Norges siste kullgruve

4 hours ago 2

Svein Johnny Albrigtsen (60) rister på hodet og tråkker inn gasspedalen på vei ned til gruven.

Han har vært gruvearbeider på Svalbard i nesten 40 år. Før det jobbet faren hans i gruvene her.

– Man blir både trist og vemodig. Jeg synes synd på de unge som trives og vil være her, sier han til VG.

Mandag 30. juni er det offisielt slutt for Norges siste kullgruve, Gruve 7 på Svalbard med sine om lag 60 ansatte.

Snart gjenstår kun opprydningsarbeidet. Og en real fest – eller gravøl.

Her ligger gruven:

Gruvedriften handler om mer enn ansatte som mister jobben. Det handler om storpolitikk i en urolig tid, mener Albrigtsen.

– Jeg er redd for at dette svekker stabiliteten i det norske samfunnet på Svalbard. Vi er jo de som blir lenge. Mange andre er her bare et par år, også drar de hjem igjen til fastlandet, sier Albrigtsen, som også er leder av Svalbard Arbeiderparti.

Gravøl for gruven

Albrigtsen kjører seks kilometer inn i fjellet med en rød Toyota Hilux. Da tunnelen blir smalere bytter vi til en lav, åpen bil.

Hvis du har klaustrofobi, er ikke dette stedet å jobbe.

300 meter under bakken brukes en såkalt cutting-maskin til å bryte løs kullet.

Én styrer beistet av en maskin som spiser seg inn i fjellet, mens en annen kjører shuttlebilen som frakter kullet over på et belte.

Alt havner til slutt i en silo på utsiden. Deretter hentes kullet med lastebil og fraktes til kaia.

På en god dag «røver» de mellom 500 og 800 tonn kull i et «splitt».

Sånn ser det ut inne i gruven:

Plutselig høres et drønn inne i gruven.

– Wow, hva f ... var det?

Sikkerhetsinspektør Albrigtsen ler.

Gruvearbeiderne lar seg ikke skremme av lyder i fjellet. Her finnes det tunneler over alt. På et tidspunkt gir de etter og siger litt sammen.

– Da jeg begynte å gruven i 1985 ble det forbudt å gå under uboltet tak fordi mange fikk stein på seg. Da gikk skadene også ned, sier Albrigtsen.

Kunne du jobbet i kullgruve?a Ja! Det virker hyggelig. bAldri i livet. cFor den rette lønnen, absolutt.

Å være gruvearbeider er ikke uten risiko. På Svalbard har mange mistet livet, selv om det har blitt tryggere med årene.

– Det er et eget kameratskap i gruven. Man holder i lag og passer på hverandre, sier Albrigtsen.

Siste «splitt»

Allerede i 2021 ble det bestemt at kullkraftverket som forsynte Longyearbyen med strøm, og som slapp ut 70.000 tonn CO₂ årlig, skulle avvikles. Store Norske fortsatte å levere kull fra gruven, men kun til metallproduksjon i utlandet.

Egentlig skulle de stenge driften i 2023, men på grunn av krigen i Ukraina og høye kullpriser fortsette de i to år til.

Gruve 7 er ikke tom, men kullet som er igjen har for mye svovel i seg til at det er salgbart.

Dersom norsk gruvedrift på Svalbard skal fortsette må de åpne en ny gruve. Det koster fort en milliard kroner.

– Det er ikke naturlig å bruke store statlige pengebeløp på å subsidiere kulldrift når vi samtidig skal redusere klimagassutslippene, har statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) tidligere sagt.

Albrigtsen mener det ville vært en fornuftig investering, selv om de fleste sier det ikke er lønnsomt.

– Skal vi ha biler, fly, alt mulig, så må vi ha stål for å lage det. Til og med mobilene våre krever litt kull til noen komponenter. Det er ikke tvil om at verden skriker etter mineraler og bergarter.

– Her er det symbolpolitikk til gagns, mener han om gruvenedleggingen.

– Men hva med klimaspørsmålet?

– Jeg skjønner at de måtte stenge kullkraftverket, men industrien trenger fremdeles kull. Nå har jo mange begynt å diskutere det grønne skiftet. Det har antagelig gått for fort frem, mener Albrigtsen.

Forlater Svalbard

Da vi kommer opp fra mørket sitter Håkon Løvly (23) og Jacob Solli (24) på en scene laget for avslutningsfesten.

De to er ferdige med skiftet nede i gruven.

– Du har også rukket å bli skitten! bryter Løvly ut til VGs reporter med et smilende ansikt fullt av sort støv fra kullet.

Begge de to unge mennene drar tilbake til fastlandet når de er ferdige i gruven. Dermed føyer de seg inn i rekken av mange nordmenn som har forlatt Svalbard det siste året.

– Det er ingenting for meg her oppe lengre, sier Løvly.

For ham er det uaktuelt å jobbe i turistnæringen.

– Jeg er ferdig med Longyearbyen. Jeg har vært her i syv år og begynner å bli mett. Det er gruven som holder meg her. Hadde det blitt 10 år til, da hadde jeg blitt. Arbeidet er jævlig artig, så jeg kommer til å savne det, sier han.

Jacob Solli har jobbet tre år i Gruve 7, reist tilbake til fastlandet og kom tilbake i vinter. Denne gangen fikk han bare et halvt år med jobb.

– Man tenker på alle som har jobbet i Store Norske i over 100 år med gruvedrift, også skal man liksom være med å legge det ned. Det er rart, men det er vel sånn politikerne vil ha det, sier Solli.

I august flytter også han tilbake til fastlandet.

Oddvar Theodorsen i kontrollrommet sier det enkelt:

– Det er noe skjit.

Ett ubesvart spørsmål

Leder i lokalstyret Terje Aunevik (V) har «alltid» vært tilhenger av gruvedrift, sier han. Nå vil han ha en langtidsplan for Longyearbyens fremtid.

– Jeg forholder meg til nedleggelsen, men jeg synes det er synd. Gruvedrift er fundamentet for hele denne byen og det er knyttet sterke følelser og identitet til det, sier Aunevik.

Samtidig tror ikke Aunevik at nedleggelsen av gruven vil utløse en krise for det norske samfunnet på Svalbard, som han mener har en «enestående evne» til å omstille seg.

– Men det blir rart å ikke ha «gruvebusen» her, sier han.

Etter kullkraftverket stengte i 2023 har varme og lys i husene blitt sikret av dieselaggregat. Jevnlig shippes diesel fra fastlandet hele veien opp til øysamfunnet.

– Vi har ikke teknologi til noe annet. Ideen om fornybar energi lever i beste velgående, men nå er det ingen konkrete planer, sier sysselmester Lars Fause.

– Det høres ikke veldig miljøvennlig ut.

– Det hadde vært fint med fossefall som på fastlandet, men det er ikke sånn her. Energispørsmålet vil nok leve videre lenge, sier han.

Drømmen om Gruve 8

Svein Johnny Albrigtsen har planen klar. Han skal jobbe på Svalbard med å rydde i gruven frem til han blir 63 år. Da flytter han til Oslo for å nyte pensjonisttilværelsen; engasjere seg i politikk og skrive bok.

Nesten 40 år krypende i gruver merkes i knær, hofte, lår og rygg.

Likevel, hvis han fikk bestemme hadde det blitt åpnet en ny gruve på Svalbard.

– Hvis det ikke blir noe arbeid, så flytter folk. Men alle jeg snakker med sier at de ville kommet tilbake hvis det ble aktuelt med en ny gruve, sier han og fortsetter:

– Da hadde nasjonen Norge opprettholdt status quo og vi ville neppe fått noen problemer fremover. Jeg håper jo ikke det skjer, men vi er veldig naive.