Hvem skal redde Norge? Jeg?

Barna mine har bedt meg om å ikke skrive flere negative kronikker om skjerm. De synes at det flaut. Dessuten er de uenige med meg. De elsker skjerm. Hvis de kunne bestemme, hadde vi sikkert bodd på Elkjøp.

Så nå skal jeg skrive en positiv tekst om skjerm. Jeg skal også omorganisere Forsvaret, samtidig som jeg løser eldrekrisa vi har foran oss. Følg med her:

Verden går til helvete, og vi sitter velfødde på 1. klasse og blir stadig påmint om farene som henger over oss. For eksempel det evinnelige maset om beredskapslager.

Her har vi som familie tatt grep.

Vi har andeconfit, luksuslakris og brus i vårt beredskapslager. Havregryn er ikke trøstemat. Jeg skjønner ikke hvorfor myndighetene anbefaler kli og knekkebrød som nødproviant. Vi bor jo i verdens rikeste land. Vi trenger ikke leke fattige selv om strømmen går.

Så hva om vi blir invadert?

Jeg er ikke redd fienden. Som tenåringsmamma har jeg lært meg å sette klare grenser og argumentere mot de urimeligste ting. Kommer fienden på døra, kommer de til å angre på at de banket på hos oss, i alle fall hvis jeg har PMS.

For de som tror at damer vil sitte med pledd og drikke te må tro om igjen.

Villkatt er riktig betegnelse på modusen. Jeg får hoggtenner og har absolutt ingen tålmodighet. I denne perioden kan jeg rive av fiender både pikk og pung. Gi meg et balltre og jeg slår kroppsdelene treffsikkert til Føkkistan.

Så fyrer jeg opp en røyk, og hvisker med sammenbitte tenner: Jippikayeymotherfucker. Det vil være min rolle når vi blir invadert. (Ja, vi har forresten også sigaretter i beredskapslageret, ingen grunn til å tenke på helsa når livet går mot slutten.)

Så hva med mine elskende sønner – som er djerve, spretne og vakre, og har livet foran seg?

Om noen år skal de i militæret (hvor granatsjokket vil være fravær av skjerm). Skal de krype rundt i indre Troms og bli angrepet av både mygg og russere? Nix. Her setter jeg som samfunnsborger foten ned, og sier: Kom dere tilbake til skjermen, vi skal omorganisere Forsvaret.

For min aller største skrekk er ikke klimaendring og krig, men all skjermbruken. Det gjør folk asosiale, passive og dvaske.

Mange tilbringer barndom og ungdomstid med å sitte på rommet og spille skytespill. Headshot var et ord jeg lærte av min 9 år gamle sønn.

Han får ikke lov til å spille Fortnite hjemme, men er likevel en rutinert Fortnitespiller. (Nei, det er visst ikke alle foreldre som klamrer seg til aldersgrensen, slik som prektige meg gjør.)

Men dette kan vi nå snu til noe positivt! For i fremtidens krig vil foregå med droner, og det er jo barna som er aller best skikket til teknologis krigføring. En hel generasjon har brukt timer, hver eneste dag, på jakting og plaffing.

Vi har en hel generasjon som er så treffsikre som man bare kan bli i 2025, og de er så numne mot vold og drap at ingen vil få PTSD eller krigstraumer.

Jeg er ikke i tvil om at disse kan forsvare landet, og det mens de sitter og fiser i gamingstolen. Så la dem sitte på rommet med skytespillet sitt, de gjør en samfunnstjeneste.

Og det mest positive av alt: Mange unge liv blir spart på denne måten.

Og dere, når vi nå tar en fot i bakken her, er det ikke en utrolig gammeldags idé at vi skal sende unge folk ut i krig? Unge, friske folk, som har framtida foran seg, skal ikke de få lov til å leve? Jo, det skal de!

Vi må jo heller sende eldre folk ut i krig. De skal jo dø snart uansett, og før de legger på røret, er de en pleietrengende utgiftspost. Vi har ikke penger eller ressurser eller folk til å ta vare på den grå tsunami, som de så trist blir kalt.

Mitt forslag er at vi lager bakkestyrker av pensjonistene. Vi forteller dem bare at det skal bli færre parkeringsplasser, og da er de villige til å slåss for hva som helst.

Det er ikke bare Norge som sliter med aldrende befolkning, mange andre land gjør også det. Hvis vi følger mitt forslag, vil det i fremtiden ikke være snakk om å ha en sterk hær, men en minst mulig veik hær. Og vi vil jobbe målretta mot at gamle også skal ha god helse.

Å ha en seniorhær vil på sikt føre til at folk og nasjon prioriterer helsa, siden alle må sørge for å holde seg i form til de skal i militæret, og eventuelt ut i krig.

Førstegangstjenesten bør heves til 65 år. Da blir man med i Kompani Senior.

De skal nå flytte inn på Setermoen, Skjold og Bardufoss. Her blir det trening, mat og gode rutiner, og masse frisk luft. Der er det allerede sykestue, lege og prest, for dem som skulle trenge det.

Ensomhet hos eldre vil med denne løsningen ikke bli et problem, siden alle bor på 6-mannsrom.

Og når krigen kommer, ja, da er det bare krige i vei. Er det ikke bedre å dø i fellesskap på slagmarka, fremfor å dø sakte av kjedsomhet i en full bleie på et sykehjem?

Ja, dette var bare et forslag, men jeg synes i grunnen det er et veldig godt forslag.

Tenk på det, og takk meg senere.