Jeg hatet pride

Jeg vokste opp med vold, skam og negativ sosial kontroll. Fordommene jeg bar på satt dypt, og det tok tid å rive dem løs. Men etter hvert tok jeg et oppgjør med både tankene og miljøet jeg kom fra.

Nå går jeg i pride-paraden hvert år. Ikke fordi jeg er skeiv, men fordi jeg vet hvor viktig det er å stå opp for frihet og kjærlighet. For pride diskriminerer mot hat, og det skal det gjøre.

Jeg er født og oppvokst i Norge, med minoritetsbakgrunn. Jeg vokste opp i et konservativt religiøst hjem preget av vold og strenge rammer for hvordan man skulle tenke, føle og leve.

Alt handlet om familie, ære og skam. Hvem du var, hvem du elsket, det var ikke opp til deg selv å bestemme.

Jeg lærte tidlig at «homo» var det verste skjellsordet du kunne bruke, ikke bare mot skeive, men om alt og alle. Det ble brukt i skolegården i Groruddalen, i klasserommet, på trening og til og med hjemme. Det var en del av språket vårt.

Å være «homo» var å være svak, feil, latterlig. Jenter som ikke passet inn ble kalt horer, og guttene ble feminisert. Det var ikke enkeltpersoner som var onde, men et helt miljø som tenkte sånn.

Jeg var en del av det. Ikke fordi jeg ville det, men fordi jeg ikke visste noe annet.

Senere i livet valgte jeg å bryte med alt dette. Jeg tok kontakt med barnevernet for å finne min egen vei. For å få friheten til å ta egne valg, til å puste som meg selv.

Den kampen var ikke lett. Ikke bare fordi jeg måtte stå opp mot familien min, men fordi jeg måtte stå opp mot tankene jeg hadde vokst opp med.

Jeg bar på fordommer jeg ikke ønsket å ha, men som satt i ryggmargen. Tanker jeg måtte utfordre, igjen og igjen. Men sakte, over tid, begynte jeg å forstå hva ekte frihet er. At kjærlighet aldri kan være feil. At det viktigste vi har i livet er muligheten til å være den vi er, og elske den vi elsker, uten frykt.

Den dagen det virkelig traff meg, var da jeg gikk i min første pride-parade. Jeg sto midt i toget, omgitt av mennesker som feiret kjærlighet, mangfold og frihet.

Og det var som om noe løsnet i meg.

Jeg kjente på en ro, en glede, en tilhørighet som jeg ikke hadde kjent før. Det var ikke bare flagg og paroler, det var musikk, god mat, smil fra fremmede og åpne samtaler med mennesker jeg aldri hadde møtt før. Et fellesskap som ikke dømte, men løftet.

Siden da har jeg feiret pride hvert år.

Jeg vet at det finnes mange der ute med bakgrunn som ligner på min. Kanskje du kjenner igjen noe av det jeg skriver. Kanskje du har vokst opp med samme type kontroll, samme fordommer. Kanskje du fortsatt bærer på dem, selv om du ikke vil.

Da vil jeg si dette til deg: Det er aldri for sent å endre seg. Aldri for sent å si: «Dette vil jeg ikke være med på mer». Å være en alliert handler ikke om å være perfekt. Det handler om å være modig nok til å stå på riktig side også når det koster.

Jeg håper flere tør å gå i pride-paraden. Flere med minoritetsbakgrunn. Flere menn. Flere som kanskje ikke føler seg helt hjemme i feiringen, men som vet innerst inne at kjærlighet er verdt å kjempe for.

For noen kan pride føles fremmed, kanskje til og med provoserende. Men det er nettopp derfor det er viktig. Frihet skal aldri være komfortabel for undertrykkerne.

Pride diskriminerer – ja, det gjør det. Det diskriminerer mot hat. Og det skal det gjøre.

God pride. Jeg håper vi sees i toget!

Skribenten er sønn av Abida Raja. Hennes eksmann ble i tingretten nylig dømt til 13 års fengsel for omfattende mishandling av henne og parets fire felles barn. Eksmannen har nektet straffskyld og forsvareren sier at han trolig kommer til å anke dommen.