Johan etter skipet forlot hagen: – Dette har vært en skikkelig fulltidsjobb

I seks dager har hele verdens øyne vært rettet mot den blide trønderen og hans hagegjest.

Dagen i dag har vært særlig actionfylt, medgir Helberg og samboeren Joanne Fielder.

Klokken 10.30 ble NCL Salten trukket fra land.

– Det var utrolig spennende å stå der på sidelinja og se at det rikket seg en centimeter, og så var det liksom stopp – før det begynte å gli. Og da det først begynte å gli, da gled det ordentlig!

Et «lettet skip»

– Det var nesten som at skipet selv «took a giant sigh», sier amerikanske Fielder, og viser hvordan hun mener skipet pustet lettet ut:

– Det var så sakte og rolig. Skipet liksom tok det med ro, og gikk sin vei.

– Er det også litt vemodig at det nå begynner å ta en slutt?

– Ja, svarer begge to, Helberg litt mer avvente.

Nå står oppgavene i kø.

– Jeg er styreleder for to foreninger og har daglig leder i begge. De har jo blitt satt fullstendig på sidelinja, sier han og påpeker at haugen av ugjorte ting har vokst de siste dagene.

– Det var ikke mulig å gjøre noe innimellom.

Telefonen har gått varm

Historien om Johan som våkna med et 135 meter langt konteinerskip i hagen har gått verden rundt.

New York Times, The Guardian, BBC og mange flere mediehus har skrevet om skipet.

– Pressen ringte konsekvent hver dag sånn i sju-tida, og så holdt de på utover. Om de reiste herfra i åtte/ni-tida på kvelden, så var det telefoner om avtaler neste dag.

– Dette har vært en skikkelig fulltidsjobb.

Joanne Fielder påpeker at hun ikke kommer til å savne all plinginga i telefonen.

– Har dere noe tall på hvor mange henvendelser dere har fått?

– Nei. Og jeg klarer ikke engang gjøre en sannsynlighetsberegning, sier Helberg.

Fielder sier hun gjetter på minst 50 henvendelser fra pressen hver dag.

– Og så kan du jo gange det med fem eller seks. Det blir en del, sier hun.

Bekymret for dem om bord

Tidlig torsdag morgen ble paret vekket av en nabo, som lurte på om de ikke hadde sett skipet.

Da de fikk på seg tøyet og kom seg ut var det litt av et syn som møtte dem.

– Jeg var jo først og fremst bekymret for dem om bord, sier Fielder.

Hun løp ut og snakka med mannskapet.

Hun lurte på hvordan det var med dem, hvor mange de var, hvor skipet var registrert og hvor de kom fra.

– De var 16 stykker og de var ukrainere og russere. Da begynte jo hjernen min å se det absurde i det. Men så tenkte jeg «ok», og så spurte jeg om de var ok, og de sa ja.

Videre spurte Fielder dem hva som hadde skjedd:

– Og da fikk jeg en sånn.., sier hun og trekker på skuldrene.

– But they where so relaxed, like «oh well, we don't know», skyter amerikaneren inn på sitt eget morsmål.

Fielder ble også invitert om bord.

– Men jeg sa nei, takk, kanskje en annen gang, ler hun.

– Men det var hyggelig, og det viser den menneskelige siden. Det er alltid en menneskelig side bak en sånn hendelse.

– Nå er skipet borte og strandlinja er klar igjen. Når blir det bading?

– Nei, det er altfor kaldt, sier Fielder.

– Vi ligger akkurat med Trondheimsfjordstrømmen helt inntil oss, så det er ikke bare kaldt å svømme her, det er farlig også. I tillegg tror jeg vi skal få slite med grums fra leire som ligger uten beskyttelse, så jeg tror helt ærlig at det ikke blir noe bading i år.