5 hours ago
3
PrivatMed Pride-paraden like rundt hjørnet har jeg kjent på behovet for å si noe.
Student i medisinsk teknologi, Universitetet i Bergen
Det jeg sier nå, sier jeg ikke for å rope. Men for å minne oss selv – og kanskje hverandre – på hva som faktisk står på spill.
Jeg går med regnbuearmbånd for første gang i år.
Ikke for å provosere. Men fordi det føles godt, trygt og riktig.
Det er rart, egentlig – hvor liten en sånn handling er, og hvor mye det likevel vekker i meg.
Foto: Fredrik Hagen / NTBSom å sette seg selv litt mer åpent i verden.
Ikke fordi jeg har noe nytt å si, men fordi jeg har sluttet å skjule meg.
Og kanskje nettopp derfor har jeg begynt å kjenne på en uro. En skjerpethet. Et spørsmål som ikke slipper:
Er dette egentlig trygt? Er det varig?
Eller er aksepten bare et øyeblikk i flertallets velvilje?
Jeg ser hvor lett verdier snur når frykt får fotfeste.
Hvor raskt mennesker kan bytte prinsippene sine mot trygghet, moral og tilhørighet.
Og jeg ser hvordan enkelte miljøer, ideologier og fellesskap – både her hjemme og utenfra – bærer med seg verdier som ikke tåler mennesker som meg.
Noen ganger kamuflert som tradisjon.
Andre ganger som religion.
Av og til som «fellesskapets beste».
Jeg kan ikke late som om det ikke betyr noe hvem vi åpner dørene for – og hvilke ideologier vi samtidig lar slå rot under slagordet mangfold.
Enten du mener at homofile fortjener straff, at kvinner er underordnet, eller at annerledeshet er sykdom som bør fikses – da er det ikke jeg som skal bære byrden for at du skal føle deg velkommen.
Min toleranse stopper der din intoleranse begynner.
Ikke av hat, men av nødvendighet.
Og jeg spør meg: Hvem passer egentlig på friheten, når det begynner å koste å stå for den?
Ikke alle kulturer møter annerledeshet med overbærenhet. Ikke alle mennesker må leve med frykten for å bli avvist på identitetsnivå.
Men noen av oss gjør det – hver eneste dag.
Jeg har aldri hatt et behov for å være bedre enn noen.
Jeg vil bare kunne leve, og vite at min plass i samfunnet ikke er midlertidig.
Men det er vanskelig å ikke være på vakt når man vet hvor lite som skal til før strømmen snur.
USA viser oss det. Historien vår viste oss det.
Kommentarene våre i krisetid minner oss stadig på det.
Jeg merker hvor raskt folk lar seg skremme, hvordan frykt – og behovet for kontroll – forvandler verdier på en uke.
Jeg tror ikke på fiendebilder. Jeg tror på grenser, på klokhet og på konsekvens.
Jeg tror ikke at vi kan inkludere alt og alle uten å miste noe av det som gjør dette landet mulig å puste i.
Jeg tror på ytringsfrihet. På retten til å si nei. På retten til å være forskjellig.
Men jeg tror også på retten til å være trygg – ikke bare på papiret, men i praksis.
Og den retten må noen ganger forsvares i det stille – med vurderingsevne, med tydelighet.
Ikke alltid med bannere, men med integritet.
Så jeg går med det armbåndet. Ikke som en protest. Ikke som et krav.
Men som et stille «Her er jeg».
Og for å si: «Ikke glem hva det kostet å komme hit».
English (US)