Når det verste har skjedd, kommer jeg og stiller spørsmål

Vi satt på en benk halvveis i skyggen. Solen brant, men det var ikke derfor han hadde vondt for å puste. Sorgen hadde festet seg i brystet.

Han hikstet, og jeg ventet. Ventet på at han skulle sette ord på det ubeskrivelige.

Av og til er det ubehagelig å være journalist. Dette var en slik situasjon. Jeg skulle trenge meg inn i et annet menneskes liv og hente frem de mørkeste minnene i journalistikkens navn.

Jeg strøk ham over armen mens jeg styrte intervjuet inn mot det som ville presse tårene frem. Det var ikke gråten, men historien jeg jaktet.

Missil-treffet

Han hadde akkurat kommet hjem da luftsirenene ulte, fortalte han. Kona, to av døtrene og svigerinnen var i bomberommet. Men 16-åringen ville ikke. Hun ble værende på rommet sitt. Han løp opp for å hente henne.

Så smalt det.

Missilet traff rett over tilfluktsrommet. De som satt bak stålveggene ble sprengt i filler. Naboene fant kroppsdeler spredt over et stort område. En hånd. En finger. En mann i gata beskrev det hele i grusomme detaljer.

Alt var borte, både vegger, tak og et liv.

Men datteren som nektet å søke dekning, overlevde sammen med faren. Kona og døtrene på 13 og 20 år var revet bort på sekunder.

Hvordan bygger man opp livet igjen etter det?

Blodig alvor

Det tok bare 12 dager.

12 dager med krig mellom Iran og Israel rev familier i stykker og etterlot både dem og boliger i ruiner.

Krig er blodig alvor.

I løpet av over tre år som korrespondent har det meste handlet om å dekke krig, katastrofer og terror. Jeg har møtt mennesker i ruiner, sorg og kamp. Og jeg har spurt:

«Kan du fortelle meg hva som skjedde?»

Det kan føles brutalt. Som om jeg grafser i andres smerte. Men de fleste vil fortelle. De føler et ansvar, og kanskje en trøst. De sier det er viktig at verden vet. At noen lytter.

Men lytter verden?

Vi lever i en tid der nyheter konsumeres i korte glimt og ofte mellom to andre varsler på mobilen. Ifølge nyhetsbyrået Reuters sjekker over halvparten av oss nyheter via mobilen flere ganger daglig, men færre går i dybden i alt som flasher forbi.

Det utfordrer journalistikken. Vi må være raske.

Ofte prioriteres små oppdateringer fremfor de store fortellingene. Men det er historiene som treffer hjertet som huskes og ikke alt som farer forbi.

I virvelvinden av nyhetsoppdateringer risikerer det som krever tid, kontekst og ettertanke å forsvinne. Skjebnene jeg møter risikerer å bli stående alene på perrongen mens nyhetstoget raser videre.

Søkte etter svar

Det gikk bare timer etter at våpenhvilen mellom Iran og Israel var et faktum før mobilen pep:

«Hva tror du – kan det bli våpenhvile i Gaza også?»

Jeg kjente klumpen i magen. Krigen var over, i hvert fall for nyhetsstrømmen.

Men ikke for meg.

Tankene mine trengte tid til å fordøye og gi slipp. Det skjer alltid etter store hendelser.

En av dem tankene mine stadig vender tilbake til, er kvinnen som lette etter søsteren sin etter jordskjelvet i Tyrkia.

Hun besøkte sykehus etter sykehus, leverte bilder, håpet at søsteren lå i koma, og at niesen på to år var blitt reddet. Hun var så liten at hun ikke ville kunne gjøre rede for seg, tenkte hun.

Jeg så håpet slukne litt for hver dør som ble lukket.

Hun lot meg bli med fordi myndighetene ikke hjalp. Det fantes ingen registre over savnede. I stedet delte pårørende bilder i sosiale medier. Hele familier var borte.

Hvordan går det med henne nå?

Historien over alle historier

En kollega sa en gang: «Du vil bli husket for turen over Middelhavet.»

Og jeg husker den som om det var i går. Å stå på dekk, kvalm av bølgene på vei mot farvannet utenfor Libya, der så mange la ut fra i håp om et nytt liv i 2015.

Å være vitne til redningsaksjoner i overfylte gummibåter, se en liten jente etter timer i solen kaste seg over en vannflaske. Og kvinnen med et blikk som fortalte mer enn hun sa om flukten fra den islamistiske militante gruppa Boko Haram.

Nå håpet hun at Europa ville forstå. Det var dit de var på vei.

Men jeg visste at den forståelsen hun håpet på, kanskje aldri ville komme.

Likevel ble det en historie som betydde noe. En historie som ga ansikt til tallene og menneskelighet til politikken. Den var viktig. Den var nær.

Hvordan har det gått med dem?

Jeg tenker på den palestinske familien på Vestbredden som ble innestengt i landsbyen sin etter at bosetter-soldater hadde satt en kampestein ved utkjørselen og rett som det var kom og truet dem. Datteren våknet skrikende av redsel hver natten. Faren nektet å gi opp jorda de hadde dyrket i generasjoner selv om det ga henne traumer.

Har de gitt opp nå?

Og paret i kibbutzen som ble angrepet 7. oktober 2023 av Hamas. De hadde ligget i mørket i timevis og hørt skrik og skyting før soldater reddet dem ut. Nå takket de soldatene ved å servere dem grillmat og ga restene til løshunder som hadde rømt fra Gaza. De hadde et håp om at naboer ville flytte etter.

Er det mulig å skape et liv der igjen?

Av og til spør jeg meg selv:

Hjelper det at jeg forteller disse historiene?
Eller river jeg bare opp sår? Er jobben min nyttig, eller bare brutal?

Men så ser jeg det i øynene deres når de får fortelle. Når noen lytter. Når de kjenner at de ikke er alene. Da skjer det noe. Et lite glimt av verdighet.

Tre vakre døtre

Han som mistet kona og to døtre døtrene satt ord på det viktigste med å fortelle:

«Vet du hva navnet mitt betyr på arabisk? Håp. Og det er det siste som dør i et menneskes liv.»

Han hadde vært så rik med tre vakre døtre, men håpet for et nytt liv med hun som var igjen levde videre.

Nyhetsbildet raser av gårde. Men han blir med meg, ikke som en overskrift, men som blikk, stemme og en historie som ikke slipper taket.

Og jeg håper at du også stopper opp et lite øyeblikk og lar et menneske du aldri har møtt få plass i tankene dine.

For kanskje er det nettopp det journalistikk handler om i dag:

Å minne oss om at bak hver nyhetshendelse finnes det liv.

Jeg takket faren for intervjuet og fikk en klem til svar. Så gikk han, og jeg sto igjen og tenkte: Denne historien må jeg få ut så raskt som mulig.

Les noen av Åse Marit Befrings tidligere korrespondentbrev fra Midtøsten:

• Jeg har akkurat opplevd et jordskjelv. Nå håper jeg på et til

• Hva en skjult øl på et hotell i Aleppo sier om stemningen i Syria

• Kan tyrkisk vin ta livet av en hund?

• De er Istanbuls egentlige erobrere

• Tyrkerne synes ikke det er trygt å bo her – leier ut på Airbnb