Hva skjer når vi slutter å lære på norsk?
Forleggerforeningen og tidligere politiker (V)
Forestill deg en norsk lærer i den norske skolen, som aldri har lest en fagbok på norsk.
En lærer som har tilegnet seg all fagkunnskap på engelsk, og som skal undervise norske barn – på et språk som aldri var en del av lærernes egen utdanning.
Det høres kanskje søkt ut, men dette er virkeligheten om få år, hvis vi ikke tar grep.
Stadig mer av akademisk litteratur skrives og formidles nå på engelsk, også her i Norge.
Det gjelder ikke bare doktorgradsavhandlinger og tidsskrifter, men også pensum ved høyere utdanning.
I dag kjøper norske studenter i gjennomsnitt bare 1,6 norske lærebøker i året.
Samtidig kuttes det i norske fagbøker på pensumlistene, og mange fagbøker lastes heller ned ulovlig – gjerne på engelsk.
For forlagene betyr det én ting: Det lønner seg ikke lenger å gi ut faglitteratur på norsk. Det rammer også forskere og forfattere som ønsker å skrive på norsk.
Konsekvensene av dette er dype – og langt mer alvorlige enn det ser ut ved første øyekast.
Når et språk slutter å bære kunnskap, slutter det etter hvert også å bære kultur, identitet og faglig selvtillit.
Vi har sett det skje før.
I Sápmi og på Grønland finnes sterke historier om språk som ble fratatt sin funksjon som kunnskapsformidler.
Resultatet? Kulturer i oppløsning. Tap av selvtillit. Utenforskap.
Norsk er i ferd med å miste sin posisjon som kunnskapsbærer, ikke fordi det ikke duger – men fordi politiske og økonomiske valg tvinger det til å vike.
Det blir stadig vanskeligere å utgi lærebøker på norsk, fordi markedet for dem smuldrer opp.
Universitetene tar ikke ansvar for å bruke norsk i faglig sammenheng.
Og mest alvorlig: Politikerne snur ryggen til problemet.
Forsknings- og høyere utdanningsministeren vil ikke engang møte bokbransjen for å drøfte situasjonen.
Hvorfor er ikke dette viktig?
Språk er mer enn kommunikasjon – det er en ramme for forståelse.
Vi lærer ikke bare med språk, vi lærer i språk.
Når en lærer har tilegnet seg hele sitt faglige tankesett på engelsk, blir det ikke uten videre lett å oversette dette til norsk klasseromsundervisning.
Og hva gjør det med barna, som skal lære om historie, klima, filosofi og demokrati – på et språk som læreren aldri selv brukte til å lære det?
Hvis vi ikke setter dette på den politiske dagsordenen nå, vil det snart være for sent.
Det som trengs, er ikke bare flere bøker, men en bevisst språkpolitikk for høyere utdanning.
Universiteter og høyskoler må forpliktes til å inkludere norsk faglitteratur på pensum.
Staten må støtte produksjon og distribusjon av fagbøker på norsk.
Og vi må anerkjenne det som står på spill:
Ikke bare for forfattere og forlag, men for hele vårt samfunns evne til å tenke, lære og utvikle oss – på vårt eget språk.
Dette handler ikke om å stenge verden ute. Det handler om å sikre at vi fortsatt har et språk for å åpne den.