Innsatsen for fred og konfliktløsning har aldri vært viktigere

<-ANDREAS MOTZFELDT KRAVIK

statssekretær i Utenriksdepartementet (Ap)

Denne uken fremlegger regjeringen en stortingsmelding om Norges innsats for fred og konfliktløsning.

Gjennom mer enn tre tiår har Norge arbeidet for å bilegge konflikt og fremme fred, gjerne i land langt unna oss selv.

Gjennom meldingen gjør vi opp status for vårt fredsengasjement og legger premissene for videre arbeid på området.

Det er høyst nødvendig; dagens geopolitiske situasjon er langt mer urolig og uoversiktlig enn da Norges fredsengasjement tiltok i 1990-årene.

Først litt om hva vi har oppnådd:

I løpet av de siste tretti årene har Norge tilrettelagt for omfattende fredsavtaler iblant annet Colombia, Nepal og Guatemala.

Tusenvis av menneskeliv er spart. Vi har bidratt til at tidligere erkefiender har kunnet samarbeide innenfor demokratiske rammer. Fullstendige fredsavtaler er like fullt unntaket snarere enn regelen.

Oftere kan formålet være å sikre humanitær tilgang til en lidende sivilbefolkning, våpenhviler eller simpelthen å tilrettelegge for at aktører i konflikt kan kommunisere med hverandre.

Norge har siden 1990 vært involvert i freds- og konfliktdiplomati i mer enn 40 land og prosesser.

Men hvorfor skal lille Norge blande seg inn i internasjonale konflikter langt unna oss selv, er det mange som lurer på. Til det kan vises til minst tre grunner:

For det første er norsk sikkerhet og velstand uomgjengelig knyttet til internasjonal fred og sikkerhet.

Norge er et lite land med store ressurser og åpen økonomi. Krig og konflikt påvirker oss negativt, selv om det foregår langt unna.

At Norge kan bidra til å dempe konflikt i Midtøsten, Latin Amerika, Afrika eller andre steder, er derfor viktig for Norges egen sikkerhet og velstand.

Minst like betydningsfullt er at verden står overfor en rekke utfordringer som krever internasjonale løsninger.

Enkeltland eller -regioner kan ikke løse klimakrisen, forhindre atomkrig, bekjempe pandemier, motvirke våpenkappløp i verdensrommet eller unngå at biologiske våpen kommer på avveie.

Dette krever samarbeid mellom alle relevante aktører, især dem som betrakter hverandre som fiender.

Norges vilje til å snakke med og tilrettelegge for dialog er derfor et viktig bidrag til å løse globale utfordringer.

Etter mitt syn har Norges freds- og konfliktdiplomati aldri har vært viktigere. De globale utfordringene blir stadig flere, samtidig som det internasjonale klimaet er preget av mistillit og manglende samarbeid.

I så måte er Norges konfliktdiplomati, herunder vår villighet til å snakke med alle, nært forbundet med vår støtte til FN og andre multilaterale organisasjoner for å løse vår tids utfordringer.

For det andre er det et moralsk og etisk argument for konfliktdiplomati. Få ting forårsaker mer menneskelig lidelse enn krig og konflikt.

Når dette skrives, er over 50 000 døde på Gaza, hvorav nærmere 20 000 barn. I Sudan er situasjonen katastrofal for hundretusenvis av sivile. Det samme gjelder i Myanmar, Haiti og en rekke andre land.

Kontrasten mellom situasjonen i disse landene og velstanden i Norge kan knapt overvurderes.

At enkelte norske diplomater arbeider for å dempe konflikt, sikre humanitær tilgang og på andre måter bidrar til å redusere menneskelig lidelse i land rammet av krise og konflikt, er i tråd med grunnleggende humanitære og moralske imperativer.

For det tredje gir Norges konfliktdiplomati viktig såkalt «politisk kapital».

Norges vilje og evne til å bringe ulike parter sammen, og bistå i å finne løsninger på konflikt, hvorav mange med negative geopolitiske konsekvenser, verdsettes blant våre allierte.

Ofte er denne siden av norsk utenrikspolitikk blant det første våre partnere vil diskutere når vi møtes i Washington eller Brussel.

Dette gir norske myndigheter en posisjon til å fremme norske interesser i andre saker.

Vårt fredsengasjement utenfor våre nærområder har dessuten støtte i «det globale sør».

I møter med ledere i Brasil, Kina, Sør-Afrika, Filippinene, Colombia, Mexico, India, Indonesia med flere er tilbakemeldingen den samme:

FREDSPRISVINNER: Colombias daværende president Juan Manuel Santos fikk Nobels fredspris i 2016, her i møte med den norske kongefamilien. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Norges fredsengasjement er viktig og verdsatt.

I en tid der det globale sør får stadig større innflytelse, er det av strategisk betydning at også disse landene betrakter Norge som en rettferdig og effektiv partner for fred.

Så er det dem som kritiserer at Norge skal bruke ressurser på freds- og konfliktdiplomati. Også dette går vi inn på i meldingen.

Vi går i rette med påstanden om at betydelige ressurser går med til dette arbeidet. Snarere er det motsatt; konfliktdiplomati er et særdeles ressurseffektivt virkemiddel.

Det ligger i konfliktdiplomatiets natur at det sjelden er særlig mange diplomater involvert, og arbeidet utføres diskret, uten prangende verdighetstegn.

Om vi sammenligner med våre forsvarsutgifter, er det tale om mikroskopiske beløp.

Det har vært hevdet at vår vilje til å snakke med «alle» bidrar til å legitimere aktører som bryter menneskerettighetene. Dette har vi gode rutiner for å unngå.

Vi understreker alltid betydningen av å etterleve folkeretten, og vi retter kritikk mot alle aktører som bryter med internasjonale forpliktelser, selv om dette iblant best gjøres direkte og diskret og ikke for åpen scene.

Avtaler Norge tilrettelegger for, skal være i tråd med folkeretten.

Norge er en del av et verdenssamfunn preget av utfordringer og uforutsigbarhet. Konfliktene kommer tettere på oss; vårt naboland Russland er blitt en aggressorstat.

Det gjør det nødvendig for Norge å investere mer i forsvaret av Norge. Der er imidlertid ikke tilstrekkelig for å trygge norsk sikkerhet.

For regjeringen er det klart at vår innsats for fred og konfliktløsning også er et viktig virkemiddel.

Gjennom stortingsmeldingen legger regjeringen grunnlaget for at Norge kan videreføre og oppgradere vårt arbeid på dette området, i en tid der det aldri har vært viktigere.