10 hours ago
3
Når velferdssystemet presses, er det alltid en eller annen gruppe som «koster for mye». Nå er det visst gravide sin tur.
ET LITE BARN PÅ VEI: «Gravide kvinner trenger støtte, ikke anklager», skriver sykepleier Mariann Ulvestad om debatten om sykefravær. Foto: Getty Images
Av: MARIANN ULVESTADKommunestyrepolitiker i Ålesund og sykepleier med snart 30 års fartstid i helsevesenet
Det er lett å få inntrykk av at gravide kvinner har blitt et nytt problemområde for velferdsstaten. I hvert fall når sjeflege i NAV, Marit Hermansen, nylig kalte sykefraværet blant gravide et «samfunnsproblem» i VG.
En uttalelse som ikke akkurat bidrar til å skape trygghet for de som i praksis bærer frem neste generasjon, bokstavelig talt.
Senere skrev hun en kronikk hvor hun sa at det ikke var ment som kritikk mot gravide, og at bedre tilrettelegging for gravide i arbeidslivet kan gjøre det enklere for mange gravide å stå lenger i jobb.
At gravide kvinner sykmeldes, er ikke nytt.
Det har vært en vedvarende trend over mange år.
Men i stedet for å spørre hva dette egentlig sier om arbeidslivet, helsetilbudet eller tilretteleggingen for gravide, så er det altså kvinnen selv som pekes ut som problemet.
Det er et velkjent mønster.
Når velferdssystemet presses, er det alltid en eller annen gruppe som «koster for mye».
Nå er det visst gravide sin tur.
Sykefravær blant gravide er som regel knyttet til reelle plager – ikke strategiske valg.
Bekkenløsning, svangerskapskvalme, utmattelse, søvnforstyrrelser og økt risiko for komplikasjoner er helt vanlige deler av et svangerskap.
Likevel omtales det nå som overraskende og nærmest unødvendig at gravide kvinner må være hjemme i en periode.
Det vitner om hvor langt unna virkeligheten deler av den offentlige samtalen har beveget seg. Mange gravide kvinner står i fysisk krevende jobber, ofte i helse, omsorg eller barnehage.
Jobber som ikke kan gjøres sittende med beina høyt, men som innebærer tunge løft, tidspress, stress og lange vakter.
Når kroppen da sier ifra, er det ikke et tegn på svikt, men på ansvarlighet.
Å skulle prestere som normalt i en jobb samtidig som kroppen endres dramatisk over 40 uker, krever tilpasning – ikke moralske vurderinger av innsatsvilje.
POSITIV GRAVIDITETSTEST: «Men svangerskap har konsekvenser.Det koster energi, tid og ressurser. Det påvirker kroppen, psyken og arbeidsevnen», skriver sykepleier Mariann Ulvestad. Foto: Gorm Kallestad / NTBHva slags samfunn skal gravide møte?
Det er bekymringsfullt at vi nå ser en holdningsendring der gravide kvinner nærmest fremstilles som en økonomisk belastning.
Signalet er tydelig: Du er velkommen til å få barn – men vær så snill, ikke la det synes på bunnlinja.
Det er et paradoks.
Vi snakker mye om fødselsrate, rekrutteringsutfordringer og eldrebølge. Samtidig skal kvinner som bærer frem de barna samfunnet sårt trenger, helst ikke forstyrre driften.
Det forventes at de skal jobbe som vanlig, prestere som før og helst ikke koste noe ekstra.
Det er som om svangerskap skal være et privat anliggende – uten konsekvenser for arbeidsgiver eller velferdsstat.
Men svangerskap har konsekvenser.
Det koster energi, tid og ressurser. Det påvirker kroppen, psyken og arbeidsevnen.
Og ja – noen ganger fører det til sykefravær.
Det betyr ikke at noe er galt.
Det betyr at kroppen gjør det den er ment å gjøre, og at samfunnet må tilpasse seg det – ikke motsatt.
Vi kan ikke bygge et velferdssamfunn på mistillit.
Hvis vi begynner å mistenkeliggjøre kvinner for å være sykmeldt under graviditet, er det ikke bare de som rammes. Det går ut over tilliten i hele systemet.
Det er helt legitimt å se på utviklingen i sykefraværet. Det er også viktig å sikre god oppfølging og tilrettelegging.
Men debatten må ta utgangspunkt i forståelse – ikke mistro.
Gravide kvinner trenger støtte, ikke anklager. De trenger tilpasning, ikke moralsk granskning.
Og de trenger et samfunn som forstår at de ikke «slutter å bidra» når de blir sykmeldte – de bidrar på en annen måte.
For det er tross alt de som sørger for at neste generasjon faktisk blir født.
English (US)