Innvandrere gjorde jobben da porselenet kom til Norge

8 hours ago 1

En dag kom en mann innom Porselensmuseet i Porsgrunn.

Dette er bestefaren til han som brakte bildet til museet. Anton Johannes Hellerich kom fra Tyskland, giftet seg her og ble i Norge.

– Han slengte en konvolutt på disken og spurte om vi ville ha bildet inni, forteller Ann-Kathrin Samuelsen, driftsansvarlig ved museet.

Tom Hellerich ryddet i huset og skulle kaste bildet om ikke museet ville ha det.

Bildet er et gruppebilde, der bestefaren hans er med. Det var alt han visste om bildet.

– Først skjønte vi ikke hvem disse mennene var. Men det lå med en lapp med noen navn. Så vi gikk i gang med å finne ut av det, sier Samuelsen.

De lette i arkiver og bøker, fikk tak i en slektsgransker og leste gamle aviser.

Dreierne på fabrikken

– Vi fant ut at bildet er fra 1911 og av dreierne på Porsgrunds Porselænsfabrik, sier Samuelsen.

Dreierne var de som dreide, støpte og formga porselenet – til kopper, tallerkener, vaser og figurer.

– Dette er min favoritt på museet fordi bildet er sjeldent skarpt til å være så gammelt. Jeg tenker at disse mennene kunne være hvem som helst som gikk forbi meg på gata i dag, sier Samuelsen.

Nysgjerrig på båter fra Porsgrunn

Bildet av dreierne er tatt 16 år etter at porselensfabrikken startet opp.

En forretningsmann fra Porsgrunn var på spa i Tyskland. Johan Jeremiassen drev med shipping og ble nysgjerrig da han så båter fra Porsgrunn komme inn i havna. Det viste seg at de kom med mineraler fra gruvene i porsgrunnsområdet til porselensindustrien i Tyskland.

For å lage porselen må du ha mineralene kvarts og feltspat som blandes med hvitleire.

– Det har vi ikke i Norge, her har vi bare blåleire. Jeremiassen tenkte at skipene kunne ta med hvitleire tilbake fra Tyskland. Da ville han ha alle ingrediensene for å lage porselen, forteller Samuelsen.

De første produktene ble brent på Porsgrunds Porselænsfabrik i 1887.

Et fat, en tekanne, en kopp, en sukkerskål og en platte.

De rike ville ha serviser

Porselen var nytt i Norge. Tidligere måtte folk nøye seg med farget, grovere keramikk, som fajanse fra Egersund og flint fra Stavanger.

Porselen er hvitt og brennes på høyere temperatur. Det gjør det både sterkere og tynnere, forklarer Samuelsen.

– Det norske borgerskapet omfavnet porselenet. Fabrikken hadde bestillinger på fulle serviser lenge før de startet opp.

Og det var dreierne som produserte varene.

Innvandrerne hadde kompetansen

De var arbeidsinnvandrere fra Tsjekkia, Polen, Tyskland og Danmark. Der hadde de kompetansen på porselen som manglet i Norge.

– De kom hit for å jobbe på porselensfabrikken. Mange av dem giftet seg lokalt, sier Samuelsen.

Anton Ambros Johann von Hafenbrädl var en av dem. I likhet med mange av de utenlandske arbeiderne ble han i Norge.

Anton von Hafenbrädl var sjef på fabrikken.

– Fortsatt er von Hafenbrädl et vanlig navn i området her, sier Samuelsen.

Forskning.no ringte en av dem.

Kom fra en lang rekke glassmestre

Bernt von Hafenbrädl, født i 1947, er barnebarnet til Anton. Bernts far var en av de tolv barna Anton fikk med Charlotte, født Sørensen fra Porsgrunn.

Anton var født i Praha, men regnet seg som tysker, ifølge Bernt.

Han forteller at Anton kom fra en familie av glassmestere. På det meste drev familien 20 glassverk i Bayern og Böhmen. De fant opp nye teknikker og var med i utviklingen av böhmisk krystall. Både tsaren av Russland og keiseren av keiseren av Østerrike-Ungarn sto på kundelisten. Flere i familien ble adlet for sitt arbeid, og fem av dem ble baroner, ifølge lokalhistorie fra Bayern.

Anton valgte å reise til Norge.

Ble sjef på fabrikken

Med sin kompetanse fra glass- og porselensindustrien og en oppskrift på glasur, fikk han en viktig rolle i oppstarten og driften av Porsgrunds Porselænsfabrik. Bernt tror tittelen hans var teknisk sjef.

– Han fikk en andel av overskuddet, først et par, så fem prosent, sier Bernt.

Anton var for utvikling. For eksempel mente han at strøm var framtida og ville innføre elektriske ovner på fabrikken. Da møtte han motstand hos eierne, som hadde billig ved og ville fortsette med det.

Bernt og Anton møtte hverandre aldri, for Anton døde 55 år gammel i 1914.

Syke av støvet

– Han døde av silikose som så mange andre på porselensfabrikken, sier Bernt.

Det fine porselensstøvet la seg overalt. Det var verst på dreieriet, ifølge historiker Ellen Schrumpf. Arbeiderne ble dekket av fuktig støv og pustet det inn. Hvor skadelig det var, visste man ikke de første årene, men stadig flere arbeidere ble syke. De fikk silikose, en uhelbredelig lungesykdom.

Faren til Bernt begynte også på porselensfabrikken, men sluttet etter fem år fordi så mange ble syke og døde.

Bernt selv valgte å jobbe i annen industri i Porsgrunn. Men han har selvsagt servise i stråmønster til 20 personer og massevis av glass.

Bernt von Hafenbrädl har flere ganger besøkt stedet hvor oldefaren kom fra. – Jeg traff en forsker som i årevis har forsket på Hafenbrädl-familien og deres rolle i den tyske glasshistorien, forteller Bernt, som fikk en bok om familiens virke gjennom århundrene. Bernt ble godt mottatt i Bayern, der navnet hans er velkjent.

Hankeguttene

De unge guttene på bildet som Porselensmuseet fikk slengt på disken, ble kalt hankegutter. De fikk jobb fra de var 13 år.

– Hankeguttene støpte hankene til koppene.

Den gang var det skole annenhver dag. Resten av uka jobbet guttene på fabrikken.

– De fikk en halv voksenlønn, som var veldig bra betalt, sier Samuelsen.

Samarbeidet mellom hankegutten og dreieren måtte være bra. For dreieren betalte selv for materialet og fikk bare betalt for det ferdige resultatet.

– De jobbet ofte på fabrikken i generasjoner, forteller Samuelsen.

Karl Henrik Alfred Tranberg kom fra Danmark. Han giftet seg med Amanda, en norsk porselenspakkerske. Tre av sønnene deres ble også dreiere og er med på bildet. En fjerde sønn jobbet på en annen avdeling. Også fire barnebarn fikk jobb på porselensfabrikken.

Portretter av fire personer hentet fra det store bildet.

Startet korps og fotballag

De utenlandske arbeiderne satte sitt preg på Porsgrunn.

– De tok med seg sin egen kultur. Blant annet var de veldig opptatt av fysisk trening og grunnla det som i dag er Pors fotball, forteller Samuelsen.

Flere av dem spilte instrumenter.

– Så de startet korps, som ble kalt Porselensmusikken, sier Samuelsen.

Korpset finnes fortsatt under navnet Vestsidens musikkorps.

De utenlandske dreierne var katolikker. Den første katolske menigheten ble startet i 1889, og Vår Frue Kirke sto ferdig ti år etter.

– Når de ble syke, tok nonner seg av dem. Det ble starten på sykehusene i Telemark, sier Samuelsen.

St. Josephsøstrene startet opp et hospital i Porsgrunn i 1892.

For simpelt for direktøren

De utenlandske arbeiderne lærte opp nordmenn til å jobbe med porselen. Etter hvert var halve arbeidsstokken norsk.

Det gikk opp og ned med Porsgrunds Porselænsfabrik.

I starten solgte de veldig godt til de finere familiene som ønsket håndmalte serviser med monogrammer, egne farger og former.

– Men det var ikke så mange folk med så mye penger i Norge, så markedet ble fort mettet. Dessuten knuser ikke porselensservisene, så de arves i generasjoner, sier Samuelsen.

Da Jeremiassen døde, fikk ikke kona Serine drive fabrikken alene. Som kvinne måtte hun ha noen med seg. Broren hennes, Gunnar Knudsen, kommer inn med en annen tilnærming til driften.

– Han var ikke så snobbete. Han endret produksjonen til enklere former og trykt dekor. Det fikk ned prisen og gjorde markedet større, forteller Samuelsen.

Omleggingen førte til at den tyske direktøren reiste hjem. De nye produktene var for simple for ham.

Porselenet gikk av moten

Knudsen, som senere ble statsminister i Norge, startet også å lage mer praktiske ting, som sikringer i porselen.

Etter krigen begynte Porsgrunds Porselænsfabrik å lage toaletter, urinaler og vasker. Det sørget for gode inntekter.

På 1960- og 70-tallet endret smaken seg. Porselen ble noe bestemor hadde. Keramikk ble moderne.

– Selv om porselensfabrikken tok inn kunstnere og keramikere, klarte de ikke å være med på den nye trenden, forteller Samuelsen.

Så kom storhetstiden.

– Til OL på Lillehammer i 1994 var Porsgrunds Porselænsfabrik hovedleverandør av suvenirer.

På det meste jobbet det mer enn 750 arbeidere på porselensfabrikkene.

I dag er det bare åtte arbeidere igjen i Norge. De lager håndmalte serviser, juleplatter og spesialbestillinger. Hovedproduksjonen er satt ut til Romania, Sri Lanka og Singapore.

Read Entire Article