I dette stjerne­møtet var kron­prinsessen nesten irriterende god

Konnichiwa!

Når man får anledningen til å si hei på japansk må man gripe sjansen.

Jeg er litt japansk i hodet etter å ha vært på litteraturfestival på Lillehammer, og har levd i Haruki Murakamis verden på flere vis.

Siden Murakami ikke ofret pressen så mye som et No comment, må vi i media snylte på kronprinsessens intervju, og der var det flere godbiter å dele, både om lys og mørke og det å jobbe på bar.

Du får også prøve deg på en smakebit av quizen Knut Hoem og jeg hadde på Lillehammer, aka Nordens vanskeligste litteraturquiz.

Det levde en gang på 40-tallet i Japan en sjenert gutt. Han var enebarn og likte seg best hjemme med bøkene og kattene sine.

Faren hans kjeftet på ham fordi han ikke jobbet hardt nok på skolen, men det beste den lille gutten visste var å høre på musikk og å lese amerikansk krim, samt russiske og europeiske klassikere.

Gutten ble stor og studerte teatervitenskap, men så forelsket han seg og giftet seg, 20 år gammel. Han måtte finne en måte å forsørge seg og kona på. Siden han var så glad i musikk og særlig jazz, startet han jazzbaren «Peter Cat».

Gjelda var høy, og inntektene strakk ikke alltid til. Noen vinterkvelder var det så kaldt i leiligheten at kattene måtte ligge inntil eierne sine for gjensidig varme.

En dag manglet ekteparet penger til husleia. På bakken fant de plutselig en bunke med yen – på nøyaktig den summen de hadde utestående. Et lite mirakel.

1970-tallets Tokyo var barskt, og det kom all slags typer innom jazzbaren. Den sjenerte Haruki måtte lære seg å konversere hyggelig med gjestene, og å kaste ut fulle og voldelige typer.

Ikke minst ga plassen bak bardisken en utmerket mulighet til å tyvlytte på gjestene: Menn og kvinner på date, og ensomme menn som søkte trøst i whiskyglasset og en prat med en fremmed.

Så, en dag på baseball-match, idet amerikaneren Dave Hilton slår en imponerende double, faller en idé ned i hodet på jazzbareieren: Jeg skal skrive en roman!

Som sagt, så gjort.

47 år senere sitter Haruki Murakami på en scene i Lillehammer, foran 700 norske blodfans og blir bokbadet av Norges kronprinsesse. Det er i sannhet et eventyr.

Eller som han sier det selv: – Jeg ser på livet mitt som et mirakel.

Kronprinsessen repliserte kjapt:

– I also look at my life as a miracle, og vi i salen lo og husket plutselig den tiden da Mette-Marit Høiby var en vanlig jente, som tilfeldigvis møtte en prins på en musikkfestival. Det kunne vært en Murakami-novelle.

Selv om Murakami har oppnådd status som verdens mest leste japanske forfatter, og nevnes årlig i nobelprissammenheng, fortsetter han å skrive om helt vanlige menn. Hvermannsen, eller Boku på japansk, er hans foretrukne helt.

Historien om hvorfor akkurat kronprinsessen er den som bokbader den japanske stjerneforfatteren er etter hvert godt kjent, om du ikke kjenner den, kan du lese den her.

Folk som leser Murakami – og de som ikke leser Murakami

Egentlig hadde jeg litt blandede følelser om at Murakami var trekkplasteret på festivalen i år.

På den ene siden føles han litt passé. På den andre har han betydd mye for meg. Her ligner jeg på sånne musikkfolk som bare liker tidlig Genesis eller tidlig Springsteen.

Jeg fikk «Hard-Boiled Wonderland and the End of the World» av min venninne på tidlig 90-tallet mens jeg gikk på litteraturvitenskap, og ble frelst. Jeg hadde aldri lest noe lignende, der to historier utfolder seg og så møtes i en høyere enhet. Den ene historien blandet science fiction og hardkokt detektiv-sjangrene, mens den andre hadde fantasy og eventyr-elementer.

På den tiden hadde jeg lest det ypperste av vestlig litteratur, fra Homer til Virginia Woolf, men dette var noe helt annet.

Hvordan kunne én person finne opp alt dette? Fra 1993 begynte jeg å dele personer inn i de som har lest Murakami og de som ikke har lest ham, og jeg var i den første, hippe gjengen, så klart.

Med novellesamlingen «Etter skjelvet» fikk jeg igjen bakoversveis. En alminnelig kontorist kommer hjem fra jobb. Det sitter en kjempefrosk i stua hans og byr ham på te og siterer Nietzsche og ber om hjelp til å redde Tokyo fra total ødeleggelse.

Når du er yrkesleser, lærer du å sette ekstra pris på noe du aldri har sett maken til. For det blir unektelig mange oppvekstskildringer og sjelegransking i norsk samtid i løpet av et bokår.

Hvordan fungerer egentlig hjernen til en sånn forfatter, som er så fri i tankene sine at en høylitterær frosk naturlig spaserer inn?

Da «Kafka på stranden» kom i 2002, ble murakamibøker endelig folkelig i Norge. Kanskje var jeg litt snobbete og sluttet å lese ham da han ble populær. I hvert fall ble det slik at Knut Hoem hadde ansvar for å anmelde Murakami i NRK, og da kunne vi andre liksom bruke tiden på andre forfattere.

Han er umulig å gjengi kort

Uansett, nå som Murakami OMSIDER kom til Norge igjen etter 15 år, håpet jeg kronprinsessen ville spørre om hvor hans magiske elementer kommer fra.

Murakami vill ikke svare direkte på den type spørsmål. Men han har en metode som jeg tror er noe av nøkkelen til litteraturen hans.

I teatersport er det en lek som heter Ja, og ... . To personer eller fler deltar. Én begynner med å foreslå, for eksempel: Skal vi dra til månen i kveld og fiske?

Så må nestemann si, Ja, og da kan vi ... Det er forbudt å si nei, man må alltid bygge videre på fortellingen. Dette åpner for tillit, og er veldig eggende for fantasien.

Jeg mener Murakami leker denne leken med seg selv. Han fortalte at når han sitter nede i kjellerstua si og skriver, begynner han med et hva hvis ... Og så må han følge den ideen, og spør videre: ...og hva så hvis ...

Denne metoden er så fruktbar for Murakami at han aldri har hatt skrivesperre. Den forklarer også hvorfor handlingen i bøkene hans er umulig å gjengi kort. De forgreiner seg som et rotsystem på et gammelt eiketre. Og, som han sa til kronprinsessen, det gjør at han får anledning til å teste ut en rekke alternative liv gjennom bøkene sine. Så fantastisk!

Men, denne leken er ikke ufarlig.

Når hovedpersonen blir atskilt fra skyggen sin i «Hard-boiled Wonderland... », mister han også sjelen sin. Når bankmannen skal hjelpe kjempefrosken med å redde Tokyo, er det åpenbart livsfarlig for mange.

Denne trusselen om at hele verden kan gå til grunne dukker opp i flere bøker. Så det finnes altså et mørke inni den stillferdige japaneren, som han dykker ned i når han sitter i kjelleren sin og skriver.

Murakami advarte selv hvor viktig det er å ikke bli sittende der nede og bli et kjellermenneske. Når du går så dypt, lurer galskapen.

Derfor er det viktig å gå opp trappa igjen, i dagslyset, til kona, katten, og en kald øl i kjøleskapet. (Murakami er veldig glad i kald øl og kjøleskap.)

Dette syns jeg var et flott bilde på hva det vil si å skape, hvor fruktbart det er og samtidig risikofylt.

Jeg har egentlig masse mer på hjertet om Murakami: Hvorfor er kvinnene i bøkene hans er stygge, hvorfor er det så mye sex i bøkene hans, og hva betyr musikken i bøkene hans?

Men for å få svar på dette må du oppsøke radioshowet vi laget på Lillehammer, Anne Cathrine Straume, Knut Hoem og jeg, med besøk av jazzmusiker Bugge Wesseltoft:

Ukas ord

Som en overgang til neste post i Bokbrevet, skal du få et nytt ord som kan være nyttig i sommermånedene. For Knut Hoem og jeg ledet quizen på Lillehammer i år, og mens jeg er fra en konkurransedrevet quiz-familie, ser Hoem på quiz som kos.

Og på quiz gjelder det å avpasse alkoholinntaket så nervene slipper taket, men ikke hukommelsen. Og på tysk heter dette:

Trykk for skrapemodus

Dette tenker kan være en tommelfingerregel for sommerlesingen også. Et glass vin passer til en god bok, men ikke bli mer enn angeschwipst. Det ordet kiler deilig i munnen.

Da Slottet kom på quiz

Etter seansen på Maihaugen med Murakami og kronprinsessen, hadde Knut Hoem og jeg ansvaret for den tradisjonsrike litteraturquizen på festivalen, kjent som Nordens vanskeligste litteraturquiz.

Litt sent ut til lokalet, fortsatt i joggesko og ikke ferdig sminket, møter vi produsenten vår som med et stressa oppsyn forteller at politiet har vært der og sveipa lokalet, så vi kan nok regne med rojalt besøk på quizen vår.

Selvsagt fryser pc-en min og jeg finner ikke Dag Solstad-klippene som Knut møysommelig har hentet ut av arkivet. Men man lar ikke kongelige vente ute på gangen, og fem minutter senere rusler en blid Mette-Marit bort til Knut og meg, som får være med på noe vi aldri har opplevd før: Rojalt forfatterintervju-debrif.

Knut roste Mette-Marit for ha gjennomført samtalen på en intervjufaglig adekvat måte. Vi fulgte opp med å rose hennes ekte engasjement i forfattforfatterskapet å ha prestert de tre gulldydene i intervjuteknikk:

• stille gode oppfølgingsspørsmål
• høre godt etter og være villig til å følge en ny retning
• ikke fylle pauser med snakk, men la personen tenke og utdype

Dette høres lett ut, men det krever grundig forberedelser og absolutt tilstedeværelse. Så det var nesten litt irriterende at Mette-Marit var SÅ dyktig med det som egentlig er Knut og mitt sitt levebrød.

Intervjuforholdene var langt fra optimale, for Murakami hadde fått dotter i ørene på flyet over og hørte dårlig. I siste liten måtte hans oversetter til svensk, Yukiko Duke, sitte vaglet ved Murakamis skulder og hviske spørsmålene på japansk inn i øret hans.

Engelsken hans var heller ikke imponerende, når vi vet at han har oversatt alt fra Kafka, Fitzgerald og Dag Solstad (!) til japansk. Da de møttes før de skulle på scenen, hadde sjenansen hans hadde nærmest tatt helt overhånd, fortalte Mette-Marit.

– Han var nesten helt taus, så jeg sa til ham: Det er ikke meg de er kommet for å høre, du må hjelpe meg der oppe på scenen.

Som svoren Murakami-fan siden ungdomsårene, var det naturlig at Mette-Marit kunne være litt starstruck over å møte en forfatter som har betydd så mye for henne. Men det virket som om det var Murakami som var mest himmelfallen:

– Du vet de har et helt annet forhold til kongehuset i Japan enn vi har her, sa kronprinsessen lakonisk.

Man står tydeligvis ikke i fare for å treffe på den japanske keiseren som bokbader!

Så viste Mette-Marit at hun ikke er blottet for konkurranseinstinkt, da vi kom inn på den forestående quizen. Hun og de fire andre på laget fra Slottet med lagnavn «Fossefallet» hadde pugget nobelprisvinnere og tatt alle litteraturquizene på nrk.no som forberedelse til kvelden.

Så spurte hun om det var greit å strikke mens man var på quiz, og det var det, og da var det bare å få på seg mikrofonbøyle og leppestift og sette i gang med våre 50 spørsmål om alt fra norsk raplyrikk til Rilke-dikt.

Mottoet vårt er: Alle skal kunne noe og ingen skal kunne alt, og i år var det gledelig med et helt nytt lag som vant, som deltok for første gang og vant med 46 av 50 rette!

Jeg har valgt fem av våre 50 spørsmål som du kan prøve deg på. Nå er jo du alene og ikke på lag, men til gjengjeld får du tre alternativer, som de andre ikke fikk. Lykke til!

Fem fra festival

Neste uke skal vi ha møter med norske forlag og kartlegge bokhøsten, men før det skal du få sommerlesetips i vårens siste Bokbrev om to uker. Snakkes!

Kommentér

Er du glad i Murakami? Hva er din favorittbok av ham? Og ville du likt å vært tilstede på Maihaugen?