«Nikita, du er nødt til å dra»

14 hours ago 6

Den første gangen Nikita Haikin kom til Norge, var det vinter og han kjørte på snødekte veier mot det han fryktet ville bli en ny fiasko.

For på denne tiden, før Bodø/Glimt og all suksessen som skulle komme, var det ikke en eneste klubb som ville ha keeperen.

Han hadde knapt spilt A-lagsfotball. Aldri fått en kontrakt som strakte seg lenger enn ett år.

Haikin hadde vært arbeidsledig i tolv måneder, vært på minst ti ulike prøvespill i forskjellige land og alltid fått samme beskjed: Han var ikke god nok.

Nå begynte han å bli lei hele greia, men så hadde han satt seg i bilen og dratt likevel, for å møte opp på enda et prøvespill i et ukjent land.

Langs veiene i Norge var alt rolig og helt hvitt. Helt til det plutselig dukket opp noe brunt – og stort. Fra bilsetet så Haikin dyret som nærmet seg ute i snøføyka.

Skapningen som krysset veien, var både majestetisk og litt merkelig.

– Jeg hadde aldri sett noe lignende før. Det var helt surrealistisk. Helt utrolig, forteller Haikin, som rakk å ta opp mobilen for å filme.

– Det var en elg!

Kanskje begynte det allerede her. Nikita Haikin husker i alle fall at han tidlig merket at det var noe med Norge.

– Jeg likte alt jeg så, naturen, hvordan det ble jobbet ... Jeg ble så godt tatt imot og tenkte: «Her vil jeg være.»

Men på prøvespillet i Kongsvinger, en klubb på andre nivå i Norge, gikk det som det pleide. De ville ikke ha ham.

Derfor skjønte Haikin nesten ikke hva som skjedde da telefonen ringte ikke så lenge etterpå.

Det var noen fra en annen klubb langt oppe i nord, en han aldri hadde hørt om før.

Boduh Glimt?

Mannen i telefonen lurte på om Haikin ville komme en tur.

– Jeg fant frem et kart over Norge, så hvor det lå og tenkte «jøss …». Jeg visste uansett ikke om jeg klarte noe mer.

– Det var mamma som sa det til meg: «Nikita, du er nødt til å dra. Prøv – bare én gang til».

Iført Prada-jakke
tar han oss med inn
i Bodø/Glimts lokaler.

– Det så ikke sånn ut her da jeg kom, sier Haikin og forteller om alt som er blitt forbedret i takt med lagets prestasjoner i løpet av de drøyt fem årene som har gått siden han kom hit den første gangen.

Som tribunene, garderobene, det nye yogarommet – og Nikita Haikin selv.

I vår ble han helten da han sto for en serie viktige redninger – inkludert to straffespark – mot Lazio og sendte Bodø/Glimt til en historisk semifinale i Europa League.

Målvakten kalles «helt avgjørende» for Glimts utrolige suksess.

Klubben som trodde på ham og ga ham sjansen den gangen i 2019 – og som han har takket med utallige feberredninger.

Nå, etter fem og et halvt år i Bodø/Glimt, har han bestemt seg for å gripe en ny sjanse i livet: Haikin vil bli norsk statsborger.

– Ja, ja, det er bestemt, sier han på spørsmål om det er helt sikkert at han skal søke om norsk pass.

Det er godt nytt for Norges landslagssjef, Ståle Solbakken. Men det er ikke alle som heier.

Haikin har allerede både russisk, israelsk og engelsk statsborgerskap, av grunner vi skal komme tilbake til.

For litt over et halvt år siden begynte 30-åringen prosessen mot å også bli norsk.

Haikin har sittet foran PC-en, lest gloser og brukt kveldene til å forberede seg til prøvene som alle som vil søke om å bli nordmenn må ta.

Frigjøringen fra Danmark? Norsk helsevesen og kvinnebevegelsen på 70-tallet? Haikin kan fortelle deg alt om det nå.

– Jeg synes det var interessant å lese om, jeg, hevder han med et smil.

Omtrent én gang i uken kom en privatlærer til Aspmyra for å hjelpe ham. Nå kan Haikin føre samtaler på norsk og forstår «ca. 80 prosent av alt som blir sagt i garderoben – bortsett fra hvis det er trener Kjetil Knutsen som snakker på bergensk, da.»

– Han sier ord som «dokkar». Hvordan skal jeg forstå at «dokkar» er det samme som «dere»?!

– Dialektene i Norge er utrolig forskjellige, konstaterer Haikin.

Nylig leverte han sin siste norskeksamen. Han besto enkelt, slik han har gjort på alle de obligatoriske prøvene. Alt er egentlig klart, han mangler bare å få i land noen dokumenter før han sender søknaden.

– Forhåpentligvis går det «smooth» og uten problemer. Men hele denne prosessen kan ta mange måneder. Så vi må bare vente og se.

– Hvordan kom du frem til at du vil bli norsk statsborger?

– Jeg … Du vet, du kan aldri vite hvor du er om to, tre, fire, fem eller ti år. Jeg kan ikke garantere at jeg skal bo i Norge. I livet kan alt forandre seg på et øyeblikk, men jeg har bodd her lenge og fått en spesiell tilhørighet. Så er også kona mi fra Norge, svarer han.

– Og det er her jeg vil at barna mine skal vokse opp.

Det vakte oppsikt da Avisa Nordland kom med nyheten om den forestående statsborgerskapssøknaden.

Saken ble slått opp stort både i Norge og i Russland. Her i Norge virket Ståle Solbakken fornøyd med at Haikin kan bli aktuell for spill for det norske landslaget.

– Han er absolutt en som har nivået til å spille internasjonal fotball, sa landslagstreneren til avisen.

Men nyheten er ikke blitt tatt like godt imot av alle i landet hvor Haikin tilbrakte mesteparten av oppveksten.

Den høytstående russiske politikeren Vitalij Milonov, som tilhører Putin-partiet Forente Russland, gikk ut i russiske medier og omtalte beslutningen slik:

– Han kan bli en avhopper og forræder, men nordmann blir man når man er født som nordmann. Han vil aldri bli det – han vil forbli et forrædersk ansikt, sa Milnov til avisen RB Sport.

Henrik Montgomery / TT Nyhetsbyrån / NTB

– Helt ærlig, jeg har ikke fått noen reaksjoner selv, sier Haikin.

– Jeg vet at det har vært enkelte kommentarer på nettet, men jeg tror ikke jeg vil kommentere akkurat det. Jeg er ikke norsk ennå, så det er egentlig ikke noe å diskutere nå.

– Det er mye som foregår rundt hjemlandet ditt Russland. Det pågår en krig i Ukraina. Hvor fritt kan du snakke om denne typen temaer?

– Det koster ikke mye krefter å finne ut hva mine standpunkter er. De er der ute, det er bare å se på sosiale medier, sier Haikin.

– Jeg kan ikke klage. Jeg spiller fotball og har det bra. Livet mitt er ikke i fare.

På spørsmål om han har forståelse for at mange lurer på hva han tenker om det som foregår i Ukraina, nikker han. Han sier at han ikke kan huske å ha hatt en større prat med lagkameratene om krigen, men:

– Garderoben er en sosial arena der det blir pratet om alt mulig. Du kan ikke la være å snakke om eller ignorere dette. Folk kommer til å snakke om det uansett.

Bodø/Glimt som lag har hatt markeringer for Ukraina. Haikin var én av dem som stilte opp i trøyer med John Lennons legendariske sangtekst trykket på ryggen før de i mars skulle spille mot AZ Alkmaar. Trøyene ble solgt til inntekt for Ukraina.

I møte med VG sier Haikin:

– Det vi gjorde med laget mot AZ Alkmaar, er det jeg føler. Jeg mener fred er nødvendig. Det er forferdelig å se at det ikke er blitt det. Det er vanskelig å se på det som skjer i begge landene. Jeg mener vi må slå ned på alle typer vold og krig generelt.

Haikin sier at han ikke ønsker å utdype så mye mer.

Selv har han
flyttet på seg
nesten hele livet.

– Som en citizen of the world, flirer Haikin da VG påpeker at det er noe omflakkende med livet han har levd.

Han har bodd i fjorten forskjellige byer, i fem forskjellige land.

Det hele startet i Israel. Der ble han født, selv om begge foreldrene var russiske.

– På den tiden, i 1995, var det ikke så uvanlig for russiske jøder å emigrere til Israel. Faren min har jødisk slekt, forklarer Haikin.

Og så, da han var knapt to år, flyttet familien tilbake og bosatte seg i Moskva. Der fikk Haikin etter hvert en lillesøster. Til slutt ble de en familie på seks. Haikin har to søstre og én bror.

– Det var i Moskva jeg en dag ba faren min om å begynne å trene meg som en profesjonell. Jeg var helt besatt av fotball som gutt.

Men på laget hans var det ingen som ville være keeper. En dag ble Haikin så lei av å skyte på åpent mål at han bare gikk bort og stilte seg opp mellom stengene selv.

– Jeg oppdaget at å stå i mål ga meg en følelse av å være spesiell. Jeg fikk spille en viktig rolle. Det liker jeg, smiler han.

– Det er nok en sammenheng med at jeg i dag liker aller best de virkelig store kampene.

– Mange keepere føler mye på det ekstra presset, å være den som kan gjøre veldig synlige tabber og slippe inn mål …

– Ja, men jeg elsker press. Jeg elsker det. Hvis du kan akseptere at det er der, tror jeg du kan lære å trives med press, sier Haikin – før han kommer på noe.

– Jeg husker den gangen vi møtte Gianluigi Donnarumma da han sto i mål for AC Milan, sier han.

– Det du oppdager når du møter så gode fotballspillere, er faktisk at de også bare er mennesker med to armer og to bein. For meg ble akkurat det møtet en enorm selvtillitsboost, for jeg innså at dersom en keeper som Donnarumma kan gjøre noen tabber, hvorfor kunne ikke jeg ...?

Oppveksten i Moskva beskriver Haikin som veldig fin.

Men så, da han ble tenåring, ville foreldrene prøve å bo i England.

– Det var vanskelig. Å bare forlate alt og dra til en ny kultur og et språk jeg ikke kunne, var ikke lett.

Men Haikin hadde fotballtalentet. I England ble han tilbudt akademispill og kontrakter. Det var derfor han flyttet fra familien sin som 16-åring og ble som en nomade som aldri slo seg til ro samme sted lenge av gangen.

Han spilte akademifotball og ungdomsfotball i Chelsea, Portsmouth og Reading. Så dro han videre til forskjellige klubber i Portugal, Spania og Israel.

– Helt ærlig, jeg har dratt hvor som helst fotballen har tatt meg, overalt hvor jeg så en mulighet til å få det til, sier Haikin.

– Men uansett hvor jeg dro, ble jeg bare tilbudt en ettårskontrakt, fordi folk aldri helt hadde troen på meg. Jeg klandrer dem egentlig ikke, for de så på CV-en min og tenkte «OK, denne gutten har ikke spilt på seniornivå, bare ungdomsfotball og korte kontrakter». Det ble vanskelig å ta sjansen på en som meg – og jeg forstår det.

Men Haikin hadde et anker som alltid ga trygghet. Når han tenker på henne, kommer tårene.

– Jeg er veldig sentimental når det gjelder mamma.

Moren – limet i familien, slik Haikin beskriver henne – døde da coronapandemien sto på som verst. Hun ble bare 52 år gammel.

Haikin hadde nylig vært hjemme på besøk, men var i Bodø da han fikk beskjeden.

– Det er et sår som dessverre kanskje aldri vil heles, sier han.

– Mamma fikk brystkreft i 2008. Hun ble frisk, men så fikk hun lungekreft. Det viste seg å være mye tøffere å kjempe mot …

I hver kamp han spiller, kikker Haikin opp mot himmelen.

– Jeg dedikerer mine opplevelser til henne. Det var hun som fikk meg til å dra til Bodø den gangen, sier han.

– Jeg vet hun ikke er fysisk til stede, men … spirituelt, og jeg vet ikke hvorfor, føler jeg at hun er her. Hun hadde i alle fall vært overlykkelig over å se hvordan jeg har det her nå – og alt vi har fått til i Bodø/Glimt. Jeg er så takknemlig for alt jeg får oppleve her.

Hvorfor ville Bodø/Glimt egentlig ha keeperen som var blitt avvist av alle andre?

– Det stemmer at når du bare så på CV-en hans, så holdt det ikke for oss, sier Jonas Kolstad.

Som keepertrener i Bodø/Glimt var han med og orkestrerte den litt overraskende overgangen i 2019.

Han forteller at Haikin egentlig hadde gjort et godt inntrykk i Kongsvinger – faktisk såpass at de anbefalte ham videre.

– De ringte meg og sa at det hadde vært en herremann der som de vurderte som ikke god nok til å bli førstekeeper, forklarer Kolstad.

– Men de visste at vi i Glimt var på utkikk etter en reservekeeper, og sa til meg at han kunne nok egne seg som det.

Underveis i prøvespillet ble Kolstad overbevist.

– Det var et sånt råpotensial der. Han trengte bare litt skikkelig trening. Vi ga ham den sjansen – og da ga han bare full gass, humrer keepertreneren.

Med sønnen som hadde tatt vare på sjansen i Norge, ble Haikins mor boende i London til det siste. Faren har flyttet til Spania, og der bor også Haikins to søstre. Broren bor i Russland.

Men om ikke lenge samles alle i Frankrike – for å feire kjærligheten.

I vår giftet Haikin
seg med Tanja Løvik
fra Trondheim i en
liten seremoni.

Den store festen blir først til høsten.

Paret begynte å prate på sosiale medier et par år etter at Haikin flyttet til Norge. Løvik jobbet med sminken på kjente filmer som «Krigsseilerne», men kom til Bodø for å studere. Hun fullfører i dag en master i menneskerettigheter og flerkulturalitet.

Da de oppdaget at leiligheten hun opprinnelig skulle leie, faktisk lå i samme bygg som Haikins leilighet, var det han som så praktisk foreslo det:

– Jeg sa at hun like gjerne kunne flytte inn hos meg. Det ble for dumt at hun skulle bo så nært, flirer han.

Siden har det vært de to. Og det er henne det handler om, aller mest.

– Det er veldig fint, sier Løvik til VG om ektemannens avgjørelse om å søke norsk statsborgerskap.

– Det føles mer trygt at han kan være statsborger, og at vi kan være her sammen, selv etter at han har lagt opp. Det gir meg trygghet også. Du vet aldri, det er så mye som foregår i verden i dag.

Løvik har selv russisk mor, men er oppvokst i Norge. Hjemme med Haikin har praten gått mest på engelsk og litt på russisk, men nå blir det stadig flere drypp av norsk.

På spørsmål om hva han egentlig liker med Norge, svarer Haikin:

– Det føltes bare riktig fra dag én. Jeg liker hvordan landet er organisert, hvordan folket er, at du kan bli integrert her og føle deg velkommen. Det er så klart problemer her som i alle land, men mitt inntrykk er at Norge tenker på innbyggerne sine – og innbyggerne i andre land. Det er fint å se det sosiale demokratiet.

Han legger til:

– Så er det åpenbart også veldig vakkert. Jeg har aldri sett noe lignende, faktisk.

Haikin og kona drømmer om å etablere sin egen familie. Men det er også et helt annet, stort valg som kan oppstå:

Hvilket landslag skal han egentlig spille for hvis han blir norsk?

Sevilla-keeper Ørjan Nyland har i flere år vært Ståle Solbakkens førstevalg for Norge, men mange fotballkjennere mener at Haikin er mer enn god nok til å bli tatt ut.

Han har spilt juniorlandskamper for Russland, men har ikke vært på banen i tellende A-landskamper – noe som åpner opp for at han kan spille for andre land.

– Min prioritet har vært å bli norsk statsborger for å kunne leve fritt her etter karrieren. Alt det andre kommer i andre rekke, sier Haikin.

– Så … jeg vet ikke? Det er det ærlige svaret. Akkurat nå er det ikke mer å si om det, for jeg er ikke norsk.

Han skyter inn at det så langt heller ikke har vært noe direkte kontakt med det norske landslaget om temaet.

Kontakten med det russiske landslaget beskriver Haikin som «veldig god».

– Jeg har vært i kontakt med keepertreneren til landslaget, som jeg beundrer og har respekt for. Han har alltid støttet meg og holdt et øye med meg. Vi holder kontakten, men slik situasjonen er nå, vil det ikke hjelpe meg å dra dit. Vi har en felles forståelse for hva som skjer, og hva som er det beste for meg akkurat nå.

– Men la oss nå bare se det for oss: Si at du blir norsk statsborger i tide, Norge har kvalifisert seg til fotball-VM i USA neste sommer, og Ståle Solbakken ringer og lurer på om du vil bli med. Hva sier du da?

– Jeg tror jeg vil si ingen kommentar til det spørsmålet nå. Mange stiller meg disse spørsmålene, men jeg tenker det ikke er noe som må avgjøres ennå.

– Du vil vente til dagen det blir reelt?

– Ja, jeg synes det er det riktige å gjøre. Alt annet er bare å drømme, eller leve i fremtiden, istedenfor å være til stede i nåtiden. Hovedgrunnen er uansett at jeg ikke vet.

Bodø/Glimts keepertrener er derimot allerede sikker:

– Står han med det norske passet på slutten av sommeren, bør han være en kandidat for det norske landslaget, mener Jonas Kolstad.

– Norge har mange gode keepere – og rangeringen dem imellom skal jeg ikke si noe om – men med tanke på Haikins prestasjoner de siste årene, bør han være en kandidat.

Hvor lenge får Glimt beholde sin nummer én?

I 2023 var Haikin på et lite eventyr til Bristol i engelsk Championship, men det endte ikke helt som planlagt.

Én ting var at han ikke fikk særlig spilletid, men «lufteturen» gjorde også at Haikin så på det han hadde hatt, med nye øyne.

– Det var så mange som kom bort til meg og visste om Glimt og var imponert over det vi hadde prestert i Europa, forteller han.

– Det var en interessant opplevelse, for selv om jeg ble veldig godt tatt imot i Bristol, fikk jeg se at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden – at ikke all fotball passer for meg – og at det vi har i Glimt, er noe veldig spesielt. Jeg begynte å sette enda mer pris på det.

Det uvanlige skjedde: Bodø/Glimt hentet Haikin tilbake på rekordtid – etter bare noen få måneder.

– Vi var aldri i tvil om at vi skulle gjøre det da den muligheten åpnet seg. Han er en del av oss, og for meg var det bare som om Haikin var på en lang sommerferie, sier keepertrener Kolstad.

Nikita Haikin utelukker ikke at han igjen prøver lykken utenfor Norge om sjansen byr seg – han vil «gjerne teste seg på så høyt nivå som mulig» – men:

– Det er ikke helt enkelt, heller, for det må jo være til en klubb som er bedre enn Bodø/Glimt. Og den listen har vi lagt veldig høyt, sier han.

Oppholdet i England fikk ham uansett til å konkludere den gangen:

– Jeg måtte tilbake til hjemmet mitt.