snakker man om «muskelminne», at det er lettere å gjenvinne tapte ferdigheter om man en gang har hatt dem.
Kanskje er det sånn bildene fra denne sommeren vil lagres i oss nordmenn: som et kollektivt nasjonalt muskelminne?

2 days ago
6











English (US) ·